Havnasjonen Norge fortjener bedre

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

Stortingsvalget i 2021 var sterkt preget av klimasaken, noe som i stor grad skyldes alvorligheten i rapporten utgitt i samme år av FNs klimapanel og nyheter preget av apokalyptiske bilder fra skogbranner i Hellas, en katastrofal flom i Tyskland og regn på toppen av innlandsisen på Grønland – hvor det aldri hadde tidligere regnet.

Det var tydelig at de dramatiske bildene hadde gått sterkt inn på påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre, da han i sin seierstale på Arbeiderpartiet sin valgvake erklærte: «Jeg har sett mine to barnebarn i øynene og sagt at jeg skal gjøre alt jeg kan for å levere på klima».

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Med et nytt valg om noen få uker er fasiten fra de siste fire årene snart klar: Selv ikke personlige lovnader fra landets mektigste person til hans barnebarn kan redde framtidige generasjoner fra konsekvensene av dagens norske natur- og klimapolitikk. 

Les også på Altinget: Hvem skal du stemme på? Her er 10 spørsmål og svar om Altingets valgomat

En havnasjon?

I flere tiår har norske politikere satt ambisiøse mål, men manglet ambisiøs politikk. Innen 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn, men med dagens tempo vil dette først skje når statsministeren feirer sin 106-årsdag i 2067. 

Når forvaltningen i realiteten svikter, står vi igjen med et tomt slagord og et land som helst vil ha æren uten å ta ansvar.

Enda verre blir det når det kommer til det politiske Norges forhold til havet. Norske myndigheter har med stolthet stått på internasjonale scener og erklært at «Norge er en havnasjon» – en slags kollektiv dans på tvers av rød og blå side av politikken. 

I utallige taler, vedtak og utredninger dukker begrepet opp. Å kalle Norge en havnasjon har blitt en del av vårt nasjonale selvbilde, men når forvaltningen i realiteten svikter, står vi igjen med et tomt slagord og et land som helst vil ha æren uten å ta ansvar.

Norge er mer enn bare et land for nordmenn – vi har verdens største forekomster av kaldtvannskorall, vi har Europas største tareskog, vi har rike fjorder og levende økosystemer rett utenfor kysten vår.

Som følge av klimaendringer og menneskelig aktivitet blir de norske havene varmere, surere og mørkere. Denne synergien av endringer fører til at havet opplever et press uten sidestykke i moderne historie, som ikke lenger kun truer enkeltarter, men havets evne til å støtte opp under grunnleggende økosystemer. Listen over naturtyper, arter og økosystemer i havet som vi er i ferd med å miste, er for lang og ikke en selverklært havnasjon verdig.

Verst i klassen

Med verdens nest lengste kystlinje og med forvaltningsansvar for fem ganger så mye havareal enn landareal, skulle man kanskje tro at Norge var verdensledende når det kom til vern av livsviktige havområder. Sannheten er at vi er verst i klassen.

Vi har kun vernet 1 prosent av våre havområder, selv om Aichi-målet innen 2020 var 10 prosent. Vi havner jevnlig på bunnen i internasjonale rangeringer når det kommer til innsats for vern av havet, noe som ble tydelig vist i 2018 da vi sammen med Russland og Kina blokkerte opprettelsen av verdens største marine verneområde i Antarktis. Dette området, som er fem ganger større enn hele Tyskland, ville ha bidratt til å beskytte blåhval, pingviner og sel. 

Den norske tankegangen og tempoet er rett og slett uansvarlig havforvaltning satt i praksis.

I tillegg oppfyller ikke de små flekkene med norske marine verneområder internasjonale kriterier for ekte vern. Vi gir dispensasjoner under en lav sko, selv når det kommer til utbygging av strandsonen, bunntråling og leting etter olje i sårbare havområder. Det er ikke urimelig å oppfatte den norske holdningen rundt marint vern som: «Ja, det er kanskje viktig, men økonomi over økologi».

Når vi vet at fullstendig vern av natur er et av våre viktigste virkemidler i natur- og klimakrisen, er den norske tankegangen og tempoet rett og slett uansvarlig havforvaltning satt i praksis.

Sannheten er også at tapet av natur, både på land og i vann, har gått såpass langt at vern ikke lenger er tilstrekkelig. I løpet av de siste tiårene har Norge mistet en tredjedel av sin tareskog, 70 prosent av oppvekstområdene til fugl og fisk i Oslofjorden er forringet, 30 til 50 prosent av de norske korallrevene er ødelagt grunnet bunntråling, og tilstanden til marine økosystemer i Norge blir verre for hvert år som går.

Hvis vi skal ha en sjanse til å redde havet, må vi ha et ambisiøst krafttak for restaurering som innebærer konkrete planer, investeringer og langsiktige tiltak. Dette har ikke Norge i dag. 

Les også på Altinget: Partianalysen: MDG mener det er umulig å være blokk-uavhengig i 2025

Utredning foran handling

Vi i Bellona møter mange politikere gjennom vårt arbeid. Vårt inntrykk er at de fleste politikerne er opptatt av bærekraft og har et brennende ønske om at vi som samfunn og land skal forvalte havene våre på en mer ansvarlig måte. Men et eller annet sted i den politiske prosessen forvandles disse ønskene til bisetninger i bortgjemte dokumenter, og løsningen ender alltid opp med å bli den samme: Det må utredes. 

Dagens fragmenterte forvaltning forsterker utfordringene havet står overfor. 

Til tider virker det å være et større ønske i norsk politikk og forvaltning om mer kunnskap som utsetter det nødvendige, enn mer handling. Samtidig som det utredes, står havet overfor kritiske utfordringer der tid er den mest kritiske ressursen vi har. Dagens fragmenterte forvaltning forsterker utfordringene havet står overfor, heller enn å løse dem. For mens natur henger sammen, gjør ikke dagens havforvaltning det.

I sterk kontrast til valget i 2021, der klima og natur var en toppsak, går i år havnasjonen Norge til valg uten å diskutere havets tilstand. Mye har skjedd på fire år, men klima- og naturkrisen har ikke blitt bedre, og det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi nå har mye dårligere tid.

Vi har fem år igjen av FNs tiår for havet – og hverken barnebarna til statsministeren eller framtidige generasjoner har råd til at politikere fortsetter å leke havnasjon. 

Les også på Altinget: Det er enighet om Europas gassbehov

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.