Kampen om «vi»

For bare noen dager siden satt vi side om side. Tett i tett. Med mennesker vi aldri hadde møtt før. Vi visste ikke hva de het. Hvor de kom fra. Hvilken tro de hadde – eller om de ikke hadde noen tro. Og det spilte ingen rolle.

Vi jublet sammen. Vi håpet sammen. Vi rodde sammen. Der og da føltes fellesskapet større enn forskjellene.

Spørsmålet er om vi klarer å ta den følelsen med oss når hverdagen kommer tilbake.

I forbindelse med tiårsmarkeringen for terroren 22. juli skrev jeg et innlegg. Jeg var bekymret, men også optimistisk. Jeg trodde vi ville reagere tidligere. Være tydeligere. Ha lært.

Jeg tok feil.

Får altfor ofte stå uimotsagt

I dag opplever jeg at altfor mange lar de første tegnene passere. Ord og holdninger som tidligere ville blitt møtt med tydelig motstand, får i dag altfor ofte stå uimotsagt. Som om vi har vent oss til dem. Som om vi har blitt litt mer likegyldige.

For få år siden ville de fleste avfeid plakater med budskap om remigrasjon som utenkelige i norsk offentlighet. I dag ser vi slike budskap hengt opp i norske byer.

Retorikk og fiendebilder som lenge har preget deler av debatten i USA og Storbritannia, finner stadig oftere veien hit.

Dette er ikke bare en personlig opplevelse.

PST advarer om at flere inspireres av terroristen bak 22. juli enn tidligere. De vurderer at trusselen fra høyreekstremisme er større i dag enn den var i 2011, og peker særlig på at unge radikaliseres gjennom digitale miljøer. Det burde bekymre oss alle.

22. juli-markering: – Det er enda flere som deler disse holdningene

nyheter

Jeg vet at jeg ikke er alene

For meg er dette også en del av hverdagen.

Nesten hver gang jeg publiserer noe i sosiale medier, blir jeg møtt med rasistiske og hatefulle kommentarer. Noen handler om navnet mitt. Andre om troen min. Noen mener mennesker som meg ikke hører hjemme i Norge.

Men dette handler ikke først og fremst om meg.

Det handler om oss. Om hvilket samfunn vi ønsker å være. Om barn og unge som vokser opp og følger samfunnsdebatten. Om unge mennesker som begynner å tvile på om de virkelig hører til. Ingen skal behøve å kjenne på den følelsen.

Jeg vet at jeg ikke er alene. Mange som deltar i samfunnsdebatten, opplever det samme.

Bekymringen min handler også om hvordan vi møter hat.

At vi reagerer raskt når hat rammer noen, men langt svakere når hatet rammer andre. Hat mister ikke sin kraft fordi det skifter adressat. Det samme gjelder generalisering og kollektiv ansvarliggjøring.

I et demokratisk samfunn må mennesker vurderes ut fra egne handlinger – ikke ut fra hvilken gruppe andre plasserer dem i.

Skjervø med klar advarsel under minnemarkeringen

nyheter

Utviklingstrekk vi ikke har råd til å overse

Derfor ser jeg med uro på tiden framover.

Ikke fordi jeg tror historien vil gjenta seg på samme måte. Men fordi jeg ser utviklingstrekk vi ikke har råd til å overse.

Historien viser hvor farlig det blir når mennesker deles inn i «oss» og «dem». Når noen gradvis slutter å bli sett på som en del av fellesskapet, blir veien kortere til dehumanisering.

For noen dager siden opplevde vi hvordan et fellesskap kan se ut. Ingen spurte hvem som het Hansen. Ingen spurte hvem som het Ali. Ingen spurte hvem som var kristen. Ingen spurte hvem som var muslim. Ingen spurte hvem som trodde – og hvem som ikke gjorde det. Vi rodde sammen. Vi var bare Norge.

Den følelsen må ikke være forbeholdt et mesterskap. Den må være måten vi møter hverandre på – også når hverdagen kommer tilbake.

En linje fra Karpe har blitt værende hos meg:

«Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg.»

Kanskje handler kampen om «vi» nettopp om dette: Å få høre til. Å få være en del av «vi». 22. juli viste oss hva hat kan føre til.

Femten år senere er spørsmålet ikke om vi husker. Spørsmålet er om vi fortsatt klarer å kjenne det igjen. Ikke når det ender i vold, men når det begynner med ord. Når mennesker deles inn i «oss» og «dem». Når hele grupper mistenkeliggjøres. Når «vi» blir litt mindre. Og «de» litt større.

Jeg er redd altfor mange allerede har glemt.

Ikke hva som skjedde 22. juli, men det viktigste vi skulle lære av den. At polarisering begynner med ord. Med generalisering. Med at mennesker deles inn i «oss» og «dem».

For det finnes ingen sterkere motkraft mot hat enn et «vi» som er stort nok til å romme oss alle.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.