I over hundre år har de blitt brukt av vestlige stormakter

Kurderne er verdens største folkegruppe uten en egen stat. Mellom 35-40 millioner mennesker lever i dag fordelt mellom Irak, Syria, Iran og Tyrkia, i et område de selv kaller for Kurdistan. Likevel har de aldri fått oppfylt drømmen om selvbestemmelse.

I 1920 ble de lovet sitt eget hjemland gjennom Sévres-avtalen. Da grensene i Midtøsten senere ble tegnet opp, ble løftet om autonomi ofret for å sikre stormaktenes gode forhold til Tyrkia. Siden da har kurderne måttet stille opp for andre, mens deres egne krav stort sett har blitt ignorert.

De har bedt om autonomi og grunnleggende rettigheter. Svaret har gjerne vært at tidspunktet ikke passer, at naboene protesterer, eller at andre hensyn veier tyngre. Slik går tiår etter tiår.

Brukt og forlatt

På 1970-tallet fikk kurderne i Irak støtte fra USA. Mustafa Barzani samarbeidet tett med Det hvite hus i kampen mot Saddam Hussein. Da Washington trengte sjahens Iran mer enn de trengte kurderne, ble støtten brått kuttet over natten. 

Resultatet var at kurderne sto overfor tre umulige valg: å bli i Irak og fortsette en kamp de ikke kunne vinne, å flykte til Iran, eller å overgi seg til irakiske myndigheter. De som ble igjen, ble raskt knust av regimet. Mange ble tvunget på flukt, og de humanitære konsekvensene var katastrofale.

På 1980-tallet ble kurderne utsatt for Anfal-kampanjen i Irak, et folkemord der titusenvis ble drept, inkludert i det kjemiske angrepet på Halabja i 1988. Selv etter dette grusomme angrepet kom det få uttalelser fra Vesten, og det var ingen støtte til kurdisk selvstyre.

Senere, i krigen mot IS, spilte kurderne en avgjørende rolle. Kurderne forsvarte sine lokalsamfunn og var samtidig en nøkkelpartner for Vesten i kampen mot IS. Deres innsats ble omtalt verden over, men da krigen tok slutt, forsvant oppmerksomheten. Og med oppmerksomheten forsvant også støtten.

Tidligere i år erklærte PKK at de ville legge ned våpnene og oppløse organisasjonen. Mange trodde dette kunne åpne for en ny politisk dialog om kurdiske rettigheter. Likevel var responsen svak. Ingen vestlige land brukte anledningen til å støtte kurdisk selvbestemmelse eller sette tydelige krav til kurdiske minoritetsrettigheter i regionen.

Dette er mønsteret: Når kurderne er nyttige, får de ros og våpen. Når de ber om politikk, blir det stille.

Hvorfor er vi tause?

Ukraina og Palestina har preget den norske offentligheten de siste årene, og med god grunn. Men når det gjelder kurderne, er det stille. Norge og Vesten har hatt stor nytte av kurdernes innsats, særlig i kampen mot IS, men vi har aldri vært særlig villige til å gi dem noe tilbake.

Det handler ikke om å sette konflikter opp mot hverandre. Det handler om å være konsekvente. Hvis vi virkelig står for rettigheter og folkerett, kan vi ikke gjøre unntak hver gang det blir vanskelig. Kurderne har bedt om noe grunnleggende og forståelig: selvstyre og en slutt på undertrykkelsen.

Historien viser at kurderne igjen og igjen blir lovet mye, men står igjen med lite. Fra Sévres til Barzani, fra Halabja til krigen mot IS. Løfter gis, dører åpnes på gløtt, men når stormaktene legger nye planer, lukkes alt igjen. Hver gang blir kostnaden liggende hos kurderne.

Vi må tørre å ta denne debatten om kurdernes rett til selvbestemmelse i Norge. Vi kan ikke gjemme oss bak at det er komplisert. Vi kan ikke alltid si at tidspunktet er feil. Kurderne har stadig vist seg som en pålitelig partner for Vesten, men har aldri fått igjen for lojaliteten.

For spørsmålet er ikke bare hvor lenge vi kan fortsette å bruke dem. Spørsmålet er hvor lenge de vil fortsette å stille opp. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.