I Norge kalles Afghanistan-krigen offisielt et nederlag. I Danmark har vi politisk berøringsangst

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Norge har gjort noe Danmark ennå ikke har hatt mot til: De har gitt ut en offisiell, samlet vurdering av sin innsats i Afghanistan og kalt den hva det var: Nederlaget.

Rapporten «NOU 2025:9 Nederlaget – Norge i Afghanistan 2015–2021» er en offisiell utredning, skrevet av en kommisjon med uavhengige fagpersoner nedsatt av regjeringen, som arbeider på oppdrag fra regjeringen for å skape et faglig grunnlag for politiske beslutninger.

Den sendes på høring, siteres i stortingsmeldinger og tillegges vekt som lovforarbeid. Med andre ord: Det er statens egen, gjennomarbeidede lærdom. 

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Afghanistan-utvalget ble nedsatt av regjeringen i 2024. Og i 2025 foreligger nå en flere hundre sider lang, offentlig rapport. Det norske nederlaget er dermed dokumentert, analysert og blir nå en del av den offisielle historiefortellingen. 

En dansk Afghanistan-utredning kan ikke med troverdighet unngå å ta stilling til det samme.

I Danmark står vi i en helt annen situasjon.

Folketinget bestilte allerede i 2021 en DIIS-utredning (Dansk Institut for Internationale Studier, red.anm.) av Danmarks 20-årige innsats. Første del – om Talibans maktovertakelse – ble offentliggjort i november 2024 og dokumenterer med all ønskelig tydelighet at vi sviktet stort.

Men andre del, som skal avdekke de politiske beslutningene, etterretningsvurderingene og ansvaret, er fortsatt ikke publisert. Sentrale deler av beslutningsgrunnlaget, blant annet referater fra Udenrigspolitisk Nævn, er fortsatt utilgjengelige for offentligheten.

Når Norge kan nedsette en kommisjon i 2024 og offentliggjøre en samlet rapport i 2025, mens en dansk utredning om samme krig trekker ut i årevis, skyldes det neppe bare faglige hensyn.

Da handler det om (ned)prioritering – eller politiske hensyn.

Tre overordnede mål

Den norske rapporten tar utgangspunkt i tre mål for innsatsen, som burde lyde ubehagelig kjent i Danmark:

For det første å være en god alliert for USA og Nato.

For det andre å forhindre at Afghanistan igjen skulle bli arnested for internasjonal terror.

Og sist, men ikke minst, å bidra til å bygge opp en demokratisk afghansk stat.

Norge mistet ti soldater i Afghanistan. Danmark mistet 43.

Likevel er det Norge som nå offentlig gjennomgår hvordan man faktisk klarte seg i forhold til de tre målene – og vurderer bare de to første som delvis oppfylt. 

Les også på Altinget: Mottar kritikk i Afghanistan-rapport: Eide mener Nato led av gruppetenking

Den «gode allierte»

Rapporten konkluderer med at Norge var en god alliert. Man leverte styrker, spesialkapasiteter, feltsykehus og fredsdiplomati som ga adgang til de innerste kretsene i USA. Små bidrag ga stor politisk gevinst.

Men rapporten føyer til en avgjørende setning: Norge var en «lojal og dels ukritisk medhjelper for USA».

I de avgjørende årene veide forholdet til Washington tyngre enn hensynet til afghanske parter og kvinners reelle deltakelse i fredsprosessen. USA satte rammene – de andre fulgte etter.

Det er nettopp her en dansk utredning også vil gjøre vondt. For hva vil det egentlig si å være en «god alliert»?

Å stemple inn og ut samtidig som USA – eller å bruke sin egen dømmekraft og si ifra når kursen er strategisk eller moralsk uholdbar?

Den norske kommisjonen tør formulere dilemmaet. En dansk Afghanistan-utredning kan ikke med troverdighet unngå å ta stilling til det samme. Vi har vært i nøyaktig samme struktur som Norge – bare med flere falne. 

Vi bør være ærlige om at suksesskriteriet ble så snevert at afghanernes egen sikkerhet og frihet falt ut av synsfeltet.

Terrortrusselen

Det andre målet – å forhindre at Afghanistan igjen skulle bli arnested for internasjonal terror – vurderes som «langt på vei oppnådd». Det har ikke siden 2001 vært dokumenterte terrorangrep som entydig kan spores tilbake til afghansk territorium. Sett fra Vesten ligner det en suksess.

Men suksessen hviler på en svært snever målestokk. Med Doha-avtalen aksepterte USA Taliban som kontraterror-partner. Taliban ble plutselig en «nyttig del» av måloppnåelsen. Så lenge det ikke utføres angrep mot Vesten fra afghansk jord, kan man hevde at målet er nådd – uansett hva som skjer med afghanerne selv. 

Samtidig beskriver den norske rapporten Talibans maktovertakelse som et «dramatisk tilbakeskritt» for befolkningen, med omfattende innskrenkninger av jenter og kvinners rettigheter og det mange omtaler som kjønnsapartheid.

Sett fra Brussel eller København kan fraværet av eksportert terror ligne stabilitet. Sett fra Kabul ligner det noe annet: En hverdag der millioner lever under et autoritært, ekskluderende styre – uten mulighet til å gjøre krav på de rettighetene vi sa vi kjempet for.

Hvis Danmark i dag måler sin Afghanistan-innsats på samme måte, bør vi i det minste være ærlige om at suksesskriteriet ble så snevert at afghanernes egen sikkerhet og frihet falt ut av synsfeltet.

Det egentlige nederlaget

Det tredje målet kalles direkte «det store nederlaget»: Forsøket på å bygge en demokratisk stat i Afghanistan.

Her er språket usedvanlig skarpt for en offentlig utredning. Målene var for ambisiøse, midlene forfeilede, tidslinjene for korte, og viljen til løpende kursendring for svak.

Den norske bistanden – nær 20 milliarder kroner – skapte konkrete forbedringer, særlig innen helse og utdanning. Men bistanden var også en del av et system som muliggjorde omfattende korrupsjon og undergravde tilliten til staten.

Les også på Altinget:  Hva lærte vi egentlig av Afghanistan-oppdragene?

Særlig bemerkelsesverdig er rapportens selvransakelse:

Ni år etter den første Afghanistan-rapporten er «få av lærdommene fulgt opp». Manglende evalueringer, svak arkivering og fravær av systematisk læring trekkes fram som en del av forklaringen på at man fortsatte til tross for gjentatte advarsler.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.