Kommunal ansvarsfraskrivelse for logopedtjenester

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med.

Mange mennesker i Norge er helt avhengige av logopedisk behandling for å kunne oppnå og opprettholde normal livskvalitet. Logopeder arbeider blant annet med lese- og skrivevansker, dysleksi, språkforstyrrelser, stamming, afasi samt stemme- og svelgevansker. De følger opp både barn med alvorlige språkforstyrrelser og eldre pasienter med omfattende svelgevansker, for eksempel som følge av slag, Parkinsons sykdom eller annen nevrologisk sykdom.

Norsk logopedforbund (NLF) har gjentatte ganger ropt opp om det som nå fremstår som en kommunal ansvarsfraskrivelse for logopedtjenester. Stadig flere kommuner reduserer eller avvikler sine logopedtjenester ved å fjerne kommunale stillingshjemler for logoped. Kommunens plikt til å «sørge for» nødvendige logopedtjenester ser stadig oftere ut til å være planlagt ivaretatt av privatpraktiserende logopeder. Kommunenes motivasjon synes å være å overføre kostnader til den statlig finansierte refusjonsordningen Helfo.

NLF ser dette som en svært uheldig utvikling, av flere grunner. 

Les også på Altinget: Ap og SV snur om taushetsplikt

Ansvarsfraskrivelse

Vi har kjennskap til flere tilfeller der kommuner har oppfordret kommunalt ansatte logopeder til å etablere seg som privatpraktiserende logopeder. Det er uklart om dette er tenkt gjennomført gjennom oppsigelser eller ved at ansatte forventes å si opp frivillig. Det er også uklart om logopedene deretter skal ha en «forpliktelse» overfor kommunen til å dekke behovet, og om kommunen på sin side skal anses å ha en «forpliktelse» til å utnytte deres kapasitet.

Uavhengig av hvordan slike ordninger tenkes gjennomført, er det åpenbart for oss at de er rettslig problematiske og klart bærer preg av både ansvarsfraskrivelse og misbruk av en statlig refusjonsordning. Det finnes ikke tilstrekkelig mange privatpraktiserende logopeder til å erstatte den kommunale logopedtjenesten. Samtidig er det langt fra alle logopeder som mister sin kommunale stilling som ønsker eller har mulighet til å etablere privat praksis.

Helfo-ordningen kan ikke erstatte et kommunalt logopedtilbud, og det har heller aldri vært intensjonen. Et helt sentralt poeng er at refusjonsordningen ikke dekker hele bredden av de logopediske tjenester som kommunen i dag har ansvar for. Helfo gir blant annet ikke refusjon for lese- og skrivevansker, fonologiske vansker og artikulasjonsvansker. Mange av dem som i dag mottar hjelp, vil dermed stå helt uten tilbud dersom den kommunale logopedtjenesten avvikles. 

Konsekvensene av kommunenes grep er alvorlige.

Konsekvensen er at mange sårbare personer med behov for behandling vil bli henvist til å betale for logoped av egen lomme. Mange vil ikke ha økonomi til å bære en slik kostnad, og de vil dermed ikke få den behandlingen de trenger.

Noen kommuner hevder at manglende logopedtilbud kan kompenseres gjennom «veiledning» av barnehage- og skolepersonell. Dette forslaget er ikke faglig forankret og vitner om manglende kunnskap om både logopeders kompetanse og bredden i de logopediske tjenestene. Ikke minst vitner det om en manglende forståelse av, eventuelt respekt for, hvilke behandlingsbehov en normalbefolkning i en norsk kommune har.

Alvorlige konsekvenser

Konsekvensene av kommunenes grep er alvorlige.

Når den kommunale logopedtjenesten avvikles, mister kommunen oversikten over behovet og hvem som faktisk får hjelp. Det blir umulig å følge med på hvor mange som henvises, hva de henvises for, hvor de henvises – og om de får oppfølging i det hele tatt. Samtidig forvitrer det tverrfaglige samarbeidet rundt den enkelte bruker, et samarbeid som er helt avgjørende for tidlig innsats, helhetlig oppfølging og inkludering.

NLF vil understreke at vi ikke på noen måte er imot private logopedtjenester. Tvert imot, privatpraktiserende logopeder leverer tjenester av høy kvalitet, og er et helt nødvendig supplement til den offentlige logopedtjenesten. Dette slås også fast i Rambøll-rapporten fra 2025. 

Det er de mest sårbare som betaler prisen for kommunale besparelser.

I praksis opplever derimot mange privatpraktiserende logopeder at ansvaret for kommunens logopedtjenester er skjøvet over på dem. De må avvise henvisninger på grunn av sprengt kapasitet, og må navigere i et komplisert og lite tilpasset regelverk. Samtidig står mennesker med reelt behov for logopedisk oppfølging uten hjelp.

Når en kommunal tjeneste først er bygget ned, tar det lang tid og betydelige ressurser å bygge den opp igjen, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre. Den nedbyggingen vi nå ser, harmonerer dårlig med regjeringens uttalte mål om tidlig innsats. Forskning peker dessuten på at språk- og lesevansker er en av de største risikofaktorene for senere frafall, arbeidsledighet og psykiske helseplager.

De sårbare betaler prisen

Norsk logopedforbund etterlyser et tydelig og forpliktende kommunalt ansvar for logopedtjenester. Uten klare nasjonale føringer og statlig ansvarliggjøring av kommunene, sviktes både fagmiljøene og innbyggerne som har behov for logopedtjenester. Ansvaret for å sikre dette ligger hos myndighetene.

Uten logopedtjenester fratas mennesker grunnleggende muligheter til å bli forstått, til å lære og til å delta i fellesskapet. Det er de mest sårbare som betaler prisen for kommunale besparelser; barn, unge og voksne med språk-, tale-, kommunikasjons- og svelgevansker. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.