Europa viser styrke og lederskap – hva har skjedd?

«Vi vil ikke stå og se på mens Netanyahu-regjeringen gjennomfører disse uhørte handlingene. Hvis Israel ikke stanser den gjenopptatte militæroffensiven og opphever restriksjonene på humanitær hjelp, vil vi iverksette ytterligere konkrete tiltak som svar».

Denne krasse og regelrett truende beskjeden kommer fra lederne for Storbritannia, Frankrike og Canada, Keir Starmer, Emmanuel Macron and Mark Carney.

Slik er vi ikke vant til å høre europeiske, eller kanadiske, ledere snakke. I hvert fall ikke uten å ha USA i ryggen, noe som så visst ikke er tilfellet her. Hva har skjedd?

Se video: Her bryter Macron inn

Før kom man ingen vei uten USA

«Hvem ringer jeg til om jeg vil snakke med Europa?» Det var Henry Kissinger som i sin tid skal ha stilt seg det spørsmålet. Implikasjonen er at Europa er splittet, svakt og mangler politisk handlekraft.

I flere tiår har Europa i stedet latt USA lede. Iblant har vi fulgt dem med entusiasme, andre ganger mer motvillig, men amerikanerne har som oftest fått det som de vil. Frem til nå.

De fleste europeere aksepterte det amerikanske lederskapet inntil Trump kom til makten 20. januar 2017. Da Biden overtok i 2021, trakk Europa et lettelsens sukk over at amerikanere igjen stod trygt ved roret. Så lenge det varte.

Trumps andre presidentperiode er så vidt i gang, men det er nå åpenbart at forholdet mellom Europa og USA aldri igjen vil bli det samme. Trump har demonstrert, hinsides enhver tvil, at hans slagord, Amerika først, trumfer alle gamle allianser og antatte vennskapsbånd.

Med ett føltes det som om Europa var overlatt til seg selv i en papirbåt på et opprørt hav, for å stjele bildebruken til årets Eurovision-vinner. Ikke bare kunne vi ikke lenger stole på at USA ville bistå oss i forsvaret av Europa, men den amerikanske presidentens territoriale krav på Grønland, Panama-kanalen og gjentatte forslag om å annektere Canada, åpnet for den uhyggelige muligheten at verdens desidert største militærmakt kunne vende seg mot oss.

Enda mer brutal har den raske og voldsomme kursendringen i Washington vært for verdens mest sårbare. Med et pennestrøk ble verdens største bistandsorganisasjon, USAID, lemlestet, med katastrofale følger for hundretalls millioner mennesker. USA meldte seg ut av Verdens helseorganisasjon (WHO) og trakk seg fra Paris-avtalen.

«Om dere forlater oss, så dør vi», var beskjeden jeg fikk fra Helen, en tenåringsmor i en flyktningbosetting jeg besøkte i Bidibidi i Nord-Uganda i mars. I våre dager er det imidlertid nettopp det som skjer. Mennesker i nød, som Helen, blir forlatt.

I Caritas-nettverket, som har prosjekter over hele verden, ser vi alt de menneskelige konsekvensene av dette. Det fulle skadeomfanget som følge av raseringen av den globale bistandsordenen, er det likevel ingen som ennå har oversikt over.

Fra panikk til besluttsomhet

At de første reaksjonene på alle disse omveltningene var paniske, er ikke til å undres over. Europeiske toppledere som Macron og Starmer, forsøkte seg på krypende smiger da de besøkte Det hvite hus. Etter hvert har tonen imidlertid endret seg noe. Nå snakker ledere i Europa, og Canada, om å overta lederposisjonen som USA har frasagt seg.

Og det er ikke bare ord. Det første klare eksempelet på europeiske egenvilje i store spørsmål, kom etter at Ukrainas president, ble ydmyket i Det ovale kontoret, etterfulgt av påstandene om at Zelenskyj var en diktator og startet krigen. I stedet for å ydmykt akseptere at Trump forhandlet direkte med Putin, uten verken Ukraina eller resten av Europa til stede, og åpenlyst forsøkte å presse ukrainerne til å kapitulere, sluttet europeiske ledere ring om Zelensky og lovte mer støtte. I år ligger europeerne foran skjema på enkelte kritiske leveranser til Ukraina.

Også i handelskrigen med USA har EU-blokken stått samlet, selv om den italienske statsministeren, Giorgia Meloni, uttalte seg kritisk til gjengjeldelsestiltak.

Man kan unnskyldes for å ha fått hakeslepp da den nyinnsatte tyske kansleren, Friedrich Merz, nylig stilte seg i spissen for et europeisk ultimatum til Putin: Gå med på en våpenhvile, eller bli straffet med ytterligere sanksjoner. Det er nye takter fra Berlin, hvor man selv etter okkupasjonen av Krym i 2014, foretrakk dialog med innestemme i møte med Putin. Igjen er det ikke bare ord. Den syttende sanksjonspakken er nå på plass.

Se video: Om Trump: – Kan ta seg en bolle

Usedvanlig krass beskjed til Netanyahu

Parallelt med kampene i Ukraina pågår en israelsk militæroffensiv på Gaza, og en blokade av landstripen ble innført i mars, noe som har påført sivilbefolkningen enorme lidelser. Hele den 2,1 millioner stor befolkningen på Gaza lider av matmangel, og om lag en halv million er i akutt fare for å dø av sult, feilernæring og sykdom.

På mandag kom det to fellesuttalelser som adresserte dette. Den ene, hvor 23 land, inkludert Norge deltok, konsentrerte seg om det prekære behovet for å slippe humanitær hjelp inn på Gaza.

I tillegg kom altså den oppsiktsvekkende uttalelsen fra Frankrike, Storbritannia og Canada. Den var langt mer omfattende og inkluderte også krav om en slutt på den militære offensiven på Gaza, en advarsel mot etablering av nye bosettinger på Vestbredden, den gjentok målet om en tostatsløsning, og inkluderte en kraftig fordømmelse av uttalelser fra israelske regjeringsmedlemmer om at palestinere skal tvinges til å «relokere» fra Gaza til andre land.

«Vi vil ikke nøle med å iverksette ytterligere tiltak, inkludert målrettede sanksjoner», står det i fellesuttalelsen.

Det er sterke ord. Og når tre viktige Nato- og G7-land går foran, så følger andre land som Norge trolig etter, noe vi alt har fått signaler om fra Støre-regjeringen.

Grunn til å være håpefull på vegne av verdens sårbare?

Kontrasten mellom de tre lederne og Trump kunne knapt vært større. De står opp for folkeretten, mens Trump derimot foreslo å overta Gaza-stripen, minus palestinerne som bor der, og gjøre området til en feriedestinasjon. Likeledes er det betryggende at europeiske ledere er villige til å bruke makt for å arbeide for en fred i Ukraina som ikke innebærer ukrainsk kapitulasjon, og som dermed ville lagt til rette for ny russisk aggresjon i nær fremtid.

Kan dette også love godt for verden, for de fattigste, for klimaet og miljøet?

Den humanitære sektoren, som er blitt rammet hardt siden Trump tok makten, har flere grunner til å glede oss over at land som er vant til å følge USA, nå viser besluttsomhet og styrke. Det øker sjansen for at viktige institusjoner overlever disse fire årene, eksempelvis WHO, som den amerikanske helseministeren, Robert F. Kennedy, oppfordrer flere land til å forlate.

Det gir håp i en vanskelig tid, men er det de fattige som må betale prisen for å bevare en regelstyrt verden? Å stå opp mot verdens bøller krever muskler. Mange europeiske land har valgt å bekoste den militære opprustingen ved å hente penger fra bistandsbudsjettene. Det forsterker den humanitære krisen forårsaket av Trumps brå og brutale bistandskutt. Det kan igjen føre til mer sosial uro og flere væpnede konflikter.

Kan våre enorme sikkerhetsinvesteringer paradoksalt nok ende opp med å skape en farligere verden?

Det lønner seg å vise solidaritet

Det kan synes som at europeiske ledere har lært av historien. At det straffer seg å gi etter for trusler og aggresjon fra autoritære makter. Forhåpentligvis har historien også lært oss at det betaler seg å være solidariske med land som har det vanskelig.

Amerikanerne viste oss det gjennom Marshall-hjelpen etter andre verdenskrig. Det styrket USA og ga dem venner og allierte som stod ved dem, helt frem til Trump valgte å vende oss alle ryggen.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den.