Fredstidens største trussel mot Forsvaret

Innlegget ble først publisert av Landforsvarsforum.

Som områdesjef i Heimevernet har jeg over tid gjort meg noen observasjoner som jeg tror mange med lederansvar i Forsvaret vil kjenne igjen.

Jeg møter soldater som kommer rett fra sine sivile liv — fra byggeplasser, verksteder, sykehus, kontorer og familieliv — og som likevel møter på øvelse med en tydelig vilje til å løse oppdrag, trene hardt og være mest mulig stridsklare. 

Mange av dem opplever tjenesten som meningsfull nettopp fordi den står i kontrast til hverdagen. De ønsker å bidra til noe større enn seg selv, og de møter ofte med en enkel og direkte forståelse av hva Forsvarets kjerneoppgave egentlig er: å være klare dersom krigen kommer.

Samtidig opplever jeg tidvis en annen kultur når man beveger seg oppover i systemet eller inn mot deler av den større forsvarsorganisasjonen. Fokus flyttes lettere mot prosesser, styring, rapportering og administrasjon. Det er selvfølgelig forståelig at store organisasjoner trenger struktur, kontroll og forvaltning.

nyheter

Nå får flere varsel fra Forsvaret

Men jeg opplever også at avstanden mellom den operative virkeligheten soldatene trener for, og den organisatoriske hverdagen mange ansatte lever i, kan bli stor. Noen ganger så stor at man risikerer å miste noe av den grunnleggende kampmentaliteten som Forsvaret i siste instans er avhengig av.

Dette er ikke skrevet som kritikk av enkeltpersoner. Tvert imot tror jeg dette er en naturlig utvikling i alle profesjonelle militære organisasjoner som lever lenge i fredstid. Men nettopp derfor mener jeg tematikken må diskuteres åpent. For dersom vi ikke bevisst arbeider for å bevare en sterk operativ kultur, vil enhver organisasjon gradvis drive mot mer administrasjon, mer risikoaversjon og mindre fokus på den brutale virkeligheten våre soldater faktisk er satt til å forberede seg på.

Det finnes nemlig et stille paradoks i moderne vestlige forsvar. Samfunnet forventer at offiserer og befal skal mestre organisert vold på statens vegne, samtidig som de skal være stabile ektefeller, omsorgsfulle foreldre og velintegrerte samfunnsborgere. De skal kunne lede mennesker inn i dødelige situasjoner, men også hente i barnehagen, sitte i foreldremøter og leve fredelige liv i et sivilsamfunn som i stor grad er fremmed for krigens virkelighet.

Dette paradokset former militære organisasjoner mer enn mange er villige til å innrømme.

Det moderne profesjonelle befalet er ikke lenger bare krigere. De er administratorer, HR-ledere, prosjektkoordinatorer, budsjettforvaltere og compliance-ansvarlige. Store deler av hverdagen handler ikke om taktikk eller strid, men om møter, rapportering, PowerPoint-presentasjoner og organisatorisk drift. I fredstid er dette kanskje uunngåelig. En stor militær organisasjon må fungere som institusjon lenge før den fungerer som kampmaskin.

Men over tid påvirker dette kulturen.

Nato har brutt sammen

Når et forsvar lever lenge uten eksistensiell krig, oppstår det gradvis en forskyvning fra krigerkultur til forvaltningskultur. Risiko blir noe som skal reduseres, ikke håndteres. Karriere blir viktigere enn feltmessighet. Struktur blir viktigere enn initiativ. Den operative identiteten viker plass for den administrative.

Samtidig oppstår et interessant fenomen blant reservister og HV-soldater. Mange av dem lever nesten hele livet som sivile. De er lærere, elektrikere, entreprenører, ingeniører eller fedre i hverdagen. 

Nettopp derfor kan den militære rollen få en annen intensitet når de tar på uniformen.

Tjenesten representerer noe tydelig og meningsfullt — en kontrast til den sivile rutinen. Der den fast tjenestegjørende kan bli slitt av systemet, møter reservisten ofte opp med en mer idealisert forestilling om oppdraget, kameratskapet og kamprollen.

Det betyr ikke nødvendigvis at HV-soldaten er mer kompetent enn den profesjonelle offiseren. Erfaring, disiplin og systemforståelse finnes fortsatt hos de fast ansatte. Men det betyr at motivasjon og mentalitet kan oppleves forskjellig. Mange opplever at reservisten virker mer sulten på feltlivet enn yrkesmilitære som har stått i organisasjonens hverdag i årevis.

Likevel er det for enkelt å forklare dette med familieliv alene. Det er ikke det å være forelder som gjør en offiser mindre kampklar. Tvert imot har mange av historiens beste militære ledere vært stabile familiefolk med sterk selvkontroll. Problemet oppstår heller når hele organisasjonen over tid belønner administrasjon høyere enn operativ dyktighet.

Et forsvar formes av det det gjør mest av. Dersom hverdagen domineres av budsjetter, møter og styringssystemer, vil også identiteten til personellet gradvis endres. Krigerrollen blir teoretisk, mens forvalterrollen blir virkelig.

Derfor må moderne militære avdelinger arbeide bevisst og systematisk for å motvirke denne utviklingen. Kampkraft oppstår ikke tilfeldig; den må dyrkes organisatorisk. Det innebærer først og fremst å sørge for at operative ferdigheter og feltmessig lederskap faktisk belønnes høyere enn administrativ tilpasning. Offiserer og befal må evalueres på evnen til å skape stridsdyktige avdelinger — ikke bare på evnen til å levere feilfrie rapporter. Trening må være realistisk, krevende og hyppig nok til at den operative identiteten forblir reell og ikke symbolsk.

Samtidig må organisasjonen være ærlig om hvorfor den trener: ikke for øvingens skyld, men for å kunne vinne i krig dersom samfunnet krever det.

Like viktig er den kulturelle bevisstgjøringen. Militære ledere må forstå hvordan fredstid gradvis skaper komfort, risikoaversjon og byråkratiske instinkter. Dersom dette ikke erkjennes åpent, vil systemet naturlig drive mot mer administrasjon og mindre kampfokus. Avdelinger som lykkes, klarer ofte å beskytte treningstid, redusere unødvendig rapportering og opprettholde en kultur hvor taktisk kompetanse, fysisk robusthet og beslutningsevne fortsatt gir status.

Det handler ikke om å glorifisere vold eller skape primitive krigerideal, men om å erkjenne at et forsvars eksistensberettigelse i siste instans er kampkraft.

I en tid med begrensede ressurser blir dette også et spørsmål om økonomi. Hver forsvarskrone som bindes opp i unødvendig administrasjon, er en krone som ikke går til trening, beredskap eller operativ evne. Skal samfunnet få mest mulig forsvarsevne ut av investeringene sine, må organisasjonen kontinuerlig spørre seg selv om systemene støtter kampkraft — eller bare støtter systemene.

Det egentlige spørsmålet er derfor ikke om profesjonelle soldater klarer å balansere vold og fredelige familieliv. De fleste gjør nettopp det, og det er sannsynligvis nødvendig i et moderne demokrati. Det vanskelige spørsmålet er heller om moderne vestlige forsvar klarer å bevare en reell kampkultur i lange fredsperioder uten at den drukner i administrasjon, risikoaversjon og institusjonell selvoppholdelse.

For når krigen først kommer, er det ikke organisasjonskartet som blir testet. Det er menneskene.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.