Registrer deg for å bli med i debatten
Registrerte brukere kan skrive egne innlegg, og delta i debattene.
Han var alles konge
Kong Harald arvet et kongehus som allerede sto sterkt i det norske folk. Kong Haralds store prestasjon var å sørge for at det fortsatte å gjøre det gjennom en tid da Norge – og nordmennene – forandret seg dramatisk.
Publisert
Sist oppdatert
Da Harald V ble konge, overtok han et av Europas kanskje enkleste kongelige arvestykker å forvalte.
Kong Olav hadde vært folkekongen.
Han var kongen som gikk på ski, fulgte idretten med ekte entusiasme og tok trikken under oljekrisen. Bildet av kong Olav på Holmenkollbanen ble stående som selve symbolet på nærheten mellom kongehuset og folket.
Harald måtte finne sin egen versjon av den samme nærheten.
Han vil bli savnet av et helt folk.
Det gjorde han.
Men oppgaven ble etter hvert en annen enn farens.
Norge ble rikere, mer internasjonalt, mer sekulært og langt mer mangfoldig. Gamle autoriteter mistet kraft. Respekten for en institusjon kunne ikke lenger tas for gitt bare fordi den hadde eksistert lenge.
I et slikt samfunn er et arvelig monarki på mange måter en anakronisme.
Likevel klarte Harald å bli alles konge.
«Norge er dere»
Kanskje kom hans egen forståelse av kongerollen tydeligst til uttrykk under kongeparets hagefest i Slottsparken i 2016.
Der beskrev han et Norge som ikke først og fremst var et territorium, en historie eller en bestemt type mennesker.
Nordmenn hadde innvandret fra Afghanistan, Pakistan, Polen, Somalia og Syria. De var rike og fattige, funksjonsfriske og rullestolbrukere. De trodde på forskjellige guder – eller ingen.
Og så kom ordene som skulle bli stående:
«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.»
Til slutt reduserte kongen hele forestillingen om nasjonen til noe svært enkelt:
«Norge er dere. Norge er oss.»
Det var nærmest en programerklæring for Haralds monarki.
Kongen skulle ikke definere hvem som fikk høre til. Han skulle fortelle flest mulig at de allerede gjorde det.
Da Norge trengte en konge
Denne rollen ble aller tydeligst etter terrorangrepene 22. juli 2011.
Dagen etter angrepene talte Harald til landet. Han snakket om frykten, sorgen og behovet for å stå sammen.
Kongen kan i de sjeldneste og alvorligste øyeblikkene forsøke å representere noe annet: fellesskapet selv.
«Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten», sa han.
Ordene traff noe helt grunnleggende ved den rollen et moderne kongehus kan fylle.
En statsminister må styre. En opposisjonsleder skal utfordre regjeringen. Politikere representerer partier, interesser og politiske alternativer.
Kongen kan i de sjeldneste og alvorligste øyeblikkene forsøke å representere noe annet: Fellesskapet selv.
Harald gjorde nettopp det etter 22. juli.
Da landet samlet seg til den nasjonale minnemarkeringen en måned senere, sa han:
«Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.»
Han ba nordmenn ta vare på hverandre også når hverdagen vendte tilbake og oppmerksomheten forsvant.
Ti år senere vendte han tilbake til den samme tanken. Norge måtte fortsatt stå opp for likeverd, menneskerettigheter og respekt for forskjeller.
Det går en tydelig linje gjennom Haralds kongsgjerning: Kongen skulle stå for det som bandt sammen, ikke det som skilte.
Fra Olav til Harald
Det var en videreføring av arven etter faren.
Olav Vs folkelighet passet etterkrigstidens Norge. Han kunne være majestetisk når rollen krevde det, men samtidig fremstå nesten oppsiktsvekkende alminnelig.
Harald beholdt mye av dette.
Sporten var en naturlig forbindelse mellom kongen og folket. Han seilte selv på høyt nivå og var til stede når norske idrettsutøvere konkurrerte.
Men Haralds versjon av folkekongen ble etter hvert mindre knyttet til forestillingen om at kongen var «som folk flest».
Den handlet mer om at folk flest, uansett hvem de var, skulle kunne oppleve ham som sin konge.
Og kanskje er det nettopp derfor Haralds kongsgjerning har vært så viktig for monarkiets overlevelse.
Et monarki som må gjøre seg fortjent til plassen
Det moderne monarkiet rommer et åpenbart paradoks.
Kongen får embetet fordi han er født til det, i et samfunn bygget på tanken om at posisjon og privilegier ikke skal avgjøres av hvem foreldrene dine er.
Derfor kan heller ikke monarkiet ta folkets oppslutning for gitt. Det må hele tiden gjøre seg fortjent til sin plass.
Kong Harald syntes å forstå dette godt. Han forsøkte sjelden å være politisk førende. I stedet gjorde han kongehuset relevant for tiden han levde i.
Det er kanskje selve overlevelsesstrategien for et moderne monarki: Å forandre seg nok til å følge samfunnet, men ikke så mye at det mister rollen som symbol på kontinuitet og fellesskap.
Den balansen mestret kong Harald usedvanlig godt.
Han engasjerte seg i alt fra utenforskap og ensomhet, til klimautfordringer, religion, trusler mot demokratiet og økt spenning i Europa, uten å bli for politisk, men med en gjentakende oppfordring om å ta vare på hverandre.
Haakons utfordring
Haakon arver ikke det samme Norge som Harald arvet etter Olav. Og han kan heller ikke bare kopiere sin far.
Kong Olav fant sin form. Kong Harald fant sin.
Haakon må finne sin.
Utfordringen blir å modernisere monarkiet videre uten å fjerne det som gjør institusjonen annerledes enn alle andre offentlige institusjoner.
For dersom kongehuset bare forsøker å være moderne, uformelt og populært, kan man til slutt spørre hva man trenger det til.
Samtidig kan et kongehus som ikke forandrer seg, raskt bli stående igjen som et symbol på et samfunn som ikke lenger finnes.
Det er dette spenningsfeltet Haakon skal overta.
Han har allerede gitt noen indikasjoner på retningen. I sin tale på Utøya ved tiårsmarkeringen for 22. juli snakket han om et «fritt, tillitsbasert samfunn» der det skal være plass til alle. Det ligger tett opp mot farens forståelse av kongerollen.
Men tiden vil kreve noe mer.
Etterlater savn
En norsk konge kan ikke bare være konge for dem som liker kongen, deler hans bakgrunn eller identifiserer seg med institusjonen.
Han må forsøke å være konge også for dem som ikke trenger en konge.
Det er kanskje den vanskeligste oppgaven et moderne monarki har.
Og det var nettopp der Harald fant sin rolle.
Han ble ikke alles konge fordi alle nordmenn var enige om monarkiet. Han ble alles konge fordi han brukte kongerollen til å insistere på at alle skulle høre til.
Han vil bli savnet av et helt folk.
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.