Hvorfor EU og ikke Skandinavia?

Danskene er så «dejlige», og svenskene så «gulliga».

Ingen virker mer avslappet enn danskene, med sine røde pølser, smørbrød og mengder med øl. Med sitt mer frilynte syn på samfunnet, og frihet.

Vi har kanskje et stort konkurranseinstinkt når det gjelder storebror Sverige. Men vi ser også opp til dem. Deres gründerteft, hva de får til på teknologifronten, og ikke minst når det gjelder musikk. Og er du en TV- og filmnerd som meg, har du nok sikkert satt pris på en god del underholdning som har kommet derfra opp gjennom årene.

Ja, vi er egentlig ganske så heldige med naboene våre.

Vi nordmenn er vel sjarmerende på vårt vis, vi også. Og etter at våre to naboer kranglet om oss gjentatte ganger over hundrevis av år, har vi også vokst oss store og satt oss i respekt. Det har vi kanskje for det meste oljen å takke for. For olje er penger og penger er makt. Men vi har også levert diplomatisk, kulturelt og på idrettsbanen (kanskje mest i skisporet).

Sammen er vi tre gode og ganske koselige land. Folk utenfra mener vi også er ganske like. Det snakkes om skandinavisk design, skandinavisk mote, skandinavisk krim, skandinavisk være- og tenkemåte. Vi ser også ganske like ut.

Så i stedet for å messe rundt og diskutere om vi skal bli medlem av EU eller ikke, hvorfor snakker vi ikke om Skandinavia? Hadde vi ikke blitt sterkere sammen?

En felles krone ville jo utvilsomt ha styrket seg, og økonomien vår ville blitt blant topp 15 i verden. Forsvaret vårt ville blitt mye sterkere, det samme med beredskapen og selvforsyningen.

Det eneste jeg negative jeg kan komme på er at langrennssporten vil dø ut. Men det tror jeg at jeg kan leve med.

Men utfordringer finnes det jo selvsagt. 

For hvordan skal et slikt Skandinavia egentlig se ut? Skal vi være et kongerike slik som Storbritannia, eller en føderasjon, slik som USA? Både Norge, Sverige og Danmark har kongehus. Hvordan skulle vi løst det? Hadde vi måttet tvangsgifte vår kjære prinsesse Ingrid Alexandra med kronprins Christian av Danmark? Kanskje i bytte med at Stockholm ble hovedstaden da? 

Nei, det kan vi selvfølgelig ikke. Så burde vi satse på føderasjon da?

Ruth Hemstad, forsker og historiker ved Nasjonalbiblioteket og ved Universitetet i Oslo er ekspert på blant annet nordisk historie, skandinavisme og nordisk samarbeid. 

Jeg kontakter henne for å snakke om denne tanken som har dukket opp. Hun kaller den interessant, men poengterer samtidig at den ikke er ny. Det er en tankegang som har dukket opp flere ganger gjennom historien, forteller historikeren, og da særlig i lys av internasjonale kriser. 

Vi har også hatt det tidligere. Kalmarunionen var en union med Norge, Sverige og Danmark som varte fra slutten av 1300-tallet og frem til 1523. 

Men de tre landene har utviklet ulike styreformer og tradisjoner siden da. Sverige med sine riksdagstradisjoner, Danmark med enevelde frem til 1849, og Norge, med 1814-grunnloven, og demokratiske tradisjoner. Selv om vi selvfølgelig var integrert i den danske staten frem til 1814, og i en løs union med Sverige frem til 1905

Også utenom det har det vært forsøk på samarbeid, dynastiske kontakter og nøytralitetsallianser, forteller historikeren, ofte på grunn av trusler utenfra, og på 1800-tallet dukket det også opp forslag om felles kongehus, føderasjon og forsvarsallianser. Men ulike nasjonale interesser har satt en stopper for dette, sier Hemstad.

For Danmark har trusselen fra det fremvoksende Tyskland vært drivende, med konfliktene i Slesvig og Holstein. Sverige har historisk vært mer opptatt av Russland som trussel. De ulike landenes motiver for å gå inn i et slikt fellesskap har altså ikke sammenfalt. Ingen av statene har heller vært sterke nok til å dominere de andre og dermed klart å etablere en felles stat.

I mellomkrigstiden ble det igjen et fokus på tett nordisk samarbeid, som en motvekt til framveksten av fascisme i Europa. Men krigsutbruddet i 1939/40 førte til helt ulike nasjonale situasjoner og løsninger, og ingen felles nordisk strategi i møtet med verdensutviklingen.

Men jeg er jo ikke den eneste som har tenkt denne tanken. Hemstad peker på den svenske historikeren Gunnar Wetterberg, som for 10 år siden tok til orde for en nordisk føderasjon.

Men jeg snakker jo om skandinavisk – jeg vil ha et felles Skandinavia!

«Å skulle tenke seg at man fra svensk side vil være med i et samarbeid som ikke inkluderer Finland, er ikke realistisk», konkluderer Hemstad.

Ja, for Finland var jo en del av Sverige frem til 1809, og har siden da hatt en blanding av språklige og kulturelle bånd til resten av Norden.

«Og Island er på mange måter kjernen for det nordiske. Så vi kan ikke dytte dem ut heller», legger forskeren til.

Det er jo et godt poeng. Island har hatt tette bånd til både Norge og Danmark, og ble erklært en selvstendig republikk først i 1944. Det hadde rett og slett vært ugreit å utelate dem.

Da blir også Grønland, Færøyene og Åland med. Så da blir det ikke bare Skandinavia, men Norden.

«Det nordiske samarbeidet bygger på nettopp respekt for nasjonal suverenitet, og det er nok derfor vi ikke har etablert en felles stat», kontrer Hemstad, og mener det å etablere en nordisk stat ville møtt stor motstand.

Samtidig viser nyere kriser – som coronapandemien – at det nordiske samarbeidet har sine grenser. Da grensene stengte, og politikken sprikte, fikk vi en påminnelse om at det ikke er en selvfølge at kontakten er tett og koordinert.

«Man kan heller tenke seg en styrking av det nordiske rådet og ministerrådet, og at man bygger ut samarbeidet innen ulike sektorer, slik som forsvar, kultur og utdanning. Men å oppgi nasjonal suverenitet i stor skala tror jeg ikke er veien å gå», legger hun til.

Ja, for vi har jo et Nordisk råd, og et Nordisk ministerråd, men vi hører veldig lite om det. Nordisk råd ble etablert i 1952 og er et samarbeidsorgan for parlamentene i de nordiske landene. De har som mål å fremme politiske løsninger og anbefalinger til de nordiske regjeringene, og består av valgte medlemmer fra nasjonalforsamlingene i de nordiske landene.

Nordisk ministerråd ble etablert i 1971, og er et politisk samarbeidsråd for de nordiske regjeringene. De har som mål å fremme felles nordiske interesser og løsninger, og kan, ved enstemmighet, legge fram forslag for Nordisk råd. 

Dette er jo faktisk de viktigste formelle nordiske samarbeidene vi har. Men de er lite kjent, og de har begrenset myndighet. Det er nettopp på grunn av respekt for nasjonal suverenitet, forteller Hemstad.

Så kanskje er det ikke realistisk å samle Skandinavia i én stat. Men at det å heller styrke et nordisk samarbeid, både innen forsvar, økonomi, miljø og kultur, kan gi økt tyngde internasjonalt uten å ofre nasjonal selvbestemmelse.

Det handler altså ikke nødvendigvis om å smelte sammen – men om å stå tettere sammen.

Hadde ikke det vært koselig, da?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den.