Han var alles konge

Da Harald V ble konge, overtok han et av Europas kanskje enkleste kongelige arvestykker å forvalte.

Kong Olav hadde vært folkekongen.

Han var kongen som gikk på ski, fulgte idretten med ekte entusiasme og tok trikken under oljekrisen. Bildet av kong Olav på Holmenkollbanen ble stående som selve symbolet på nærheten mellom kongehuset og folket.

Harald måtte finne sin egen versjon av den samme nærheten.

Det gjorde han.

Men oppgaven ble etter hvert en annen enn farens.

Norge ble rikere, mer internasjonalt, mer sekulært og langt mer mangfoldig. Gamle autoriteter mistet kraft. Respekten for en institusjon kunne ikke lenger tas for gitt bare fordi den hadde eksistert lenge.

I et slikt samfunn er et arvelig monarki på mange måter en anakronisme.

Likevel klarte Harald å bli alles konge.

«Norge er dere»

Kanskje kom hans egen forståelse av kongerollen tydeligst til uttrykk under kongeparets hagefest i Slottsparken i 2016.

Der beskrev han et Norge som ikke først og fremst var et territorium, en historie eller en bestemt type mennesker.

Nordmenn hadde innvandret fra Afghanistan, Pakistan, Polen, Somalia og Syria. De var rike og fattige, funksjonsfriske og rullestolbrukere. De trodde på forskjellige guder – eller ingen.

Og så kom ordene han skulle bli husket for:

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.»

Til slutt reduserte kongen hele forestillingen om nasjonen til noe svært enkelt:

«Norge er dere. Norge er oss.»

Det var nærmest en programerklæring for Haralds monarki. 

Kongen ville fortelle flest mulig at de hørte til.

Da Norge trengte en konge

Denne rollen ble aller tydeligst etter terrorangrepene 22. juli 2011.

Dagen etter angrepene talte Harald til landet. Han snakket om frykten, sorgen og behovet for å stå sammen.

«Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten», sa han.

Ordene traff noe helt grunnleggende ved den rollen et moderne kongehus kan fylle.

Der politikere representerer partier og ideologiske interesser, kan kongen i de alvorligste øyeblikkene forsøke å representere noe annet: Fellesskapet selv.

Da landet samlet seg til den nasjonale minnemarkeringen en måned senere, sa han:

«Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.»

Han ba nordmenn ta vare på hverandre også når hverdagen vendte tilbake og oppmerksomheten forsvant.

Det går en tydelig linje gjennom Haralds kongsgjerning: Kongen skulle stå for det som bandt sammen.

Fra Olav til Harald

Det var en videreføring av arven etter faren.

Olav Vs folkelighet passet etterkrigstidens Norge. Han kunne være majestetisk når rollen krevde det, men samtidig fremstå nesten oppsiktsvekkende alminnelig.

Harald beholdt mye av dette.

Sporten var en naturlig forbindelse mellom kongen og folket. Han seilte selv på høyt nivå og var til stede når norske idrettsutøvere konkurrerte.

Men Haralds versjon av folkekongen ble etter hvert mindre knyttet til forestillingen om at kongen var «som folk flest».

Den handlet mer om at folk flest, uansett hvem de var, skulle kunne oppleve ham som sin konge.

Og kanskje er det nettopp derfor Haralds kongsgjerning har vært så viktig for monarkiets overlevelse.

Et monarki som må gjøre seg fortjent til plassen

Det moderne monarkiet rommer et åpenbart paradoks.

Kongen får embetet fordi han er født til det, i et samfunn bygget på tanken om at posisjon og privilegier ikke skal avgjøres av hvem foreldrene dine er.

Derfor kan heller ikke monarkiet ta folkets oppslutning for gitt. Det må hele tiden gjøre seg fortjent til sin plass.

Kong Harald syntes å forstå dette godt. Han gjorde kongehuset relevant for tiden han levde i.

Kanskje er det den beste overlevelsesstrategien for et moderne monarki: Å forandre seg nok til å følge samfunnet, men ikke så mye at det mister rollen som symbol på kontinuitet og fellesskap.

Den balansen mestret kong Harald usedvanlig godt.

Han engasjerte seg i alt fra utenforskap og ensomhet, til klimautfordringer, religion, trusler mot demokratiet og økt spenning i Europa, uten å bli for politisk, men med en gjentakende oppfordring om å ta vare på hverandre.

Haakons utfordring

Haakon arver ikke det samme Norge som Harald arvet etter Olav. Og han kan ikke bare kopiere sin far.

Kong Olav fant sin form, og kong Harald fant sin. Må må Haakon finne sin.

Utfordringen blir å modernisere monarkiet videre uten å fjerne det som gjør institusjonen annerledes enn alle andre offentlige institusjoner.

Kong Haakon har allerede gitt noen indikasjoner på retningen. I sin tale på Utøya ved tiårsmarkeringen for 22. juli snakket han om et «fritt, tillitsbasert samfunn» der det skal være plass til alle. Det ligger tett opp mot farens forståelse av kongerollen.

Etterlater savn

Kong Harald ble alles konge fordi han brukte kongerollen til å insistere på at alle skulle høre til.

Derfor vil han også bli savnet av et helt folk.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.