Hormuz-krisen illustrerer en massiv utfordring for Europa – og Norge

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Europa er på vei inn i sin andre store energikrise i 2020-årene. Tilgangen til fossil energi har vært utslagsgivende begge gangene. Det er et åpent spørsmål hvordan dette vil utvikle seg videre – også i norsk politikk. 

Første energikrise kom som følge av Russlands bruk av energi som våpen under oppkjøringen til og videre inn i krigen i Ukraina. Nå kommer en ny – som følge av Trumps krig i Iran og den påfølgende stengningen av Hormuzstredet.

I dagens krise er det diesel og flybensin som først har fått merke knappheten, men vedvarende svikt i tilgangen på gass vil også kunne drive strømprisene til nye høyder. Norske husholdninger er, så lenge det er vann i magasinene, beskyttet av Norgespris. Så heldige er ikke mange av konsumentene og bedriftene på kontinentet.

Det er mange grunner til at Europa kom seg gjennom forrige energikrise relativt helberget.

Det er likevel en relativ luksus at pris er utfordringen, i motsetning til om selve tilgangen til energi er truet. Slik det var for kontinentet og Storbritannia og slik det kan bli igjen.

Relativt helberget forrige gang

Det er mange grunner til at Europa kom seg gjennom forrige energikrise relativt helberget. Været var noe mildere, det kom ny tilførsel av LNG, Norge økte produksjon, tilgangen til flytende regassifiseringsanlegg for LNG ble bedre – og industrien tok kraftfulle grepfor å sikre energieffektivisering. 

En annen viktig komponent var at det europeiske markedet for strøm henger sammen, slik at land med overskudd kan forsyne land som i perioder har underskudd. Slik Norge hadde utveksling med våre naboland, og Tyskland sendte energi til Frankrike i perioder med lav kjernekraftproduksjon, mens energien gikk den andre veien i perioder med utfordringer i Tyskland. Nå går også mye av kraftflyten i Europa til Ukraina, hvor Russland har angrepet og tatt ut store deler av kraftproduksjonen. 

Les også på Altinget: Ungarns forgiftede valg: Miljøskandalen som kan velte Orbán

Kontroverser i Norge

Europeisk integrasjon i kraftsektoren har vært kontroversielt i Norge de siste årene – det har vært perioder med meget høy pris og betydelig utveksling mellom Norge og særlig Storbritannia og Tyskland. At vi er avhengige av Sverige for å flytte strøm mellom nord og sør i Norge, har vært mindre kontroversielt. 

I Sverige øker nå kritikken mot å øke kapasiteten mot det kontinentale markedet. 

Den pågående diskusjonen om hvorvidt og under hvilke forutsetninger Norge skal fornye Skagerak-forbindelsene til Danmark når forventet teknisk levetid nærmer seg slutten, er det siste i en lang rekke eksempler. Statnett melder at de er forsinket med sin utredning, og de mest kabelkritiske partiene på Stortinget mistenker Statnett for å hale ut tiden i et fromt håp om et mer samarbeidsvillig parlamentarisk flertall i neste periode.

Vi beveger oss inn i en periode hvor flere av de eldre kablene vil nå teknisk levealder, så det neste Stortinget får nok flere slike saker å forholde seg til.

Mer kritiske i Sverige

Svenskene har lenge vært mindre kritiske enn Norge til videre integrasjon i det europeiske systemet, i hvert fall på overflaten, selv om de selv har vært mer restriktive på kjøringen enn oss. Under forrige energikrise stengte for eksempel Sverige flyten med Norge.

Fra 2021 har den svenske og norske debatten konvertert. I Sverige øker nå kritikken mot å øke kapasiteten mot det kontinentale markedet. Vi så det da myndighetene i Sverige avviste en søknad fra Svenska Kraftnett og deres tyske partner om en ny forbindelse til Tyskland, og senest nå ved diskusjonen om den europeiske nettpakken. EUs nettpakke foreslo også begrensninger på bruk av såkalte flaskehalsinntekter, som ble et stort tema også i Sverige.

Ett tysk prisområde

Et sentralt argument i den svenske diskusjonen er at Tyskland bare er organisert i ett prisområde. Dette fører til høyere pris enn nødvendig i hele det nordiske markedet. At det fører til lavere pris enn ellers naturlig i det industrielle sørlige Tyskland, er grunnen til at det er slik i dag. 

Å endre på dette er nær politisk umulig i Tyskland. 

I Tyskland, som Norge, er det ikke like lett å bygge ut kraft alle steder i landet. Noen steder er motstanden lokalt stor, andre steder er det mer åpenhet for utbygging både blant folk og i de politiske partiene. Sør i Tyskland hadde de satset tungt på russisk gass, og det er også der den tyske energiomstillingen har ført til stenging av kjernekraft- og kullkraftverk. 

I nord har de bygd vesentlig mer fornybar energi. Når prisen holdes lik i hele Tyskland, blir prisen i nord (og dermed også i Norge, Sverige, Danmark og Nederland) høyere enn den ellers ville vært, og lavere i sør. Å endre på dette er nær politisk umulig i Tyskland. Sør-Tyskland er fattig på energi, men rik ellers, og en endring som medførte vesentlig høyere priser i sør ville uløst en stor politisk krise i landet. 

Les også på Altinget: Regjeringen har en «plan for Norge», men mangler en plan for «styring av Norge»

Krav fra Norge mot Tyskland gjentas i Sverige

Også i den norske debatten har det vært fremme om vi skulle stilt kraft til hvordan Tyskland organiserer sin energipolitikk som motytelse for krafteksport. Frp-leder Sylvi Listhaug har ymtet frampå at vi skulle kreve at de ikke skrudde av kjernekraften, mens LOs Are Tomasgaard har ment vi skulle kreve flere prisområder i Tyskland.

Det siste har nå også kommet opp som krav i Sverige. 

Det er et ekko av Tysklands framferd under finanskrisen mot de mest økonomisk utsatte EU-landene i den svenske og norske debatten om kraftflyt.

Det er et ekko av Tysklands framferd under finanskrisen mot de mest økonomisk utsatte EU-landene i den svenske og norske debatten om kraftflyt. Hjelp og avlastning kommer etter gjennomføring av strukturreform. Tyskerne kommer nok ikke til å dele inn i flere prisområder. En lærdom fra finanskrisen var at de rike landene nok skulle hatt noe mer forståelse for de politiske utfordringene rundt reform, da det politiske tilbakeslaget var kraftig. Det betyr ikke det ikke er en kjerne av sannhet i argumentene.

Hormuz-krisen illustrerer EUs utfordring

Ideen bak prisområder er at prisene sender signaler til markedet om investeringsbehov i nett og produksjon gjennom å synliggjøre flaskehalser i systemet. EU og Norge har et stort behov for ny kraft i tiden som kommer, og for nett. Dersom det ikke skal være betydelig mer utveksling mellom land og områder enn i dag, må Europa investere mer. Ultimativt må vi som strømkunder betale mer til slutt. 

Dersom det ikke skal være betydelig mer utveksling mellom land og områder enn i dag, må Europa investere mer. Ultimativt må vi som strømkunder betale mer til slutt. 

Krisen i Hormuz nå illustrerer igjen den massive utfordringen EU står overfor. De må trygge og stabilisere tilførselen av gass, olje, diesel og flybensin slik at de så langt som mulig unngår å bli sterkt rammet av kriser i tilførselen.

Dette betyr blant annet fortsatt høy produksjon og eksport fra Norge. De må også produsere vesentlig mer elektrisistet enn i dag for å lykkes med omstilling til en økonomi som i mye større grad går på strøm. Derfor er det en stor utfordring at tilliten til kraftflyt mellom land er i ferd med å forvitre i overskuddslandene.

Haster med mer kraft

For EU og Norge haster det å bygge ut mer kraft. 

I dag tar det altfor lang tid å gå fra søknad til utbygging, og i mange tilfeller blir den ikke noe av. Dersom prissignaler skal virke, må det være grunnlag for å agere på prissignalene. Er det store prisforskjeller i et land eller mellom områder, gir det incentiver for utbygging av nett mellom områder eller kraftproduksjon der det er lite, samt ny industri der det er mye kraft. 

I tilfeller hvor behandlingstiden for nett og ny produksjon er mange mange år, gir prissignalene lite nytte og blir bare kilde til politisk støy.

Tilliten til europeiske løsninger synker

Løsningen på svenske og norske problemer er den samme som EUs større problem: Om behandlingstiden på nye nett og kraftprosjekter kommer nok ned, vil markedet kunne respondere rimelig på topper og forskjeller i strømpris, og den samlede prisen kommer ned.

Nå er vi dessverre i en situasjon hvor Europa står overfor en massiv utfordring i energipolitikken, samtidig som tilliten til europeiske løsninger synker. Summen av det blir fort at det blir dyrere og vanskeligere for alle. 

Nå er vi dessverre i en situasjon hvor Europa står overfor en massiv utfordring i energipolitikken, samtidig som tilliten til europeiske løsninger synker. 

Det er et åpent spørsmål hvordan dette vil utvikle seg videre i norsk politikk. Arbeiderpartiet har tatt ut mye høyde i å vedta at de ikke vil fornye kablene til Danmark den dagen de når teknisk levetid.

Den holdningen er ikke veldig godt tilpasset et Europa som nok en gang står midt i en energikrise. Denne gang er kommisjonæren med ansvar for energi fra Danmark. Frp og Sp – og Rødt vil uansett sørge for utfordringer mot Europa uansett regjering i årene som kommer. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.