Hvordan kan sikkerhetstyrker i Ukraina endre balansen i Europa?

Initiativet om europeiske sikkerhetstyrker kom fra Washington noen uker etter at Trump kom til makten i januar i år, og kan ses på som et amerikansk ønske om at Europe må ta et større ansvar for egen sikkerhet. 

For hvorfor skulle de ikke det? 

Ikke bare har amerikanerne mer enn nok å gjøre i Sør-Kina havet, der kinesisk styrker utfordrer USAs kontroll med sjøruter som alene står for nesten en tredjedel av verdens varehandel. Europeerne har også en økonomi som er ni ganger så stor som den russiske, de har tre ganger så mange innbyggere, og dobbelt så mange soldater som Russland. 

Problemet er bare at europeerne ikke kan planlegge, lede og gjennomføre store militæroperasjoner inne i Ukraina uten amerikansk støtte. 

For europeerne har verken kompetansen, sambandssystemene eller materiellet som trengs. Dermed går det heller ikke an å samordne et uttal av luft-, sjø- og landbaserte styrker, som sammen med sensorer fra verdensrommet og cyberdomenet skal tvinge Russland fra videre krig i Ukraina. 

Dette er det bare USA som kan. Og det vet europeerne. 

Derfor har de gamle stormaktene tatt grep. Under ledelse av Frankrike og Storbritannia har rundt 30 europeiske småstater gått sammen om et felles løft. For etter tre og et halvt år med krig har europeerne blitt tøffere. De er ikke lenger like redde for russiske trusler om kjernefysisk krig, i hvert fall ikke så lenge europeerne selv unnlater å rykke inn på russisk side av grensen. 

Stadig flere europeere forstår at Kreml først vil ha fred når de tvinges til å legge ned våpnene. Ikke før.

Europeerne ser også at russerne har mistet over én million soldater, noe som gjør at landet vil bruke mange år på å være rigget for mot et Nato som alene står for halvparten av verdens militære utgifter. Dessuten forstår stadig flere europeere det som finner, baltere og polakker har kommunisert i lang tid: nemlig at Kreml først vil ha fred når de tvinges til å legge ned våpnene. Ikke før. 

Men det å bruke tvang for å oppnå fred er ikke helt i tråd med det europeiske selvbildet. EU fikk Nobels fredspris i 2009 for å ha fremmet fred og forsoning, ikke med militærmakt men med dialog, humanitær og økonomisk bistand. Å skape fred gjennom tvangsdiplomati er en strategi som først og fremst har blitt overlatt til USA. 

Med tydeligere amerikansk press ser vi imidlertid nå at USA hjelper Europa til å hjelpe seg selv. Med europeiske sikkerhetsstyrker i Ukraina kan vi ane konturene av en tredelt strategi. 

I første linje står Europas nest største land, Ukraina, med om lag 850.000 soldater. 

I andre linje, lenger vekk fra frontlinjen, står den europeiske koalisjonen med en styrke som automatisk vil trekke Russland inn i en krig med de største europeiske maktene om en eventuell våpenhvile brytes. 

I tredje linje står imidlertid det viktigste, nemlig riset bak speilet: amerikanske atomstyrker. Dette er det ultimate maktmiddelet som europeerne trenger for å opprettholde freden dersom russerne skulle komme på tanken om eventuelt å bryte den. 

Trump er mer fremoverlent. Han ser ut til å være mer risikovillig.

Men denne strategien er også risikabel. For den kan også senke terskelen for at Ukraina-krigen eskalerer, kommer ut av kontroll, og trekker flere og flere europeiske stater inn i en krig med det landet som har like mange atomvåpen som alle andre land i verden til sammen, nemlig Russland. 

Vel er Ukraina viktig. Men er de så viktige? vil mange si. 

Biden-administrasjonen var blant dem. Demokratene i USA ville hjelpe Ukraina så langt det lot seg gjøre, men ikke så mye at det føre til krig mot Russland. Trump derimot, er mer fremoverlent. Han ser ut til å være mer risikovillig. Han ser ut til å ha større tro på det gamle mottoet om at «makt må møtes med motmakt for at det skal bli fred». 

Dette er det eneste språket russerne respekterer og forstår. 

Problemet er bare at dette språket må kommuniseres på en måte som ikke setter Russland i forlegenhet; for et ydmyket Russland som kommer tapende ut av Ukraina-krigen er et farligere Russland fordi terskelen for atomkrig kanskje kan senkes. 

Skulle en fredsavtale imidlertid slå inn omtrent der frontlinjen går i dag, og europeiske styrker rykke inn i de vestlige delene av Ukraina, så har russerne tapt. 

Russland har riktig nok vunnet 120.000 kvadratkilometer i de østlige delene av landet, et område på størrelse med Finnmark, Troms og Nordland. Denne gevinsten står seg ikke i møte med kostnadene. 

Russland har tapt på alle fronter: i nord står USA og Nato på dørstokken til den russiske nordflåten i Bjørnegapet, 1700 kilometer lenger øst enn under den kalde krigen. De viktige bufferstatene Sverige og Finland er skremt inn i armene til USA og Nato. Ukraina, som er Russlands viktigste naboland, er tett integrert i et vestlig forsvarssamarbeid. Kaukasus har dreid mot USA, Tyrkia og Europa. Mens Syria er tapt og Iran kraftig svekket etter amerikanske og israelske angrep. 

For en leder som trodde at krigen ville være over på en uke har kampene øst i Ukraina blitt Putins verste mareritt. 

Veien framover vil kunne bli slik: først å sikre en våpenhvile. Så å få på plass en sikkerhetsstyrke som inngår som en troverdig USA-ledet motmakt mot videre russiske fremstøt. Og til sist, en fortsettelse av den ukrainske frigjøringen langs diplomatiske spor. Ikke ulikt det Tyskland klarte i 1990, da landet omsider ble gjenforent etter 45 års deling.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.