EU-toll og annet tull

Putin og Trump har skapt en politisk-psykologisk stemning som gjør oss sårbare for beskrivelse av vårt forhold til EU.

Vi trenger virkelig gode nyheter om samarbeid i Europa nå. Det kan føles betryggende at vi har en EØS-avtale med vår store nabo som gjør at norsk energi, industrivarer og mineraler kan selges dit uten å bli belastet med toll. Forrige uke leverte frihandelsorganisasjonen vi tilhører, EFTA, tall som viste en kjempegevinst ved EØS-medlemskapet.

«Sparer milliarder på toll», het det fra regjeringen. – Gjennom EØS-avtalen har næringslivet spart 5,6 milliarder kroner i toll i 2023. Det er betydelig, kommenterte næringsminister Cecilie Myrseth utredningen fra EFTA, som kom fram til dette beløpet.

Ingen nevnte at vi slett ikke trenger EØS-avtalen for å oppnå denne besparelsen. Allerede i 1977 hadde Norge og EU avtalt null toll på eksport og import av industrivarer til og fra EU, takket være en frihandelsavtale som ble forhandlet fram med EF, som EU ble kalt da, i 1973.

EØS-avtalen omfatter riktignok mye mer enn varer, den dekker handel med tjenester og mye annet. Men tallet 5,6 milliarder dreier seg om varer som ville bli dekket av den slumrende frihandelsavtalen. EFTA-sekretariatet velger likevel å sammenligne som om frihandelsavtalen ikke finnes.

Se video: – Elon, hva faen er det du gjør?

Joda, frihandelsavtalen er der

Men gjelder den gamle frihandelsavtalen, da?

Ja, dersom EØS-avtalen skulle falle bort, hvilket ikke ser sannsynlig ut for tida, ligger den der og lurer.

I regjeringens forslag til Stortinget i 1992 om tilslutning til EØS-avtalen, står det på side 102 at man ikke opphever eksisterende avtaler med EU i og med EØS, bare unnlater å anvender dem så lenge EØS er oppe og går.

«Grunnen til at man ikke har besluttet å oppheve eksisterende avtaler ved inngåelse av EØS-avtalen, er at man ønsker at de igjen skal kunne komme til anvendelse dersom en avtalepart sier opp EØS-avtalen, eller i tilfelle av delvis opphør av EØS-avtalens bestemmelser i henhold til artikkel 102, nr. 5.», forklarte Brundtland-regjeringen.

Artikkel 102, nr. 5, er den berømmelige bestemmelsen om at EØS-avtalen settes midlertidig ut av drift på det aktuelle området dersom for eksempel Norge unnlater å innføre en EU-bestemmelse. En ikke ukjent problemstilling i forbindelse med den nylige regjerings-skilsmissen mellom Ap og Sp.

Kort og godt, EØS-avtalen har videreført denne viktige frihandels-avtalen, men har slett ikke skapt situasjonen som gir norsk industri-eksport en gevinst på 5,6 milliard i året.

Men ingen har stilt spørsmål ved gehalten i gladmeldingen om EØS, igjen et «bevis» på betydningen av å underlegge oss EUs lover, som EØS krever, for å få adgang til deres indre marked med våre utenfor-varer.

Utbredt tro på EUs selvskading

Et spørsmål man kunne reist, er hva som ville vært EU-landenes egeninteresse i å legge toll på import av industrivarer og energi fra Norge, uten en frihandelsavtale, enn si EØS. EUs næringsliv er som kjent inne i tunge tider, og det siste de trenger er dyrere import av varer de trenger.

Resonnementet gjelder også den mye omtalte beskyttelsestollen EU kan bli nødt til å innføre i handelskrigen Trump utløser. De kan unnta Norge. Likevel inspirerer dagens gufne, verdenspolitiske situasjon enkelte til å forsterke inntrykket av at det bare er takket være EØS-avtalen og EUs godhet at Norge kan unngå en slik smell.

I en tid da EU febrilsk prøver å skape en politikk som styrker deres konkurranseevne, skapes det engstelse for at norsk eksport skal rammes, en virkelighetsbeskrivelse som passer godt inn i argumentet om at Norge må komme seg «innenfor» i stedet for å stå alene ute i kulda.

Det er lite eller ingen diskusjon om hvorvidt EU er troende til å begå slik selvskading. Snarere skjerpes retorikken om hvor farlig det er å basere seg på samarbeid med EU som selvstendig naboland, kontra det å bli en del av Unionen.

Ta aluminium. Av EUs import kom 80 prosent fra Russland (!) i fjor. Men innen 2027 skal det være slutt på all russisk aluminiums-import har EU besluttet i sin nye sanksjonspakke mot Russland.

Og så skulle de i en sånn situasjon legge toll på aluminium produsert på ren vannkraft i et vennligsinnet naboland!

Allmenngyldig argument for å forene seg med naboen?

Mer enn noensinne arbeider EU-partiene i disse tider for å forsterke inntrykket av at samarbeid med EU som naboland ikke duger, at Norge må melde seg inn for å oppfylle den lange lista av behov som angivelig bare kan innfris innenfor EU.

På sosiale medier har jeg testet en antakelse om at EU-tilhengernes argumentasjon for Norge må bety at de også vil anbefale Canada og Mexico å bli medlem av USA. For, som de sier, «å sitte rundt bordet er bedre enn alenegang i disse urolige tider».

Noen har avvist sammenligningen. Men Mexico og Canada har det tøffere i forholdet til sin nabounion, enn det vi har med EU. Desto større grunn til å slutte seg til, kanskje? Canada og Mexico er jo tett sammenvevd med USA, slik som vi er med EU. Samhandelen mellom Canada og USA skal være den største i verden. De har verdens lengste grense på land, har til vanlig grensekryssende handel for over 2 milliarder dollar daglig. Mexico er landet USA importerer mest fra, mer enn fra Kina og Canada. Også Mexico har en lang grense til USA.

Så argumenter for stadig tettere integrering i USAs marked, med medlemskap som mål, burde være til stede.

Bortsett fra at det virker litt sprøtt.

Nettopp.

Thomas Vermes skriver i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans kommentarer her.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den.