Klimaregnskaper redder ikke verden

(Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen). 

Kostnadene ved utslippsreduksjon varierer ekstremt, med faktor 10 til 50 mellom tiltak i rike og fattige land. Vi kan tape kampen mot målet om å begrense global oppvarming til + 1,5 °C (som gjennomsnitt over 20 år) fordi vi brukte midlene feil.

Dette tilsier at Parisavtalen er feil innrettet, fordi den bygger på frivillige nasjonale utslippsmål med tilhørende nasjonale klimaregnskaper. Dette medfører dyre innenlandske tiltak i noen land i stedet for store, billige kutt i andre.

Et eksempel: Elektrifisering av Melkøya reduserer utslipp med 12,75 millioner tonn over 15 år til en kostnad på over 13 milliarder kroner. Samme beløp, brukt der det monner mest, kunne gitt rundt syv ganger større reduksjon. Det blir som å velge bort en halv million fossilbiler fra veien fremfor tre millioner når prisen er den samme.

Ved å skifte fra nasjonale til globale prioriteringer i valg av klimatiltak, får verden ti år ekstra til å gjennomføre det grønne skiftet

Denne klimapolitikken gir en ventet oppvarming i 2100 på høye 2,5–2,9 °C. En tredjedel av verdensbefolkningen bor i dag i områder som kan få et klima som i Sahara om 50 år, gitt et utfall på +2,9 °C (ref. UNEP).

Flere (blant andre Det internasjonale energibyrået og Verdensbanken) har forsket på hva forskjellen kan være med bruk av en kostnadseffektiv bidragsmodell fremfor regnskapsmodellen med nasjonalt fokus etter Parisavtalen.

Karbonbudsjettet sier hvor mye CO₂ vi kan slippe ut for å stabilisere temperaturen på +1,5 °C. Med dagens utslippstempo, i regi av regnskapsmodellen, er budsjettet brukt opp om seks–syv år. Med en kostnadseffektiv bidragsmodell, der utslippskutt skjer der effekten er størst, vil de samme årlige investeringene forlenge budsjettet med rundt 17 år.

Les også i Finansavisen: Dyrere å bygge med el-graver

Bidragsmodellen, som innebærer at de samme midlene brukes der de monner best, gir en ventet oppvarming i 2100 på 1,7–2,0 °C (ref. Climate Action Tracker, CAT). Overgangen til en bidragsmodell vil være det mest grunnleggende skiftet i klimapolitikken siden Parisavtalen; et paradigmeskifte.

En mulig løsning for iverksetting av bidragsmodellen: Alle land forplikter seg til å investere like mye årlig som i dagens modell. Men i stedet for å bruke midlene hjemme, velger landene selv prosjekter fra en FN-godkjent liste over innmeldte tiltak som gir størst klimanytte.

Dette burde være en høyt prioritert oppgave for norsk klimadiplomati: De nordiske landene bør gå sammen, på COP30 i november i år, om å foreslå at bidragsmodellen skal utredes og legges frem på COP31 et år senere.

Ved å skifte fra nasjonale til globale prioriteringer i valg av klimatiltak, får verden ti år ekstra til å gjennomføre det grønne skiftet; tid som trengs for å unngå en eksistensiell klimakrise.

Les også i Finansavisen: – Vanskelig å dokumentere suksesshistoriene

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.