Hvem betalte prisen for kommunenes plussregnskap?

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Den siste tiden har norske kommuner fylt både avisspalter og egne kommunikasjonskanaler med budskap om økonomisk snuoperasjon. Minus er blitt til pluss. Underskudd er snudd. Økonomien omtales som «reddet».

I Drammen kan vi lese overskriften: «Kommunen: 350 mill. i overskudd». I Stavanger meldes det at økonomien er på bedringens vei, med bedre resultat enn budsjettert. I Oslo er kommunen i pluss for første gang på tre år, etter to år med harde kutt. I Nordre Follo kommune rapporteres det om 157 millioner kroner i overskudd, ledsaget av ros av innsatsen som er lagt ned.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Også i Trondheim viser regnskapet et betydelig overskudd. I 2025 brukte kommunen over en halv milliard kroner mindre enn budsjettert på tjenestene. Samtidig uttaler byrådet at brukerne ikke har lidd under omstillingen. Det kan godt være riktig. Men også her melder det samme grunnleggende spørsmålet seg: Hvordan vet vi det? Er det systematisk undersøkt hvordan brukere og pårørende opplever endringene i tjenestene? 

Les også på Altinget: Andelen søringer i Helse Nord-styrene øker: – Billigere å fly Oslo–Tromsø enn i Nord-Norge

Oppstår ikke i et vakuum

Tallene er reelle. Regnskapene stemmer. Likevel er det en side ved disse historiene som systematisk mangler: Hva kostet dette – og hvem betalte prisen?

For et plussregnskap oppstår ikke i et vakuum. Det er resultatet av konkrete prioriteringer. Når kommuner på kort tid går fra minus til pluss, skjer det gjennom omstilling, effektivisering og kutt. Spørsmålet er ikke om det har konsekvenser, men hvor de tas ut.

I Oslo beskrives overskuddet eksplisitt som et resultat etter to år med harde kutt. Samtidig konkluderes det med at «prisen ikke har vært for høy». Men for hvem er den ikke for høy? For regnskapet, åpenbart. For kommunen som juridisk enhet, ja. Men det sies lite om konsekvensene ute i tjenestene – for ansatte som har stått i kontinuerlig omstilling, eller for brukere som har opplevd redusert tilgjengelighet, færre tilbud eller mindre tid. 

De som faktisk står i konsekvensene – ansatte, brukere, pårørende – har sjelden mulighet til å være like synlige.

Bærum kommune gir et enda tydeligere bilde av denne spenningen. I 2025 hadde kommunen et årsresultat på hele 907 millioner kroner. Samtidig kuttes det i et viktig og lovpålagt helsetilbud for barn og unge. Her er det ikke snakk om diffuse effektiviseringer, men om konkrete tjenester som svekkes – til tross for et historisk sterkt regnskapsresultat. Når økonomisk handlingsrom eksisterer, men likevel ikke brukes til å opprettholde grunnleggende tilbud, blir det legitimt å spørre: Hva er egentlig formålet med overskuddet? 

Konsekvensene omtales lite

Også i Stavanger understrekes det at behovet for omstilling ikke er borte, selv etter bedre resultater enn budsjettert. Det er ærlig. Samtidig normaliserer det en situasjon der midlertidige kutt og ekstraordinær innsats blir permanente tilstander. Når omstilling aldri tar slutt, blir belastningen særlig stor i tjenester som allerede er presset, som skole, helse og omsorg.

Felles for disse sakene er at plussregnskapet løftes frem som hovedfortelling, mens konsekvensene omtales lite eller indirekte. De som faktisk står i konsekvensene – ansatte, brukere, pårørende – har sjelden mulighet til å være like synlige. Mange er bundet av taushetsplikt, lojalitetskrav eller frykt for represalier. Dermed oppstår en strukturell taushet, der suksesshistoriene belønnes, mens kostnadene individualiseres. 

Kommuner må ha kontroll på økonomien. Men et plussregnskap er ikke verdinøytralt.

Dette er ikke et argument mot ansvarlig økonomistyring. Kommuner må ha kontroll på økonomien. Men et plussregnskap er ikke verdinøytralt. Det er et politisk og administrativt resultat, formet av valg. Derfor burde det også vurderes bredere enn i prosent av driftsinntektene.

En reell snuoperasjon burde måles langs flere akser samtidig: økonomi, ja – men også tjenestekvalitet over tid, belastning på ansatte og konsekvenser for innbyggere som er avhengige av kommunale tjenester. Når bare én av disse aksene får oppmerksomhet, risikerer vi å forveksle regnskapsmessig kontroll med bærekraftig styring.

Neste gang en kommune feirer pluss i pressen, burde derfor spørsmålet ikke bare være: Hvordan klarte dere det?

Men også: Hva kostet det – og for hvem? 

Les også på Altinget: Ikke kritiser studentene som er motiverte til å gå inn i krevende velferdsyrker

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.