Registrer deg for å bli med i debatten
Registrerte brukere kan skrive egne innlegg, og delta i debattene.
Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med.
Det er mye bra med den norske helsetjenesten. Faktisk regnes den blant verdens beste. Det gir god grunn til stolthet.
Samtidig finnes en annen virkelighet. Historiene fra pasienter, pårørende og helsepersonell peker på en hverdag som fungerer dårligere enn ambisjonene og målingene tilsier. Da melder spørsmålet seg: Hvorfor investerer ikke verdens rikeste land mer i egen helse- og omsorgstjeneste?
Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.
Begrepet investering burde være naturlig i helsetjenesten. Dessverre domineres språket av kutt og sparing. Hva skjer når vi sparer oss til fant?
Helsereformutvalget peker på å styrke de nære helse- og omsorgstjenestene. Dette er tjenestene som møter pasientene der de bor. Det er et klokt perspektiv. Fremtidens helsetjeneste bygges i kommunene.
En aldrende befolkning med sammensatte sykdomsbilder, demens og økende grad av skrøpelighet vil kreve betydelig kapasitet av kommunehelsetjenesten. Her skal pasienter få behandling, rehabilitering, tilrettelegging og omsorg. Oppgaven forutsetter kvalifisert helsepersonell med solid geriatrisk kompetanse. Dette er allerede en knapp ressurs.
Hvorfor investerer ikke verdens rikeste land mer i egen helse- og omsorgstjeneste?
Derfor må vi satse på dem som allerede står i tjenesten. Kommunehelsetjenesten må utvikles til arbeidsplasser der kompetanse verdsettes, faglig utvikling prioriteres og innovasjon får utfolde seg. I dag går for mye av energien med til å holde driften i gang, mens et stort potensial for forbedring og nytenkning forblir uforløst.
Rammene for ledelse illustrerer utfordringen. Lederspennet i kommunale helsetjenester ligger betydelig høyere enn i næringslivet ellers. I gjennomsnitt har en leder nærmere 40 ansatte. Da blir systematisk oppfølging, kompetanseutvikling og innovasjonsarbeid vanskelig. Det svekker også muligheten til å følge opp sykemeldte og forebygge fravær, til tross for at reduksjon i sykefraværet kunne spart kommunene milliarder årlig.
Manglende investeringer i både ansatte og ledere gjør at tjenestene fortsetter i samme spor: høyt sykefravær, slitasje og håp om at teknologi en dag skal dekke behovet for kompetent arbeidskraft.
Helsepersonell møter daglig komplekse etiske dilemmaer. Prioritering av begrensede ressurser, beslutninger ved livets slutt og ivaretakelse av pasienters og pårørendes verdighet krever faglig og etisk kompetanse. I takt med økende press på helsetjenestene forventes slike dilemmaer å bli hyppigere og mer krevende i årene som kommer.
Å håndtere etiske dilemmaer innebærer betydelig emosjonell belastning og er en risikofaktor for psykiske helseplager i yrkesgruppene som utgjør bærebjelken i kommunehelsetjenesten.
Ved å investere i etisk kompetanse gjennom strukturert etikkarbeid og etisk refleksjon kan belastningen på ansatte reduseres og tryggheten i krevende situasjoner øke gjennom et styrket beslutningsgrunnlag.
Pandemien viste hvor raskt en krise kan sette grunnleggende verdier og faglige prinsipper under press. Erfaringene derfra understreker behovet for at etisk refleksjon og vurdering av prioriteringer er en integrert del av det daglige arbeidet i helsetjenestene. For diskusjonen om beredskap har fått et nytt alvor. Spørsmålet er ikke om en ny krise vil oppstå, men når.
Og når det skjer, spiller kompetent og kvalifiserte helsepersonell i kommunen en avgjørende rolle. De er en sentral del av den sivile helsetjenesten, som utgjør kjernen i vår nasjonale beredskap. Men når investeringene uteblir og tjenestene allerede er hardt presset, hva slags helseberedskap finnes da i kommunehelsetjenesten?
Investering i menneskene som bærer helsetjenesten, vil gi fremtidig avkastning.
Samtaler med helsepersonell fra over hundre kommuner viser et tydelig mønster der systematisk trening i akuttmedisin og førstehjelp ofte er fraværende. Selv grunnleggende utstyr som arbeidstøy tilpasset norske værforhold mangler flere steder. Slike hull i hverdagsberedskapen svekker evnen til å håndtere ekstraordinære hendelser.
God beredskap bygges ikke i en krise, men i hverdagen gjennom kompetanse, praktisk trening og etisk refleksjon.
Investering i menneskene som bærer helsetjenesten, vil gi fremtidig avkastning i lavere sykefravær, økt innovasjon, sterkere beredskap og en helsetjeneste i verdensklasse, ikke bare på papiret.
Derfor trengs en tydelig prioritering: Invester.
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.