Fredrik Solvang slutter – men tyranniet fortsetter

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Kort fortalt er individets tyranni et fenomen hvor den enkelte er blitt så viktig at felleskapet er underordnet. Fredrik Solvang har ikke skapt dette, ei heller er han kroppsliggjøringen av det. Men han har gitt tyranniet en av Norges største scener.

Dramaturgien i Debatten følger alltid samme oppskrift: Finn et offer, hent inn en skurk i form av en leder eller fagperson, og reduser et komplekst samfunnsproblem til skyld og følelser. Det ser ut som systemkritikk, men det er det absolutt motsatte: Det er systemoppløsning, fragmentering, forfall.

Individets tyranni er godt dokumentert i samfunnsforskning, og rir det moderne Norge som aldri før. Likevel er fenomenet nesten fraværende i norsk offentlig debatt. Allerede i 1935 beskrev Alexis de Tocqueville faren for at demokratiet kunne føre til en «mild despotisme» der mennesker vender seg bort fra fellesskapet for å dyrke sitt private liv. Han kalte dette «individualismens stille tyranni».

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Her på berget liker vi fortsatt å tro at vi er et fellesskapsorientert samfunn, men vi har for lenge siden blitt forført av den nye logikken: Jeg først. Mine behov. Min sak. Mitt unntak. Resultatet er at vi har mistet evnen til å tenke helhet, og at vi bygger ned fellesskapet – én indignasjonssak av gangen.

I denne logikken er følelser viktigere enn fakta. Dramaturgi viktigere enn kontekst. Publikum skal føle mer enn de skal forstå. Og enhver som forsøker å forklare helheten, blir umiddelbart framstilt som kald og uten empati.

Les også på Altinget: Push and pull på Stoltenbergs vakt

Fødetilbudet som skrekkhistorie

9. mars 2023 sto fødetilbudet på agendaen i Debatten. Innledningsvis ble en enkelthistorie gjort til en slags sannhet om hele systemet, og som vanlig ble skurkene funnet: en statssekretær og en sykehusdirektør. ABC-klinikken var nylig lagt ned, og Solvang hadde konklusjonen klar: Dette handlet om penger og svikt, en tilnærming han skulle forsvare, med mot.

Da sykehusdirektøren forsøkte å forklare helheten, bemanning, pasientsikkerhet, faglige prioriteringer og behov for fleksibilitet – ble han avfeid. Hadde seerne fått fakta? Nei. De fikk dramaturgi. Resultatet: Enda flere nordmenn kunne skru av TV og tenke at fødetilbudet vårt er farlig og i forfall. 

Dette er ikke journalistisk mot. Det er emosjonell dramaturgi – på «repeat».

Heldigvis gjorde Aftenposten nylig det journalistikken skal gjøre: undersøke. I en større gjennomgang av fødetall og pasienterfaringer viste avisen at Norge fortsatt er et av verdens tryggeste land å føde i, og over 8 av 10 kvinner er fornøyde med fødselsomsorgen. Men denne virkeligheten får sjelden plass. Frykt selger bedre enn fakta.

Det er ingen tvil om at det finnes både bemanningsproblemer og vaktbelastningsutfordringer i helsevesenet. Det finnes også en masse enkelthistorier som er svært alvorlige. Men summen er ikke et nasjonalt sammenbrudd. Summen er kompleksitet. Og kompleksitet selger ikke klikk. Derfor får vi dramaturgi i stedet for virkelighet.

Vi hører stadig at «ledelsen svikter». Og ja, det er ingen tvil om at det er for mange direktører i vårt helsevesen. Men vi hører aldri om det faktum at en sentral årsak til bemanningsproblemene er at stadig flere ansatte i helsevesenet vil jobbe når det passer dem selv, ikke når samfunnet trenger det.

Individets tyranni gjennomsyrer i dag offentlig sektor, hvor den enkeltes rett til å stå i ro er bedre beskyttet enn samfunnets rett til å bevege seg fremover. Godt hjulpet av organisasjoner som LO og Fagforbundet. Men den debatten har aldri nådd Debatten. Hvorfor? Fordi den ikke har et klart offer og en ferdig skurk. Og fordi det er en debatt man må være virkelig modig for å ta. Ikke bare litt.

Dramaturgi på «repeat»

Etter hundrevis av episoder med Debatten er eksemplene utallige. 14. oktober i år sto tilgang på dyre medisiner på menyen. Igjen ble individet satt opp mot fellesskapet, og helhet. Resultatet var gitt: Individet vant, fellesskapet tapte. Fordi; Hvem kan stå imot en historie om en person som ikke får prøve en ny medisin i et rikt land? Da spiller det liten rolle at effekten er udokumentert, eller at det står flere hundre tusen andre individer på vent bak det ene individet som vises frem.

Bare uken før, 9. oktober, kunne vi se «Millionfest i Helse-Norge», hvor dramaturgien var identisk: En skurk, et offer. Det var åpenbart hvor det norske folk skulle gå – bort fra helheten, i jakten på en skurk. 

Dette er ikke journalistisk mot. Det er emosjonell dramaturgi – på «repeat». 

Les også på Altinget: Slutter i Debatten: – En helt eventyrlig periode

Et samfunn og en offentlig sektor styrt av enkeltsaker

Hvorfor er det viktig? Fordi kostnaden av individets tyranni er skyhøy. Vi har blitt et land der systemene våre ikke lenger styres av helhet – men av enkeltsaker og medialogikk. I kaoset som oppstår bruker offentlig sektor tid og ressurser på den som roper høyest, ikke på det som er viktigst. Resultatet er en farlig sirkel vårt land har lidd under i mange år:

Noen opplever noe som ikke burde skje → mediene løfter saken → politiker lover ny løsning → ny regel blir innført, ny lov, nytt unntak → systemet blir enda mer fragmentert.

Det store paradokset? De samme menneskene som roper høyest om «systemsvikt», skaper gjennom dette bare enda dårligere systemer. Vi taper, alle som en.

Samme tyranniet – over hele samfunnet

Individets tyranni har nå infisert samfunnet og arbeidslivet. I helsevesenet ser vi det daglig: «Jeg vil ha MR nå, jeg godtar ikke prioriteringskriteriene, min sak er et unntak.» Resultatet er at behandlingskapasitet ikke lenger styres av medisinsk prioritet, men av følelser, krav eller trusler om medieeksponering og advokater.

Få, om noen, klarer å stritte imot tyranniet. Hvem vil vel for eksempel gå til kamp mot etterkontroller etter brystkreft? I helsesektoren går titusener av arbeidstimer med til dette. Selv om vi i dag har tilgang til studier fra andre land som viser at det gir tilnærmet null resultater, eller to tilfeller av kreft funnet på 35.000 kontroller. Vi kan ikke slutte med dette heller, for hva med disse to? Men dette er ressurser som kunne vært brukt på kvinnehelse der det faktisk gir effekt. Men selvsagt – nevnte undersøkelse er ikke fra Norge, og vi er jo unike. På samme måte som en kommune ikke kan adoptere en løsning som fungerer i en annen. 

Vi har blitt et kravstort samfunn uten lojalitet til helheten.

Individets tyranni, alt sammen.

Det samme skjer i utdanningssektoren. Lærere og rektorer sier nå endelig høyt noe de har tenkt lenge: Foreldre har sluttet å være foreldre – de har blitt klienter. «Mitt barn først – fellesskapet hvis det passer, tilpass undervisningen til mitt barn, ring meg hvis mitt barn blir irettesatt.»

Systemet kollapser ikke fordi vi mangler planer og reformer – men fordi vi har mistet viljen til fellesskap.

Individet mot fellesskapet

Dermed har vi beveget oss fra et samfunn bygget på plikt, til et samfunn bygget på krav. Fra ansvar til forventning. Fra «Hva kan jeg bidra med?» til «Hva får jeg?»

Jeg er ingen tilhenger av Janteloven, «du skal ikke tro du er noe». Men på den andre siden av vektskålen har individets tyranni stått og ventet, med sin mer forlokkende «du skal tro du er alt». Men et fellesskap kan ikke bygges på følelser av rett. Bare på ansvar.

Dette er ikke et høyre–venstre-spørsmål. Det handler om hvilket Norge vi vil være. Velferdsstaten vår er ikke først og fremst truet av innvandring, økonomi eller globalisering – men av oss selv. Vi er vår egen verste fiende. Vi har blitt et kravstort samfunn uten lojalitet til helheten.

Veien videre

Individets tyranni kan ikke reformeres bort. Det må erstattes – av helhet. Av vilje til ansvar. Av mot til å si nei, også når historien i studio er trist.

I kjernen handler dette om hvordan systemsvikt og individets tyranni henger tett sammen. Det er all grunn til å forfølge hvordan vi i dag har et samfunnssystem som ikke henger med i tiden, og som er blitt til sitt eget problem. Slik jeg selv tar til orde for i «Knust av systemet». Men å ikke ha med seg at det er individets tyranni som har ledet oss til systemsvikten, er destruktivt i seg selv. For da får vi aldri diskutert systemsviktens driver.

Derfor, Fredrik Solvang:

Takk for innsatsen. Men hvis du virkelig vil være modig i innspurten: Slutt å jage enkeltskjebner. Begynn å jakte systemer. Gå etter strukturer, kompleksitet og sammenhenger – ikke bare tårer. Still spørsmålet ingen andre tør stille: Hva skjer med et samfunn når individet alltid vinner over fellesskapet?

For sannheten er denne:

Skal vi redde fellesskapet i Norge, må noen endelig gjøre det som er aller vanskeligst i landet vårt i 2025:

Ta et oppgjør med individets tyranni. 

Les også på Altinget: NHO-sjef om handelsavtale: – Dette bør Stortinget holde kjeft om

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.