Hæ – 90 prosent klimakutt om 14 år?

I midten av måneden skulle EUs klima- og miljøministre blitt enige om hvor ambisiøs klimapolitikk de skal ha framover. EU-kommisjonen har foreslått 90 prosent reduksjon i 2040 sammenlignet med nivået for utslipp i 1990. Det fikk store og små medlemsland til å steile. Etter ni timers forhandlinger klarte de ikke å bli enige.

Nå er beslutningen skjøvet til neste EU-toppmøte 23. og 24. oktober, der det i motsetning til det avholdte ministermøtet, kreves enstemmighet. Utfallet kan bli dramatisk også for norsk virkelighet, siden vi har koblet oss på EUs klimapolitikk.

Virkeligheten gir et støkk

Hvorfor dramatisk?

På grunn av virkeligheten. EU har etter å ha nedlagt massevis av gammeldags industri i Øst-Europa og redusert bruken av kull klart å kutte utslippene med 45 prosent fra 1990 til 2024. Etter disse lavthengende fruktene har de kommet halvveis til Kommisjonens mål. Norge har klart 12,4 prosent på disse 34 åra. 

Russland er på vei ut

stemmer

Så skal vi altså klare å nå 90 prosent kutt på de gjenværende 14 åra til 2040.  

Jeg er oppriktig lei meg for å være festbrems. Men fikk en støkk av en gjennomgang sjeføkonom Torbjørn Kjus i Aker BP gjorde i et innlegg på nettforumet LinkedIn, også gjengitt i Finansavisen og podkasten Ness.  

La oss starte med hans fakta: 

Europa forbruker om lag 20.000 TWh energi (Norges strømproduksjon utgjør til sammenligning ca. 150 TWh) ifølge Energy Institute. Olje står for om lag 8000 TWh (40%) og gass 4700 TWh (24%). Produksjon av elektrisitet fra sol har kommet opp i 362 TWh og vind 628 TWh.

Så skal mesteparten av de 66 prosentene fossil energi EU er avhengig nå, fordunste på få år. I Norge er fossil-andelen under halvparten, men for en tøff oppgave likevel! 

Elektrisk gevinst – men...

Jeg sjekket med Eurostats offisielle tall, som avviker noe fra Kjus sine, men ikke nok til å reise tvil ved framstillingen hans. Og vi er i en tid der forbruket globalt øker av alle former for energi, både fossilt, fornybart og litt atomkraft.

I 2023 var olje fortsatt den viktigste energikilden for EU (37,6 prosent) og gass nest viktigst (20.4 prosent) ifølge Eurostat. 

Kjus åpner positivt. Siden forbrenning av fossil energi gir enorme varmetap, vil overgang til full elektrifisering redusere energibehovet fra 20.000 til 13.500 TWh.

Legger man til grunn en dobling av kraft fra biomasse og kjernekraft og ti prosent opp på vannkraft, må resten av de 13.500 TWh’ene komme fra sol og vind. Da vil solkraft måtte øke fra 362 til 3000 TWh og vindkraft fra 628 til 5500 TWh, tilsvarende i gjennomsnitt 23 TWh per dag.

Hva da når for eksempel Tyskland opplever såkalt Dunkelflaute, kaldt, vindstille og overskyet vær, slik det var i seks uker høsten 2024? funderer Kjus, og svarer selv: 

Dette kan ikke dekkes med oppmagasinert energi i batterier.

Vi har fått et varsko

Grønt hydrogen er et annet alternativ for energilagring, men er svært så kostbart. Genererer man 100 TWh hydrogen fra solkraft, vil transformasjonen ved bruk av den mengden hydrogen levere kun 20-30 TWh. Dersom all overskudds-elektrisiteten i Europa fra sol og vind kunne brukes til å generere hydrogen, og all kraften var helt gratis, ville det i beste fall koste ufattelige summer, skal vi tro Kjus.

Saken er at et Europa som skal bruke mellom 0 og 10 prosent fossil kraft, også må kunne dekke kraftbehovet når det er vindstille og skyet. I den grad det overhodet er fysisk mulig i overskuelig framtid, vil det bli sinnsykt dyrt. Denne sikringen av energitilgang inngår i det ekspertene kaller systemkostnader.

En liten forsmak på systemkostnader har vi fått i Sør-Norge, som jo er koblet med markedene i Nord-Europa. Her har vi hatt priser som nærmer seg tikroningen for norsk strøm produsert i Norge for under 13 øre.

Og det lenge før vi har nådd klimamålene. 

Hva skal vi gjøre?

Kjus har beregnet at de seks ukene med Dunkelflaute i Tyskland i fjor krevde tilførsel av 168 TWh fra andre kilder. 

Hans undersøkelser tyder også på at tilgangen på sol og vind samvarierer over store deler av Europa. I så fall blir ikke løsningen å sende strøm på kryss og tvers.

Forhandlingene i EU og Norge om klimamål burde ikke fortsette uten å ta hensyn til de fysiske realitetene. 

Skal Europa heretter drives etter klimamål som ser ut til å bli vedtatt, må samfunnet legges dramatisk om på en måte som tillater at tilgangen på energi varierer kraftig. 

De stadig mer kraftslukende datasentrene antar jeg ikke kan skrus av og på i takt med sol og vind. Det samme gjelder mange andre energibrukere. Kanskje kan noe industri gjøre det. Kombinert med skyhøye systemkostnader er spørsmålet hva som da skjer med vår verdensdel sammenlignet med omverdenen. 

Før de fastsetter tøffe prosentmål burde myndighetene påvise hvordan vi kan bli et fornybart og miljøvennlig paradis som kan skrus av og på, og være uavhengig av konkurranseevnen overfor verden for øvrig.

Kanskje kan atomkraft være løsningen? Så mye atomkraft kan uansett ikke bygges opp på så kort tid som norske og europeiske regjeringer nå snakker om. 

Hva skal vi gjøre? I det minste å ta utgangspunkt i virkeligheten.

 Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.