Fanget av karbonfangst

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Globalt er en karbonfangstboble i ferd med å sprekke. Mønsteret fra Norges Mongstad-fiasko gjentar seg i Storbritannia, EU og andre land: Prosjekter blir for vanskelige og dyre, og oljeindustrien, som eier teknologien, senker forventningene de selv blåste opp. Som andre oljeselskaper, har Equinor stanset karbonfangstinvesteringer på grunn av manglende fremgang.

Men i Norge er klimapolitikken fortsatt fanget av denne mislykkede teknologien. Det snakkes om et nytt industrieventyr, hvis vi bare gir litt mer penger på toppen av mange milliarder i subsidier over flere tiår.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Mislykket teknologi

Mona Mølnvik mener en liten juridisk endring krever at Norge må bruke enda flere milliarder på karbonfangst. Hun viser til Norges «vellykkede» Northern Lights-prosjektet.

At Northern Lights beskrives som «vellykket», sier mye om hvor lave forventningene til karbonfangst har blitt.

Northern Lights har erklært at fase 2 har begynt før fase 1 engang er ferdig. Karbonfangst på avfallsforbrenningsanlegget i Oslo vil ikke komme i gang før tidligst sent på 2020-tallet.

Det er kun karbonfangstprosjektet på sementfabrikken i Brevik som er i drift. Her har undersøkende journalister avdekket at prosjektet fanger mye mindre utslipp enn målet. Og dette etter et budsjettsprekk for Northern Lights på flere milliarder, der staten tar to tredjedeler av regningen.

En slik fiasko er normalen globalt. Før 2018 mislyktes 88 prosent av karbonfangstprosjekter. Ifølge DNV er mislykkelsesraten økende. De fleste prosjektene er knyttet til økt olje- og gassutvinning, ikke sektorer der utslippskutt ellers er vanskelige uten teknologi («hard-to-abate»-sektorer). DNV viser at de fleste planlagte prosjektene også finnes i fossile næringer. 

Les også på Altinget: En liten arbeidsrettssak kan gi store konsekvenser for norsk energipolitikk

Fantasifulle tall, reelle risikoer

For å sette EUs mål om karbonlagring på 50 millioner tonn årlig innen 2030 i kontekst, utgjør nåværende fangstkapasitet i Europa kun 3,2 millioner tonn årlig. Dette er maksimumet som kunne fanges; faktisk fangst er langt mindre, som de førnevnte journalistene avdekket i Norge. Equinor måtte tidligere beklage for overdrevne tall om nåværende fangst.

Slike luftige, langsiktige mål gir inntrykk av at klimahandling kommer i fremtiden. Det tillater oss å tro at teknologien skal redde oss, og at vi da kan fortsette mer eller mindre som før.

Men selv om de fleste prosjektene sannsynligvis aldri vil realisere, er risikoene fra karbonfangst reelle. Selv i en liten skala blir CO2-lekkasjer ødeleggende for naturen til sjøs og samfunnet, som forgiftningsulykker i USA viser. Dette er bemerkelsesverdig når EUs karbonfangstplaner krever 12.000 kilometer med CO2-rør og infrastrukturutbygging til havs. Samfunnskostnadene fra karbonfangst kan nå flere billioner kroner hvis teknologien brukes i stor skala, på grunn av enormt energi- og vannforbruk og fortsatt luftforurensing.

Karbonfangst ville utsette folk for store risikoer – og fremtidige generasjoner for evige risikoer for å hindre lekkasjer fra permanent lagring – bare fordi vi ikke orker å bruke mindre forurensende alternativer til fossil energi eller sement. 

Karbonfangst blir aldri nok til å kutte utslipp fra disse industriene, selv om teknologien «fungerer» på sitt beste.

Fangen kan rømme

Karbonfangst er en gave til oljenæringen. Oljeselskaper får subsidier for prosjekter som enten ikke realiseres eller som driftes langt under mål, men lar dem fremstå som en del av klimaløsningen. Mølnvik fremstiller EUs Net Zero Industry Act som noe som stiller krav til oljeindustrien; i praksis lar loven oljeselskaper fortsette med olje- og gassvirksomhet, så lenge de «bidrar» (på en eller annen måte) til karbonlagring som nok aldri vil realiseres.

Fortellingen om at «hard-to-abate»-industrier må få karbonfangst, utgjør også grønnvasking av forurensende industri. Selv de få karbonfangstprosjektene som ikke blir avlyst, ikke leverer tilstrekkelige utslippskutt. Ingen karbonfangstprosjekt har nådd en fangstgrad (fangst målt mot utslippene fra anlegget teknologien knyttes til) over 80 prosent, mens DNV viser at utiliseringsgraden (faktisk fangst sammenlignet med oppnevnt kapasitet) for eksisterende prosjekter ligger på rundt 50 prosent. Med andre ord blir karbonfangst aldri nok til å kutte utslipp fra disse industriene, selv om teknologien «fungerer» på sitt beste.

Det finnes heldigvis billigere, mer effektive alternativer, også for «hard-to-abate»-industrier. Vi kan og må bruke mye mindre sement ved å redusere nybygging og bruke mer bærekraftige alternativer. 70 prosent av avfall i Norge kan også håndteres mer miljøvennlig enn forbrenning. Redusert forbruk og mer gjenvinning gir mer pålitelige, permanente utslippskutt og unngår (evige) risikoer fra karbonlagring.

Klimaomstillingen er vanskelig. Men den blir ikke lettere av å satse klimapolitikkens troverdighet på teknologi som aldri funker, koster flere billioner og truer naturen og samfunnet, bare fordi det er vanskelig å utfordre mektige industrier.

Klimapolitikken i Norge er fanget av urealistisk teknologioptimisme. Men klimapolitikken kan fortsatt komme seg unna - hvis vi står imot oljenæringens lobbyvirksomhet og fremmer strukturelle endringer som trengs for en rettferdig klimaomstilling. 

Les også på Altinget: Oljefeltene kan ikke flyttes – men investeringene kan

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.