Hva risikerer vi å miste når politikken låner elementer fra influenserverden?

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

En lørdag for noen uker siden sang kulturminister Lubna Jaffery Queen-låten «I want to break free» delvis kledd i et gigantisk hybelkaninkostyme i beste sendetid på NRK. Jaffery ble stemt ut av den første episoden av «Maskorama».

For noen år siden ville dette absurde skuet skapt overskrifter, slik som det gjorde i 2020 da Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum deltok i den første sesongen av programmet. Fem år senere ble det derimot møtt med et skuldertrekk – Jaffery føyer seg inn i rekken av flere profilerte rikspolitikere som har deltatt i ulike realityprogram bare i løpet av dette året.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Politiker eller influenser?

Tilsvarende har en ny trend gjort seg gjeldende i norsk politikk – først i valgkampen og videre inn i den politiske høsten. Stadig oftere ser vi at innlegg fra landets viktigste talerstol blir klippet i høydeformat og spredd i politikernes sosiale medier-kanaler.

Om dette er en forbigående trend eller starten på en liten revolusjon innenfor norsk politisk kommunikasjon, er for tidlig å si. Likevel skjer det stadig oftere at politikere dukker opp i realitykonsepter på TV og legger ned store ressurser i sin tilstedeværelse i sosiale medier.

For politikerne som mestrer formatet og omfavner det, kan det gi store fordeler. 

For politikerne som mestrer formatet og omfavner det, kan det gi store fordeler. De slipper å måtte kjempe til seg spalteplass i de store mediene for å få fram budskapene sine – de kan sende det uredigert ut gjennom sine egne kanaler. Dessuten kan de iscenesette seg selv og bygge imaget sitt helt på egen hånd – uten brysomme kritiske spørsmål eller lite flatterende vinklinger.

Bredder ut politikken

Isolert sett er det bra at politikere viser seg fram i andre flater enn Dagsnytt 18 og Politisk kvarter – programmer som har begrenset appell utenfor den politiske andedammen. At velgerne føler at de kjenner politikerne som enten styrer landet eller kommunen de bor i, er udelt positivt for tilliten mellom de som styrer og de som blir styrt.

Dessuten har nok dette bidratt til å tilgjengeliggjøre politikk for en gruppe som tidligere har befunnet seg i en blindsone både for den politiske kommunikasjonen og journalistikken – nemlig unge menn. Mye tyder på at det er en årsakssammenheng mellom politikkens gjennombrudd i sosiale medier og den høye valgdeltakelsen vi fikk i årets stortingsvalg, som i stor grad var drevet av at flere unge stemte enn tidligere.

Høydeformat eller ikke – nedslagsfeltet for norske politikere har blitt bredere det siste året.

Les også på Altinget: En liten, sann historie som dessverre ikke kan brukes til så mye

Revolusjon i emning?

Dersom vi antar at trenden vi har sett det siste året ikke er forbigående, men setter et permanent avtrykk på måten politikerne kommuniserer på, vil dette være en revolusjon innenfor den politiske kommunikasjonen.

Slike revolusjoner kommer med mellom 20 og 30 års mellomrom. Den første kom i årene etter krigen der nye, nasjonale medier som VG og NRK bidro til at vi fikk en folkelig og bred nasjonal politisk journalistikk.

Senere revolusjonerte tabloidformatet den politiske journalistikken på 80-tallet og introduksjonen av nettmediene litt utpå 2000-tallet fikk også store konsekvenser for medietrykket og tempoet i dekningen av politikk.

Kvalifikasjonskravene gjør det mer attraktivt for noen personlighetstyper enn andre å søke seg mot politikken.

Felles for alle disse revolusjonene er at det har endret den politiske kommunikasjonen og dessuten kvalifikasjonene for hva som må til for å lykkes som politiker. Det samme gjør rekrutteringen til de politiske vervene – kvalifikasjonskravene gjør det mer attraktivt for noen personlighetstyper enn andre å søke seg mot politikken enn under det tidligere paradigmet.

Gerhardsen ville ikke fungert i dag

Konsekvensen blir at selv ikoniske politikere fra én tidsepoke neppe ville fungert like bra i en annen. Et gammelt munnhell er at hvis Einar Gerhardsen fikk et vanskelig spørsmål fra en journalist mens han var statsminister, kunne han lukke seg inne og tenke i enten time- eller dagevis før han ga et presumptivt velformulert svar. Det ville naturligvis ikke fungert i dagens medievirkelighet.

Det store spørsmålet, som også ble problematisert i en reportasje i Morgenbladet før valget, er hva som går tapt når stadig mer av den politiske kommunikasjonen nå skal tilpasses et sosiale medier-vennlig format, der grunnideen er å engasjere, og gjerne provosere, på kortest mulig tid for å få fart på algoritmene.

Les også på Altinget: Stoltenberg: Opposisjonen etterlyser klarere prioriteringer

Emokrati

Dermed risikerer vi å ende opp med en offentlighet der helt andre mekanismer enn vi er vant til styrer. Algoritmer premierer emosjoner framfor informasjon, noe som gir seg konkrete utslag i at konflikt og antagonistisk dramaturgi blir belønnet. Resultatet er at vi får en offentlighet som trekkes mot ytterkanten av hva som gir engasjement.

Kanskje det mest ekstreme eksempelet på hvor langt det kan gå, er tidligere leder for Rød Ungdom, Amrit Kaur, som klarte kunststykket å lage flere skandaler på grunn av videoer i sosiale medier. Kollisjonen mellom det å være edgy på TikTok og den standarden man måles etter som leder for et ungdomsparti hvis moderparti sitter på Stortinget, var brutal. En video som hun la ut i forbindelse med drapet på Charlie Kirk ble Kaurs bane som leder for Rød Ungdom.

Algoritmene belønner innhold som provoserer og engasjerer, og det er ikke alltid forenlig med en sunn offentlig debatt.

Amrit Kaur er på langt nær representativ for en flora av ungdomspartiledere som ellers framstår særdeles striglet og profesjonell, men viser uansett noen av mekanismene som det vil være viktig å være obs på dersom trenden fortsetter. Algoritmene belønner innhold som provoserer og engasjerer, og det er ikke alltid forenlig med en sunn offentlig debatt.

Ode til backbencheren

Faren er at en ny medievirkelighet vil tvinge politikerne til å tilpasse seg en slik måte å kommunisere på – slik at det blir den nye normalen, som vi har sett i forbindelse med de tidligere revolusjonene. Faren er da mer polarisering og et røffere ordskifte som kan skremme folk fra å engasjere seg i politikk og debatt.

Hvis politikerne vil bli eksponentene for høydeformat de kommende årene, blir det enda viktigere at mediene sørger for å holde bredden ved like. Vi skal ikke lenger tilbake enn til valgkampen og den famøse videoen til Ap-nestleder Jan Christian Vestre for å se eksempler på hvor viktig det er å drive journalistikk på utsagn politikerne kommer med i sine egne kanaler.

Selv vil jeg slå et slag for backbencheren på Stortinget, som først og fremst blir mo i knærne av ordet «forretningsorden» og som aldri vil bli invitert til å synge Queen-sanger inni et kostyme på riksdekkende fargefjernsyn.

La oss håpe at hun ikke blir stemt ut av politikken med det første.

Les også på Altinget: Slik ble Rødt og Sp belønnet

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.