Hvor ble det av agurktiden?

Det er fryktelig negativt ladet, dette begrepet agurktid. Tiden da samfunnet har bestemt seg for å synes at avisene er fylt opp av uvesentligheter. Av oppblåste ikke-nyheter i krigstyper, intervjuer med D-kjendiser, historier uten mening og avsløringer av ingenting. 

Ordet kommer fra tyske Sauregurkenzeit, først sett på trykk i 1780. Utover siste halvdel av 1800-tallet spredte uttrykket seg fra Berlin og gikk inn i språket som en betegnelse på den stille sommertiden, da det var så sparsomt med nyhetshendelser at avisene måtte skrive om grønnsakspriser.

Ordet spredte seg gjennom det germanske språkområdet, til engelsk (cucumber time) i 1850-årene, nederlandsk (komkommertijd) i 1870-årene og norsk og dansk (agurketid) helt på tampen av århundret. Da dreide det seg ikke bare om aviser, men om ferietid for de kjøpesterke klassene i samfunnet og lite omsetning på torg og markeder.

I dag handler det bare om pressen. Eller de redaktørstyrte mediene. Nettaviser, papiraviser, TV og radio som ikke har bedre ting å skrive om enn Frøydis (58) som fant ut at hun hadde fire ukjente tremenninger. Eller en middels utøver i en smal sportsgren som brakk benet i åttendeklasse og snakker ut om den tunge ungdomstiden. Eller at de nyter godværet i Surdal. Eller prisen på agurker.

Vi løper stort sett hele året gjennom for å rekke over mest mulig. Vi rekker aldri alt.

Det er selvsagt en fortegnelse. Joda, visst skjer det mindre på sommeren. Kildene har ferie, halve redaksjonen er erstattet med sommervikarer. Men dette gjør også agurktiden til den mest kreative tiden å være journalist i. Sommervikarene bringer pågangsmot og friske ideer. 

Mangelen på spørretimer på Stortinget og møter i kommunestyret gir tid til å finne andre saker. Den om Frøydis og tremenningene er ikke vesentligste, men den er kanskje en god og varm historie? Godt fortalt? Kanskje noen flere kan finne slektninger de ikke visste de hadde. Det kan være veldig hyggelig.

For agurktid for oss journalister og redaktører er nye kolleger. Det er rom og tid til å være oppfinnsom. Til å pusse på pennen. Til å lage saker som er hundre prosent. Ikke 60 eller 70 av tidsnød. Færre og løsere deadliner. Tid til å planlegge. Tid til å skape. Til å være journalister. For dette er et krevende yrke. Vi løper stort sett hele året gjennom for å rekke over mest mulig. Vi rekker aldri alt. 

De siste årene har agurktiden uteblitt. Det ble ingen agurktid i 2020, pandemien tok den. Viruset tok plassen til agurkene i 2021 også. I 2022 var de fleste corona-tiltakene opphevet, men krigen i Ukraina hadde satt verden på hodet. På hodet var verden også sommeren 2023. I 2024 preget den dramatiske valgkampen i USA nyhetsbildet, Bidens helse ble verre og verre, før han til slutt trakk seg. Trump ble skutt.

Nå kriges det fortsatt i Ukraina, og i Gaza. Israel har gått til angrep på Iran. Den uforutsigbare Donald Trump er fortsatt verdens mektigste mann. De norske partiene starter sine valgkamper.

Det blir ikke agurktid i år heller.

Er det bare jeg som savner den?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.