Jan L. Andreassens spådom: Syv farer for året

Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen.

De kinesiske kriger

Alle norske inflasjonistas bør merke seg at deflasjonen tar et stadig sterkere grep om kinesisk næringsliv. En deflasjon er på vei.

Kinesisk industri dominerer verden, med en markedsandel på om lag en tredjedel, og med ledende posisjoner i høyteknologiske næringer som batterier, vindmøller og elektriske biler. Men dette har sin pris. IMF anslår at subsidier til industrien utgjør 5 prosent av BNP, ti-gangern av hva Norge bruker.

Resultatet er en flom av billige varer produsert av hypermoderne fabrikker med lønnsslaver jobbende «996» (fra 9 om morgenen til 9 om kvelden, seks dager i uken). Kineserne dumper varene sine der de kan.

Hvem vet hvor det ender? Kanskje Kinas handelskrig ender med en militær konfrontasjon i Taiwan-stredet? Denne mulige 3. verdenskrig har alltid vært, og vil forbli, verdensøkonomiens «worst case scenario».

Geopolitisk «Love Actually»

Det kan også bli litt for mye av det gode. Love is everywhere.  Ved inngangen til året er det håp om fred da Venezuela invaderes, Kubas regime står på randen av økonomisk kollaps, opptøyene i Iran tiltar i styrke dag for dag, og håp om at kanonene på de ukrainske slagmarker snart stilner. Alt dette er godt nytt – på lang sikt.

Landene må bare gjennom en smertefull omstilling på veien til Nirvana. Prosesser som vil ligne på det Øst-Europa gjennomlevde på 1990-tallet. De må igjennom omstillinger med arbeidsledighet, deflasjon og nød, før innføring av markedsliberale reformer av alle slag gir en ny renessanse.

Oljeprisfall

For Norge kan oljeprodusenters reise tilbake til fred bli vanskelig. Venezuela, Iran og Russland kan samlet potensielt pumpe opp 10 millioner ekstra fat per deg.

Etter murens fall i 1989 fulgte år med disinflasjon globalt, som endte med at oljeprisen falt til 13 dollar fatet i 1998, eller om lag 30 dollar i dagens pengeverdier. Håpet for norske statsfinanser er at oppgang på børsene, og dermed på Oljefondets verdier, mer enn oppveier eventuelle tap på olje og gass ved en ny global fred. Det gir politikerne mulighet til å dele ut raust med krisepakker til de regioner som er verst berørt av en ny oljekrise.

Feds nye sjef

Jerome Powell går snart av som sentralbanksjef. Den nye kan ønske seg mer inflasjon enn sunt er. Allerede nå later det til at USA har et implisitt inflasjonsmål på 3 prosent, opp fra de formelle 2. 

Dollaren kan ende med knall og fall, kanskje helt tilbake til sitt historiske gjennomsnitt på 7,5 i norsk regning.

KI-boble

«Kunstig intelligens er menneskehetens viktigste nyvinning siden vi lagde ild for første gang.» 

Så melodramatisk snakket Alphabet-sjef Sundar Pichai om denne teknologiske nyvinningen, som er varslet å forandre mangt og meget i våre liv. Men akkurat hvordan bedrifter skal tjene penger på KI er usikkert. Og heri ligger faren for alle pensjonister som har satt sine sparepenger inn i disse verdipapirer.

Vi har alle tatt ild i bruk, uten at oppfinnerne ble rike av det.

Alphabet alene har en markedsverdi på 40.000 milliarder kroner, så fallhøyden er stor. Og metaforen skremmer. Vi har alle tatt ild i bruk, uten at oppfinnerne ble rike av det.

Statsgjeldskrise

I mine 35 år i finansbransjen syntes det som om løsningen på enhver krise forårsaket av for mange gjeldsfinansierte satsinger begått av overoptimistiske investorer, er en ny runde med så billig kreditt at optimister nok en gang tør å dundre på med nye, gjeldsfinansierte investeringer.

Sukk. Fra sparebankkrise, til IT-boble, til boligboble som ender opp med alt-mulig-bobler. Slik har USA gått i disse år. Hele tiden i troen på at den amerikanske staten har finansielle muskler sterke nok til å redde oss alle. 

Men i senere tid har kredittverdigheten til USA, Kina og mange europeiske land blitt nedgradert. Fortsatt er tilliten til å leve med, men vi nærmer oss en gråsone hvor folk må ha en risikopremie for å kjøpe lange statsobligasjoner fra disse land.

Det er mine seks store farer for året som nå er i gang. Alle disse farer evner vi sikkert å takle. Det er heller ikke slik at kriser bare er av det ille. Det er slikt vi lærer av. Men det kan hende at vi ikke makter å gjøre det som et selvstendig kongerike. Hvilket bringer meg til min siste fare:

Hastemedlemskap i EU

I dagens volatile situasjon er alt mulig, noe mine to første farer illustrerer. Blir det ille, kan vi også se både oljepriskollaps og bristing av en KI-boble. Da kommer fort spørsmålet om statsfinanser og sentralbankpolitikk på lufta.

Selve eksistensen av disse farene gjør at mange nå vil reise en ny EU-debatt. Et fullt medlemskap i EU vil trolig koste skattebetalerne 50 milliarder kroner i året, og bør utredes grundig av mange ulike norske miljøer før en ny folkeavstemning gjennomføres. 

Hvis den geopolitiske situasjonen tilspisser seg, kan vi måtte raskt søke nødhavn i EU.

Men av og til tillater ikke skjebne oss å gjøre hva vi vil. Hvis den geopolitiske situasjonen tilspisser seg, kan vi måtte raskt søke nødhavn i EU. Derfor er det ikke utenkelig at vi ender opp som EU-medlem før året er omme. Huttetu!

For Norges Bank er det uansett game over. Både eks-sentralbanksjef Øystein Olsen og lille jeg er enig i at det er på tide å innføre euro. Spørsmålet er bare om det bør skje før eller etter et norsk EU-medlemsskap.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.