Klima og natur rammes av all politikk

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Klima og natur skulle være rammen rundt all politikk. Men realiteten synes snarere å være at klima og natur rammes av all politikk.

Miljøpolitikken er rett og slett blitt en slags Sareptas krukke for folkevalgte på jakt etter politiske salderingsposter. Her finnes det alltid tiltak som kan kuttes, satsinger som kan utsettes, og billige politiske poeng som kan scores. Nå sist i forhandlingene rundt revidert statsbudsjett.

Hvorfor blir det sånn? Og kan vi gjøre noe med det?

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Energipriskrise gir penger på bordet

27 milliarder kroner. Dette er summen av de hastetiltakene regjeringen og Stortinget har satt inn for å møte «strømpriskrisen» og «dieselpriskrisen» i løpet av det siste året.

Motivasjonen synes edel nok, politikerne våre kappes om å vise at de skjønner alvoret og er villige til å gjøre det som trengs for å beskytte folk flest mot galopperende energipriser. Felles for disse tiltakene er at de kommer som direkte eller indirekte subsidier av forbruket av strøm og fossilt drivstoff.

Det er en rekke problemer med slike løsninger. Et opplagt problem er at dette er massive subsidier av økt forbruk av knapphetsgoder som vi egentlig burde økonomisere bedre med. Og når subsidiene følger forbruket vil mesteparten av pengene gå til de som forbruker mest.

En ting er at dette er dårlig fordelingspolitikk. Et annet problem med å subsidiere de som bruker mest er at en ikke ubetydelig andel av subsidiene vil gå til rent luksusforbruk – tenk helårsoppvarming av hytter og varmekabler i oppkjørsler – ting vi strengt tatt burde slutte med om vi skal ha noen som helst slags håp om å nå klimamålene.

Miljøpolitikken er rett og slett blitt en slags Sareptas krukke for folkevalgte på jakt etter politiske salderingsposter.

Selv om disse forbrukssubsidiene er ment å være kortsiktige har de langsiktige negative virkninger. De fører til at virkningsfulle klimatiltak ikke lenger lønner seg – det er for eksempel full stopp i investeringene i solceller på privatboliger, og salget av varmepumper går også ned.

Tallenes tale er da også tydelig – økningen i subsidier av energiforbruk det siste året bidrar allerede i betydelig grad til at gapet mellom klimamål og faktiske klimautslipp øker.

Disse ineffektive og klimaskadelige tiltakene bruker vi altså 27 milliarder kroner på, bare i år.

Dette er helt vilt mye penger. Tenk hva vi kunne fått til for både for den mer langsiktige hverdagsøkonomien til folk flest og for klimaet, om bare en andel av disse pengene isteden hadde blitt investert i varige tiltak for å redusere husholdningens energiforbruk og fossilavhengighet, slik blant annet Klimautvalget 2030 og Klimaråd 2026 foreslår?

Les også på Altinget: 130.000 problemer

Klimakrise? La oss utrede… 

Miljøpartiene, anført av MDG, har krevd at regjeringen kompenserer de negative klimavirkningene av at planlagte økninger i veibruksavgiften ble skrotet under forhandlingene i fjor høst om statsbudsjettet. Regjeringen foreslår at dette kan løses gjennom et nytt krav om fossilfrie offentlige byggeplasser.

En ting er at et slikt krav bare i aller beste fall vil kunne kompensere for utslippsøkningene som utløses. En annen ting er at det er høyst usikkert om tiltaket i det hele tatt vil gjennomføres.

Forslaget innebærer ikke å innføre et slikt krav, men å utrede det. Og man skal ha fulgt dårlig med på norsk politikk det siste året om man tror at et slikt forslag har særlig sjanse til å få flertall i Stortinget.

Disse diskusjonene rundt energi- og klimatiltakene i revidert nasjonalbudsjett illustrerer et mer grunnleggende problem i norsk politikk: de vitner om en helt vesentlig forskjell i kriseforståelse.

27 milliarder kroner. Dette er summen av de hastetiltakene regjeringen og Stortinget har satt inn for å møte «strømpriskrisen» og «dieselpriskrisen» i løpet av det siste året.

Mens energiprisøkningene behandles som en akutt krise som rettferdiggjør umiddelbare og massive statlige overføringer, behandles klimakrisen som noe langt mindre presserende, der vi har svært god tid til utredninger og andre utsettelser.

Dermed lar vi klimatiltakene vente, og i mellomtiden mister vi opplagte muligheter til vinn-vinn løsninger.

I denne sammenhengen er det interessant at Menon Economics i sin nylige rapport om virkemidler for å redusere nedbygging av særlig viktig natur, skrevet på oppdrag fra KLD, nettopp peker på at det ligger store muligheter i å være litt mer utprøvende og framme i skoene, også i natur- og klimapolitikken.

Denne rapporten skrev jeg om i min forrige spalte, og her kan politikerne våre lære av sin egen handlekraft i møte med energipriskrisen. Også innen klima og natur kan det ha stor verdi å sette i gang med utprøving av slike tiltak, for heller å gjøre nødvendige tilpasninger underveis.

Les også på Altinget: Er hvileputene i ferd med å ta over norsk energipolitikk?

Naturkrise – vinn-vinn løsninger

Mange av de kanskje aller mest opplagte vinn-vinn løsningene i forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett finnes nettopp i arealpolitikken.

I løpet av de siste ukene har det kommet flere viktige rapporter som til sammen skisserer noen opplagte muligheter. Riksrevisjonens rapport om norsk arealforvaltning dokumenterer at verdifull norsk natur bygges ned i stort tempo, og at særlig kommunene sliter med å ta kunnskapsbaserte beslutninger i arealpolitikken.

En opplagt løsning ligger i å følge Kommunekommisjonens tilrådning om å beholde og styrke øremerkede satsinger til natur og klima som Natursats og Klimasats. De argumenterer med at disse satsingene ivaretar viktige og langsiktige nasjonale behov, som hver enkelt kommune vil ha vanskelig for å prioritere.

Diskusjonene rundt energi- og klimatiltakene i revidert nasjonalbudsjett illustrerer et mer grunnleggende problem i norsk politikk: de vitner om en helt vesentlig forskjell i kriseforståelse.

Ordningene er også populære blant kommunene fordi de løser akutte utfordringer, gir kunnskap som demper lokale arealkonflikter, samtidig som de gir sårt tiltrengte påfyll i slunkne kommunekasser. Når Riksrevisjonen viser til at nedbygging av natur medfører utslipp i samme størrelsesorden som den samla veitrafikken, sier det seg selv at dette er tiltak som burde oppskaleres betydelig.

Det finnes altså vinn-vinn-løsninger i møte med energi-, klima-, og naturkrisene. Og mange av disse løsningene ligger i å investere i tiltak som gir bedre og mer kunnskapsbaserte beslutninger i samfunnet, heller enn i å subsidiere overforbruk av ressursene.

Les også på Altinget: Økonomien er avhengig av fungerende økosystemer

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.