Går veien til en bedre verden via småbruk?

Kan man leve lykkelig uten å drive rovdrift på sine omgivelser? Spørsmålet er høyst aktuelt i et land der gjennomsnittsforbruket er nesten fire ganger høyere enn det kloden tåler, skriver Ole-Jacob Christensen i sin bok Et liv verdt å leve (Svein Sandnes Bokforlag), som lanseres i august.

Christensens og livsledsageren Yvonne Tonnaers svar er klart «ja». Begge er akademikere som inntil de nylig pensjonerte seg, i 38 år drev småbruk på mest mulig naturnært vis. Dette kombinert med eksternt arbeid der de brukte sin utdanning. Erfaringene og tankene bak er tema for boka.

Dette er ingen feelgood «katt og kaniner»-beretning. 

Med konkrete beskrivelser av arbeid og nytelse av tilværelsen, kombinert med filosofiske referanser, ikke minst til den franske forfatteren Albert Camus, pirrer boka på spørsmålet om småbrukerfamiliens vei til det gode og bærekraftige liv, er allmenngyldig. 

Knirkingen i snøen

Christensens mål er å trekke tråder mellom det praktiske arbeidet med jord, planter og dyr, til de store utfordringene i vår tid, enten det er klima- og miljøødeleggelsene eller den skrikende fattigdommen i verden.

Ikke nok til å stanse tapet

stemmer

Nærheten til naturen har overbevist ham om at årsaken til krisene ligger i at vi har fjernet oss fra livet rundt oss. Vi lever stadig mer av livene våre digitalt.

Tilkoblet sier vi, men egentlig er vi vel frakoblet – det virkelige livet.

Nærheten til det konkrete eksemplifiserer Christensen med at man ut fra knirkingen i snøen av støvletråkket lærer seg å anslå vintertemperaturen. Tilværelsen deres i disse årene ble også skildret i NRK-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. 

Fra økologi til pengeøkonomi

På småbruket Vikabråten i Vestre Slidre er det ingen traktor, men hest. Graset i de bratte engene blir ikke samlet opp til høyballer i plast, men hesjet med håndkraft. 

Her produserte de melk og kjøtt med den gamle norske, utryddingstruede rasen dølafe. Den er mindre enn de moderne utviklede kuene som er avlet fram til å utnytte potensialet maksimalt og produserer ikke melk i samme tempo.

At kua, sauen og geita kunne produsere kjøtt, melk og ull på simplere mat som beite i skog og fjell, eller grovt høy, var selve grunnen til at menneskene skaffet seg slike husdyr, påpeker Christensen og legger til at denne ressursøkonomiske – eller økologiske – tankegangen er blitt erstattet av en pengeøkonomisk tankegang. 

Nå for tida spiser kua verdifullt korn og soya som kunne ha mettet jordas nesten én milliard underernærte, mens bare 10 prosent av det hun eter er beite. Sauen får nesten like mye kraftfôr pr. kilo produsert kjøtt som grisen, ifølge Christensen. 

Nå er det ikke fullt så galt i norsk jordbruk, skal vi tro bransjens nettsted Animalia. I 2023 spiste storfe i melkeproduksjon 45 prosent kraftfôr, hvorav 61 prosent var av norske råvarer, mens 55 prosent var grovfôr, altså gras og slikt. Andelen kraftfôr til sau og lam var 10 prosent, mot 88 prosent for gris. 

Problemer, ja – men også muligheter

Christensen skriver mye alarmerende, som at millioner sulter mens det egentlig er nok mat til å mette 12 milliarder mennesker på en klode med 8 milliarder. Man kan riktignok spørre om evnen til å produsere mat kan bli opprettholdt i samme monn med forfatterens økologiske prinsipper, men skit au.

Klima-problemet er et naturlig tema for en slik bok. Christensen problematiserer det forenklede synet på at drøvtyggende dyr er så skadelige som man vil ha det til.

Gjennomgangen av de store, globale problemene er ikke nytt. Det nye er hvor konkret han beskriver virkningene på driften av småbruket, og hvordan tenkemåten bak driften ville gjort verden til et bedre sted.

Spørsmålet er hvilket grunnlag det egentlig er for tusener, millioner av Vikabråten'er. 

Beskrivelsen av livet på gården er uansett inspirerende fordi den illustrerer at tilpasning til økologien ikke nødvendigvis må gjøre livet vondt og leit.

Christensen og Tonnaer klarte tvert imot å designe en tilværelse med mye tilfredshet, slikt tittelen Et liv verdt å leve antyder. Dette eksempelet på bevisste veivalg kan inspirere ikke bare økologisk bevisste folk som ser for seg å bli gårdbrukere, men alle andre også. 

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.