Farlig MAGA-flørt

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Jeg skrev i et innlegg her i Altinget at det er Senterpartiet som ligner mest på MAGA-bevegelsen av partiene på Stortinget. Innlegget fikk ikke overraskende en del reaksjoner. Det er bra at vi får en debatt om politisk retorikk.

Flere har tolket innlegget mitt som et angrep på folk som stemmer på Senterpartiet. Det er feil. Min kritikk mot Senterpartiet er knyttet til at partiets ledelse tegner et virkelighetsbilde der det lages et skille mellom oss og dem.

Vi- og dem-skille

Et begrep som brukes innen samfunnsvitenskapen er «otherization». For Senterpartiet som et agrarpopulistisk parti kommer «otherization» til utrykk som et vi–dem-skille mellom det ekte folket på bygda og eliten i byene. Byen framstilles som dekadent, egoistisk og løsrevet fra natur og virkelig arbeid. Landsbygda blir den moralske motpolen. Urbanitet, akademikere og byråkrati utgjør «de andre», som ikke forstår folket.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Det fremste fiendebildet er «Oslo-eliten» og «EU-eliten». Samlet er det en form for konspirasjon der noen kollaborerer med en skjult maktelite mot vanlige folks interesser. Du kan lese mer om dette i mitt forrige innlegg her. 

Det underliggende budskapet til både Listhaug og Kristjánsson er at det er en form for konspirasjon fra eliten mot folket.

Høyrepopulismen deler dette fiendebildet med agrarpopulismen, men er langt mer opptatt av innvandring enn agrarpopulistene. Det som er farlig med «otherization», er at det etablerer et premiss som igjen kan legitimere autoritær politikk. Slike premisser kan også etableres av partier som ikke er autoritære, som Senterpartiet.

Senterpartiet er heller ikke alene om søke å etablere slike premisser i samfunnsdebatten. Vi kjenner eksempelvis Listhaugs uttalelse om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Færre har kanskje fått med seg at Mímir Kristjánsson (R) sa følgende i podkasten Wolfgang Wee om de som var ansatt av UD i ESA: «Det er jo litt slemt å kalle dem femtekolonnister, men det jobber en del nordmenn der nede med å overvåke at Norge følger EU-reglene», før han la til: «Det må jeg jo innrømme at jeg synes er litt sånn borderline landssvik».

Kristjánsson understreket senere i podkasten at han ikke synes det er greit å kalle dem landssvikere, men det underliggende budskapet til både Listhaug og Kristjánsson er likevel at det er en form for konspirasjon fra eliten mot folket.

Kristjánsson imøtegår kritikken nederst i innlegget. Listhaug har også fått tilbud om å imøtegå, men har valgt å avstå. 

Lakmustesten på autoritær populisme

Videre søker populisten å fremstille seg som representant for det egentlige folket. Et godt eksempel er når jeg kritiserer Senterpartiet for å mane frem et bilde av oss og dem. Da sier Geir Pollestad i Senterpartiet: «Jeg mener at slike meninger Grytten har viser at han har forakt for folk flest». Med andre ord, Senterpartiet er folk flest, og kritikk av Senterpartiet er forakt for folk flest.

En politisk bevegelse som klarer å etablere et skille mellom «oss» og «de andre», kan også legitimere bruk av statsmakten mot «de andre». Lakmustesten på om en populist er autoritær, er om hen også uttrykker vilje til å bruke statsmakten mot dem de ikke liker. 

Det som først fikk meg til å skrive om Senterpartiets illiberale retorikk, var derfor uttalelsene til Vedum om at han ville skrote Faktisk.no, fordi denne redaksjonen ikke hadde skrevet om det Vedum mente at de burde skrive om. Vedum vil at media og det offentlige «bør skru att pengekrana med ein gong» til Faktisk.no. Han sier videre at «desinformasjon ikkje er noko problem i den norske samfunnsdebatten». Dette har blitt et mer problematisk standpunkt.

Grunnen er at vi lever i en mer utrygg verden. Mot øst ser vi et aggressivt Russland som driver en fullskala invasjonskrig mot Ukraina og hybrid krigføring mot vestlige land, også Norge. Vår respons er å ruste opp militært – sammen med resten av Europa. Signaler fra USA om at de ikke nødvendigvis vil komme oss til unnsetning, dersom Russland skulle angripe, driver forsvarsbudsjettene ytterligere opp. 

Les også på Altinget: Rødt om Stoltenberg: Tåkelegger ved å bare snakke om Microsoft og Google

Demokratisk opprustning

Jeg mener vi også må ruste opp demokratiet. Våre sikkerhetsmyndigheter er tydelig på at Russlands hybride krigføring inkluderer desinformasjonskampanjer der målet er mer polarisering, splittelse og politisk destabilisering i vestlige land.

Sakene som spres av russiske trollnettverk er ikke overraskende på saksfelt der konfliktnivået allerede er høyt, som energipolitikk, EU og EØS. Dette er på flere nivå krevende. På den ene siden er det viktig at sikkerhetsmyndighetene analyserer disse påvirkningsoperasjonene, men på den andre side kan de være stigmatiserende for de som blir omfattet av analysene.

Et eksempel er rapporten til Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) om hvordan Norge kunne rammes av desinformasjon. Den inneholdt tre scenarier basert på sikkerhetsmyndighetenes kunnskap om Russlands desinformasjonskampanjer:

1) Norge ut av EØS,

2) En regjering som setter klima først, og

3) Undergraving av tillit til politikere.

Kommunalministeren fra Senterpartiet likte ikke scenariet med EØS og nektet først å publisere rapporten før dette ble avslørt av Nationen. 

Les også på Altinget: Tar et oppgjør med Vedums «trumpisme»: Senterpartiet minner mest om MAGA

Polariseringen vi nå ser i Vesten, er drevet av økende økonomiske forskjeller. Vi ser hvordan MAGA-bevegelsen klarer å forene underbetalte arbeidere og konservative kristne i en kamp mot Washington, innvandrere og transseksuelle. Det er en politisk bevegelse som ikke tilbyr arbeiderklassen noen sosial omveltning, men et oppgjør med de som har skylda for deres livssituasjon – hevn.

Det folkelige raseriet springer slik både ut av økonomiske forskjeller og en opplevelse av at ens kultur er truet. De som klarer å kanalisere dette raseriet, vinner makten. Høyreradikale og høyrepopulistiske partier i flere europeiske land klarer å appellere til flere av dem som føler seg glemt og forbigått.

Når folk blir sinte, blir det rom for politikere med enkle løsninger og som kan peke på dem som har skylda. Det er innvandrere som tar jobbene og har «sugerør» ned i statskassen. Det er elitene i byene, ekspertene og mediene som har skylda for at vanlige folk er oversett og glemt. Det er når folk mister fremtidstroen og tilliten til det politiske systemet at illiberale bevegelser kan ta makten.

«Otherization» dehumaniserer

Bjørgulf Braanen mener min kritikk av Senterpartiet er uten forståelse for arbeiderbevegelsens historie. Han skriver:

«Da arbeiderbevegelsen vokste fram, mobiliserte den breie grupper i det norske samfunnet i en felles kamp mot makthaverne, den politiske eliten og ‘ekspertene’, som Tranmæl og Gerhardsen mente fremmet interessene til de privilegerte. Konstitueringen av et oss og et dem var et uttrykk for en samfunnsklasses konstituering som et subjekt i striden mot overklassen for større frihet og sosialt framskritt.» 

Det var i forståelse av et vi, og ikke et oss og dem at velferdsstaten ble skapt.

Det er flere ting å si om denne analysen: Ja, arbeiderbevegelsen mobiliserte brede grupper til kamp mot makta, men det var ikke mot en elite som deltok i en konspirasjon mot folket. Makta var tydelig identifisert – det var kapitalisten. Arbeiderbevegelsen mente heller ikke at den representerte det egentlige folket. De representerte kun de organiserte arbeiderne mot kapitalisten.

Videre var heller ikke arbeiderbevegelsens forståelse av oss og dem uproblematisk. Det er lett å se at det var nettopp en slik virkelighetsforståelse som beredte grunnen for den kommunistiske revolusjon i 1917. Arbeiderpartiet tok sitt endelige farvel med kommunismen først i 1920. Siden var «otherization» sentralt for legitimeringen av både Stalin, Mao og Pol Pot. «Otherization» vil til slutt dehumanisere motstanderen.

Det er heller ikke riktig at Gerhardsen var skeptisk til akademikere/eksperter, som Braanen sier. Han omfavnet dem. I hans første rene Arbeiderparti-regjering etter krigen hadde halvparten universitetsutdannelse. Kun to hadde bare folkeskolen, en av dem var Gerhardsen.

Gerhardsen er også fortellingen om hva som virkelig løftet Arbeiderklassen ut av fattigdom. Arbeiderbevegelsen bygget den norske velferdsstaten steg for steg i et reformistisk prosjekt. Den grep makta ved å organisere seg og mobiliserte arbeiderklassen i demokratiske valg. Det var i forståelse av et vi, og ikke et oss og dem at velferdsstaten ble skapt.

Farlige fiendebilder

Nationen skriver også at jeg er historieløs og mener å kunne legitimere Senterpartiets elitekritikk i dag med kritikken mot embetsmannsstaten og bøndenes kamp for formannskapslovene av 1837.

Nationen får kalle meg historieløs, men jeg mener veldig mye har forandret seg siden 1837. Vi har blant annet fått parlamentarisme og allmenn stemmerett. Det finnes ikke noen likhet mellom embetsmannsstatens maktutøvelse før 1837 og hvordan det norske politiske systemet fungerer i dag. Embetsverket svarer for regjeringen, som igjen svarer for Stortinget, som igjen svarer for folket. Det er ikke perfekt, men det er ikke grunnlag for å delegitimere det norske styringssystemet som styrt av en Oslo-elite.

Mitt anliggende er ikke først og fremst «å ta» Senterpartiet, men å få frem at vi lever i en tid der det å dele befolkningen inn i oss og dem rett og slett er farlig. I møte med mer desinformasjon fra Russland og en importert kulturkrig fra USA er demokratiene i Europa utsatt. Det er lett å se at det liberale demokratiet er på vikende front.

Problemet er at når du først har etablert et fiendebilde, og malt frem en konspirasjon mot folket, så er det vanskeligere å stoppe en Viktor Orbán, eller en Donald Trump, som også har en fortelling om en elite i Brussel eller Washington. 

---

Kommentar fra Mímir Kristjánsson:

«Sigurd Grytten ser MAGA-spøkelser på høylys dag. Det vitner om dårlig politisk gangsyn å sause sammen Trumps proto-fascisme i USA med Rødt, eller for den saks skyld Senterpartiet.

Jeg har aldri vært noen konspirasjonsteoretiker, men for alle som har studert et minimum av samfunnsvitenskap, er det åpenbart at det finnes interessemotsetninger i alle samfunn, som også gjør seg gjeldende i politikken. At det finnes eliter i samfunnet, og at det er et annet meningsmangfold i elitene enn det er i de breie lag av befolkningen, bør være ukontroversielt å hevde.

Dette gjelder i høyeste grad også i EU-debatten, som splitter befolkningen etter bosted, utdanningsnivå og inntekt. Å tro at ikke byråkrater som jobber i ESA i Brussel har et annet syn på grunnleggende EU-spørsmål enn den jevne bonde på Jæren, er himmelropende naivt. Det må være lov å kritisere politiske systemer og hvordan de er utformet, uten å bli beskyldt for å være konspirasjonsteoretiker eller 'MAGA på norsk'.»

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.