Eurovision 2025: En farse av kulturvasking og dobbeltmoral

Det har aldri vært en tradisjon for meg å se på Eurovision, men i år trakk noe meg inn. Jeg klikket inn på NRKs direktesending helt tilfeldig, mest av kjedsomhet. Jo mer jeg så, jo mer nervøs ble jeg. Pulsen steg.

Israel lå på toppen av resultatlisten.

Jeg ble kvalm.

Hvordan kan en stat midt i en brutal krig, anklaget for folkemord og krigsforbrytelser, være i ferd med å vinne en europeisk sangkonkurranse? Det føltes som en grotesk vits.

Da det endelig ble klart at Østerrike vant, hoppet jeg ut av sofaen av ren glede. Fordi Israel ikke vant. Et lite øyeblikk kjente jeg tårene presse på. Men gleden ble raskt overskygget av alvoret. At Israel kom på andreplass, er ikke bare problematisk – det er dypt urovekkende.

Innlegget kritiserer Israels politikk og bruken av kultur som politisk verktøy, ikke jøder som en gruppe. Jeg anerkjenner Holocausts traumer og den kollektive sorgen som følger med, men mener vi må kunne kritisere dagens overgrep uten å stemples som antisemittiske. Målet er å belyse hvordan kultur og politikk skjuler menneskerettighetsbrudd.

Se video: Brita glemmer ikke den afghanske mannen og hans familie

Enda mer problematisk er rapportene om mobilisering og manipulering av stemmesystemet. Israel har drevet reklamekampanjer for å få folk til å stemme – ikke bare i ESC-deltakende land, men også i land der folk knapt har hørt om konkurransen. På sosiale medier har det florert av meldinger om kjøp av stemmer gjentatte ganger med ulike kort. Dette uthuler hele konkurransens integritet og forvandler den til et politisk spill.

Når en stat under internasjonal granskning får stå på en scene og høste applaus, mens sivile de bomber, sulter og fordriver knapt får en mikrofon, har vi beveget oss inn i en fase av kulturell og politisk forråtnelse.

Israel sin deltakelse – og nesten-seier i Eurovision må forstås som en del av et større mønster. Nemlig kulturvasking: å bruke kultur og underholdning for å hvitvaske sitt internasjonale omdømme, trekke bort fokuset fra okkupasjon og krigsforbrytelser, og fremstå som et moderne og progressivt land.

Men det er ingenting progressivt med folkemord. Ingenting normalt med apartheid.

Årets representant for Israel var en ung jente som tidligere har vært tatt som gissel av Hamas. Dette er en traumatisk opplevelse, og ingen bør oppleve det hun har opplevd. Men det er også tydelig at den israelske staten bevisst velger unge og uskyldige jenter til å representere landet – nettopp fordi det vekker sympati og skaper et menneskelig skjold mot kritikk. Det er et kynisk, politisk grep, forkledd som kultur.

Europas applaus mens Gaza ligger i ruiner, bidrar til å normalisere vold, overgrep og urett. Det er ikke lenger bare stillhet eller politisk nøytralitet. Det er et aktivt fravær av solidaritet.

Eurovision handler ikke bare om sang lenger, men som en form for politisk markering. Massemobiliseringen om organisert stemmegivning som en politisk handling, viser at scenen er alt annet enn nøytral.

Hva sier det om Europas moralske kompass at kulturelle prestasjoner får veie tyngre enn folkerett og menneskelig lidelse? Det sender et signal om at verden ikke bryr seg. Israel tolker en nesten-seier som en premie for å bryte internasjonale folkerettslige prinsipper.

Som om det ikke var nok, gir den norske folkejuryen ti folkestemmer til Israel, to poeng enn fjorårets – på selveste 17. mai. Dagen vi feirer frihet, selvstendighet og motstand mot okkupasjon, brukte vi til å gi poeng til en okkupasjonsmakt midt under en pågående massakre. Det er ikke bare ironisk, det er direkte mot alt vi påstår at vi står for.

Norge har politisk og moralsk handlingsrom. Norge kunne trukket seg i år, og kan gjøre det neste gang. Jo flere land som tar et slikt standpunkt, jo lavere blir terskelen for andre til å følge etter. Noen må tørre å ta det første steget. Boikott er ikke å snu ryggen til kunsten – det er å nekte å delta i et skuespill som dekker over overgrep.

For palestinere er dette ikke bare ignoranse, men en direkte hån mot deres lidelser. En nesten-seier gir Israel symbolsk makt og legitimitet, i stedet for å stille dem til ansvar.

Se video: Åpner opp om farens bortgang

Jeg er klar over skillet mellom staten og sivilbefolkningen, men vi må ikke glemme at mange er indoktrinert og preget av et narrativ som legitimerer undertrykkelse og vold. De er et produkt av år med ideologisk indoktrinering. Vi må ikke overse ansvaret som ligger hos alle parter.

Eurovision markedsfører seg som en arena for fred, mangfold og samhold. Men årets finale avslørte hvor hul denne retorikken har blitt. For hvordan kan man påstå å være nøytral og apolitisk – samtidig som man tidligere har kastet ut Russland etter invasjonen av Ukraina? Var ikke dét et politisk standpunkt? Jeg vil påstå at slik troverdighet mangler Eurovision i dag.

Det handler om hvilke liv som anses som verdifulle, og det handler om vestens dobbeltstandarder. Når Russland invaderer Ukraina, reagerer vi med sanksjoner, fordømmelser og ekskludering. Når Israel gjør det samme mot Palestina, lar vi dem få scenetid, lys, applaus og millioner av stemmer.

Mye av støtten til Israel er rotfestet i Europas kollektive skyldfølelse etter Holocaust, en forståelig og viktig historie som må hedres. Men denne skyldfølelsen kan gjøre mange redde for å kritisere Israel, av frykt for å bli stemplet som antisemittiske. Denne frykten bidrar dessverre til en stilltiende aksept av undertrykkelse og krigsforbrytelser, og det må vi våge å bryte.

Vi kan ikke fortsette å applaudere vekk lidelse.

Og vi kan ikke tillate at kultur blir et skalkeskjul for krig. Jeg bryr meg ikke om hvor pent Israel synger eller ikke. For i dette øyeblikket, i dette Europa, sier ikke stemmene våre bare noe om musikk. De sier noe om hvem vi velger å se. Og hvem vi tillater å forsvinne i mørket. Det er på tide at vi bruker stemmen vår, ikke bare til å stemme frem sanger, men til å si ifra om hva slags verden vi vil leve i.

Eurovision ble en gang etablert for å samle et krigsherjet Europa gjennom musikk. I dag ser vi dessverre det motsatte – en arena som brukes til å skjule krig bak glitter og toner.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den.