Høyre–venstre-aksen har blitt en anakronisme

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Den store samfunnskonflikten i vår tid er ikke å finne i høyre mot venstre, men i systemet slik det har blitt, sett mot virkeligheten slik den er. Likevel diskuterer vi som om politikk og samfunn fortsatt handler om høyre eller venstre. Men i vår tid har dette blitt en anakronisme. Den avgjørende konfliktlinjen i samfunnet i dag er vertikal – og står mellom to ulike former for tyranni: omsorg som blir til kontroll, og fart som blir til raseri.

Derfor vil jeg ta til motmæle mot Thoralf Stenvold sin ellers støttende kronikk om individets tyranni, som jeg beskrev i et tidligere innlegg her i Altinget. Jeg setter pris på både presisjonsnivået og viljen til å ta debatten videre. Men når Stenvold hevder at individ–fellesskap er en høyre–venstre-konflikt, vil jeg hevde at vi rett og slett ser på verden fra to forskjellige tidsepoker.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Koblingen mellom individ og fellesskap som selve høyre–venstre-aksen forklarte gjerne politikk på 1900-tallet. Men for eksempel bruker høyresiden i dag kollektivistisk retorikk om verdier, identitet og nasjonal enhet, og venstresiden bruker individualistisk retorikk om rettigheter, autonomi og selvdefinisjon. Begge sider hevder å forsvare både individ og fellesskap – men gjør det sjelden, i praksis. 

Les også på Altinget: Fredrik Solvang slutter – men tyranniet fortsetter

To tyrannier – én rot

Det nye systemlandskapet formes ikke lenger av ideologi, men av to former for tyranni som begge springer ut av det samme grunnproblemet: individets tyranni.

På venstresiden finner vi det omsorgsstyrte trygghetstyranniet. Dette starter i varme intensjoner – i ønsket om å beskytte, hjelpe og forstå. Men jo mer trygghet systemet skal garantere, jo mer styring må det utøve. Jo mer omsorg, jo flere prosedyrer. Og jo flere prosedyrer, desto mindre ansvar kan flyte til menneskene som faktisk skal handle. Resultatet blir det motsatte av det som var meningen: et samfunn der folk blir stadig mindre robuste, mens systemet blir stadig mer kontrollerende. 

Vi har lenge levd i en fredelig parentes her i Norge, men parenteser varer ikke evig.

Høyresidens overslag ligger i fartstyranniet – forestillingen om at høyere tempo og konkurranse kan redusere behovet for tidkrevende, systematiske vurderinger. Men effekten er ofte motsatt: Når tempoet øker, øker også presset på individets dømmekraft. Dette fartsoverslaget er mindre utbredt i Norge enn hva det er i for eksempel USA. Noe som i seg selv sier mye: Vi har importert tempo, idealer og en «way of life» som ikke passer våre institusjoner, vår kultur eller vårt fellesskap.

Dermed står vi igjen med et paradoksalt resultat. Under omsorgstyranniet går det for sakte for den utviklingen veldig mange mennesker ønsker, og samfunnet trenger. Og i fartstyranniet går det for raskt, raskere enn det vi mennesker faktisk tåler. Begge ytterpunktene driver oss i samme retning. De svekker fellesskapet og forsterker tendensen til at vi samler oss etter likhet – ikke etter ansvar, retning eller et felles prosjekt.

Spis eller bli spist

Som tidligere diplomat har jeg sett verdens politiske mekanikk på nært hold. Det finnes en sannhet der ute som de aller fleste vestlige debatter gjerne overser: Verden er brutal. Det er ikke vi som har gjort den brutal, og vi kommer aldri til å kunne prate den mild. I de lange linjene er det derfor fortsatt én lov som gjelder: spis eller bli spist. Vi har imidlertid lenge levd i en fredelig parentes her i Norge, men parenteser varer ikke evig, og i et historisk perspektiv varer de ikke spesielt lenge heller.

Denne brutale og ikke-ønskede virkeligheten forutsetter at vi har høyresidens fart, kraft og evne til å reagere raskt. Jeg personlig ønsker ikke denne farten, men verden bryr seg ikke om hva jeg ønsker. Mennesker som ikke klarer å skille mellom hva man selv ønsker, og hva som er, bør helst ikke lede noe som helst. For hvis valget står mellom å bli spist eller å «spise», les overleve, gjør enhver stat det samme – de overlever. Også demokratier gjør dette – dersom befolkningen forstår hva som faktisk står på spill. 

Les også på Altinget: 3 A-er: Politisk naivt alternativt budsjett fra Bech Holte

Individet står i front

Samtidig er venstresidens prosjekt helt avgjørende. Trygghet, sosial bærekraft, fellesskap og omsorg er det som hindrer land i å rakne fra innsiden, inntil det blir selve årsaken til at land rakner – fordi overslagseffekten av omsorgstyranniet blir til samfunnets største problem.

Begge sider har noe fundamentalt viktig å tilby. Problemet er ikke disse ideene i seg selv, men overslagene. Når fart blir til raseri og omsorg til kontroll, mister vi den balansen som gjør et samfunn robust nok til å både beskytte og utvikle seg.

Den nye konfliktlinjen går ikke mellom høyre og venstre, men mellom systemet slik det fungerer – og virkeligheten menneskene står i. Den handler om prosedyre som fortrenger dømmekraft, styring som har tatt plassen til ledelse, og kompleksitet som overstiger menneskelig kapasitet. Dette er den reelle akseforskyvningen i vår tid.

Derfor forklarer ikke høyre–venstre-aksen lenger særlig mye. For individet står i front på begge sider av den politiske skalaen og bærer konsekvensene alene. Bare i en stadig smalere sentrumssone finner man i dag balansen der politikk igjen handler om fellesskap, ansvar og problemløsning.

Kartet må tegnes på nytt

I Danmark har de allerede innsett dette og endte i 2022 med en sentrumskoalisjon, fordi ingen ideologisk side lenger klarer å håndtere kompleksiteten alene. Sosialdemokratene gikk sammen med liberale Venstre og sentrumspartiet Moderaterne. Ikke fordi ideologi var forsvunnet, men fordi realitetene krevde samarbeid på tvers for å få noe gjort. 

Vi kommer ikke til å klare å løse noen av våre problemer før vi får ambisiøse tverrpolitiske løsninger. 

At det danske prosjektet nylig har kollapset svekker ikke dette poenget – det forsterker det. Det viser bare hvor vanskelig det er å få et gammelt politisk kart til å passe et nytt terreng. Det danske prosjektet var ikke først og fremst et høyre/venstre-grep. Det var et signal om at det gamle politiske landskapet ikke lenger gir oss løsningene på problemene vi faktisk har.

Min spådom for Norge er at vi ikke kommer til å klare å løse noen av våre problemer før vi får ambisiøse tverrpolitiske løsninger. Og gjerne en sterk allianse på tvers av tidligere etablerte skillelinjer. Inntil vi får dette vil ubalansen i samfunnet bare fortsette å vokse, med individets tyranni i sentrum av det hele. Mer omsorg vil alltid være svaret på mer fart, og mer fart vil alltid være svaret på mer omsorg, men i rammen av individets tyranni er ytterligere splittelse resultatet uansett.

Totalt sett får vi bare ikke-løsninger utledet av et stadig mer foreldet tankegods.

Kognitiv dissonans

I kjernen av det hele finner vi menneskelige logikker, hvilket er sentralt, fordi et samfunn ikke er noe særlig mer enn dets mennesker. Når et menneske først oppfostres til å etterleve en viss form for logikk, sitter denne som regel dønn fast når individets tyranni regjerer. Fordi vi på rekordtid har beveget oss fra jantelovens «du skal ikke tro du er noe» til individets tyranni; «du skal tro du er alt». Alt som truer denne sistnevnte ideologien skaper ubehag som den menneskelige logikken ikke tolererer, og som oppleves som kognitiv dissonans hos den enkelte, les ubehag, som vi beskytter oss mot. 

Fellesskapet spiser. Individet blir spist.

Når individets tyranni får dominere som logikk – og når hele den offentlige samtalen reduseres til «meg, mitt og min opplevelse» – da dør samfunnet. Spesielt fordi ledelse også dør med individets tyranni. Ledelse handler om helhet, mens individets tyranni handler om enkeltsakene. Så når ledelse dør, følger også samfunnets forfall rett etter. Et samfunn eller fellesskap kan aldri fungere når individets virkelighetsforståelse skal være normgivende for alle andre. Da ender vi bare med fakkeltogpolitikk og emosjonell selvforherligelse, der rop om «jeg føler» trumfer «vi trenger».

Dette er hovedårsaken til at mange i dag forlater venstresiden, spesielt mange menn. De forlater ikke solidaritet, men de forlater føleri som politisk styringsmodell. Omsorg kan ikke erstatte analyse. Varme kan ikke erstatte virkelighet. Et samfunn må ledes og styres, ikke bare føles. Omsorg er en verdi, en essensiell verdi, men det er ikke et verktøy.

Årsaken til at menn forlater venstresiden mer enn hva kvinner gjør det, er like enkel som den er upopulær å gi uttrykk for. Spesielt i et sosialdemokrati som har besluttet at likhet er en lov: Disiplin er en maskulin dyd, mer enn hva den springer ut av det feminine. Omsorg på sin side er en feminin dyd, mer enn hva den er maskulin. Men i midten av dette står den egentlige sannheten igjen forlatt – balanse. 

Les også på Altinget: Stor budsjett-oversikt: Enige om å strupe Stoltenbergs skatteforsøk, dypt uenige om mye annet

Ingen balanse – intet samfunn

Konflikten i vår tid er altså ikke høyre mot venstre, men mellom fellesskapet og individets tyranni – fordelt på begge akser, men med ulike konsekvenser. Det er individets tyranni som er vår tids største risiko. De som forstår dette, forstår også hvorfor så mye nå faller mellom gulvplankene i samfunnet. Og de som forstår dette, forstår også hvor vi må starte om vi igjen skal bygge helhet, fellesskap og samfunn.

I denne forståelsen ligger den eneste veien tilbake til balanse: Den gylne middelvei. En vei som i et menneskelig perspektiv gjennom alle tider har vært uttrykt som kombinasjonen av kjærlighet og disiplin. Kombinasjonen av fellesskapets ansvar og individets forpliktelser. For å få dette til trenger vi ledere som selv er i balanse, og som forstår at ledelse aldri handler om øyeblikket – men om evigheten, og felleskap.

For i et større historisk perspektiv finnes det én ufravikelig lov: Fellesskapet spiser. Individet blir spist.

Så farlig er individets tyranni. Så avgjørende er fellesskapet. 

Les også på Altinget: Hans Christian Holte er ingen skandaledirektør

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.