Han er ikke tykk – han er bare litt lav

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Dette lesestykket handler om språkbruk. Om ordene vi velger – og ordene vi skaper – for å plassere hverandre i debatten. Det handler om hvordan vi forkorter ettertanke og dialog, og hvordan resultatet ofte blir dårligere politiske valg og økt konflikt.

Fjorårets nyord ble «tekoligark». Et ord som knapt har rukket å finne veien inn i stavekontrollen, men som allerede bærer tung symbolikk. Det brukes om personer som Elon Musk, og gir ikke akkurat positive assosiasjoner til mannen som samtidig har bidratt til elektrifisering av personbiltrafikken – også i Norge.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

«Elektrifisering» er et annet ord som har fått en sterk, nærmest positiv klang i norsk politikk. Men vil det stå seg like godt dersom vi utsetter det for en lengre, vitenskapelig ettergåelse? Dersom vi ser både de positive og negative sidene ved elektrisk samferdsel, eller ved å erstatte gasskraft i offshoresektoren? 

Les også på Altinget: Regjeringen har en «plan for Norge», men mangler en plan for «styring av Norge»

«Totalveto» er ikke et nøytralt begrep

Dette handler, som sagt, om ordene vi bruker. I ordskiftet oppstår stadig nye begreper med ett hovedformål: å parkere meningsmotstandere. Ord som «islamisering», «helseprofitør», «grønnvasking», «klimaprofitør» og «tåkefyrste». Ordene gjør noe med oss. De lukker rommet før samtalen har begynt.

Et ferskere eksempel er ordet «totalveto». Et begrep som på overflaten kan høres teknisk og nøytralt ut, men som i realiteten er alt annet. For hva gjør ordet? Det antyder at noen – i dette tilfellet kommunene – sitter med en urimelig, absolutt makt som bør begrenses. Ordet bærer i seg en implisitt kritikk: at lokaldemokratiet har fått for mye makt, og at denne makten står i veien for noe større og viktigere. 

I det øyeblikket vi slutter å forsøke å forstå hverandre, slutter vi også å bygge noe sammen.

Men «totalveto» er ikke et nøytralt begrep. Det er en retorisk konstruksjon.

I norsk forvaltningssystem er ikke dette en «veto»-rett i klassisk forstand. Det er en konsekvens av at arealforvaltning er lagt til kommunene – et grunnleggende prinsipp i vårt demokrati. Når dette omtales som et «totalveto», flyttes diskusjonen fra demokrati til hinder. Fra legitimitet til problemet.

Slik virker språket: Det omdefinerer virkeligheten før vi rekker å diskutere den.

Når man først har akseptert premisset om et «totalveto», blir neste steg logisk: dette må reduseres, balanseres og overstyres. Og dermed har man – gjennom et enkelt ord – lagt grunnlaget for å svekke en av de mest grunnleggende pilarene i norsk styringsmodell: det lokale selvstyret. 

Les også på Altinget: Bedrift frykter milliontap etter stortingsvedtak: – Vanskelig å ha tillit til det offentlige som bestiller av tjenester

Språket forenkler og forvrenger

Dette er ikke bare en språklig øvelse. Det er politikk i sin mest konsentrerte form.

Når vi først har satt merkelappen, er det ikke lenger nødvendig å lytte. Da er motparten allerede plassert – i en boks vi selv har definert.

Resultatet er et ordskifte som minner mer om en slagmark enn en samtale. Målet blir å vinne debatten, ikke å forstå virkeligheten. Og i det øyeblikket vi slutter å forsøke å forstå hverandre, slutter vi også å bygge noe sammen.

Jeg jobber i en interesseorganisasjon for bevaring av våre landskap. For meg handler dette ikke bare om natur, men om kultur – om grunnlaget for at mennesker i Norge skal kunne leve trygge og gode liv. Trygghet i vissheten om at naturen fortsatt er der, både i hverdagen og i fritiden. At den kan brukes, oppleves og høstes av – ikke bare i dag, men om hundre år, kanskje om en million år.

Men også i denne debatten ser jeg hvordan språket forenkler og forvrenger. Natur blir «ressurs». Inngrep blir «utvikling». Motstand blir «følelser». Og med ett er ikke diskusjonen lenger åpen, men forhåndsdefinert. 

Når ordene blir for raske, for skarpe og for strategiske, mister vi noe vesentlig.

Forståelse for hva vi snakker om

Språket vårt er ikke bare et verktøy for å beskrive virkeligheten – det er et verktøy for å forme den.

Når ordene blir for raske, for skarpe og for strategiske, mister vi noe vesentlig: evnen til å dvele. Evnen til å tvile. Evnen til å erkjenne at virkeligheten sjelden lar seg redusere til ett begrep.

Kanskje er det nettopp dette vi trenger mer av i vår tid – ikke flere nye ord, men flere pauser mellom dem.

For i pausene finnes rommet for ettertanke. Og i ettertanken finnes muligheten for noe vi sjelden oppnår i dag:

Ikke å vinne en debatt – men å forstå hva vi egentlig snakker om. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.