Etterretning: Makt i en verden uten illusjoner

Denne kronikken ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

De siste månedene har Epstein-saken preget nyhetene med stadig flere navn, forbindelser og detaljer. Men bak de personlige tragediene og de kompromitterende relasjonene ligger et annet viktig spørsmål: Hva forteller slike nettverk oss om hvordan makt egentlig fungerer i dagens internasjonale system?

I dag utøves makt oftere gjennom nettverk enn gjennom formelle institusjoner. Denne typen nettverksmakt finnes i skjæringspunktet mellom politikk, næringsliv, finans og etterretning. Personer, ressurser og informasjon beveger seg i uformelle sirkler, ofte skjult for offentligheten. Det som ser ut som private relasjoner kan også ha strategisk betydning.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Jeffrey Epstein var et knutepunkt i et slikt nettverk. Tilgang ble gitt gjennom invitasjoner og eksklusive møteplasser. Relasjoner oppsto gjennom gjensidige tjenester. Kompromitterende situasjoner kunne oppstå bak lukkede dører. Uansett om han samarbeidet med statlige aktører eller ikke, viser strukturen rundt ham en kjent logikk: tilgang, kompromittering, lojalitet og påvirkning.

Dette er også kjernen i klassisk etterretning.

Les også på Altinget: Oppsiktsvekkende toner fra Etterretningstjenesten – setter Norge først

Nettverksmakt og historiske paralleller

Disse strukturene er ikke nye. De har dukket opp mange ganger i ulike former.

«Cambridge Five» infiltrerte britisk etterretning for Sovjetunionen ved hjelp av personlige relasjoner og ideologisk tilknytning. Det italienske frimurer-nettverket P2 på 1960- og 1970-tallet samlet forretningsfolk, politikere og militære i et parallelt maktsystem. I nyere tid har lekkasjer som «Panama Papers» vist hvordan finansielle og politiske nettverk kan operere i skjulte strukturer, der informasjon og gjensidige avhengigheter brukes som maktmidler

Denne typen skjulte nettverk illustrerer nettopp det etterretning i bunn og grunn handler om: å systematisere uformelle forbindelser som skaper forpliktelser, lojalitet og avhengighet utenfor de åpne institusjonene.

Samtidig har mye av den vestlige selvforståelsen vært basert på en annen fortelling, nemlig at internasjonal politikk først og fremst styres av regler, institusjoner og normer.

Les også på Altinget: Etterretningstjenesten med subtil advarsel om USAs handlinger

Når idealer møter maktpolitikk

I flere tiår har den liberale verdensordenen vært preget av troen på regelbasert konkurranse, samarbeid mellom institusjoner og forutsigbare normer. Men også liberale demokratier må forholde seg til maktpolitiske realiteter.

Under andre verdenskrig ble kampen mot totalitære regimer ført med midler som strategisk bombing av sivile byer og bruk av atomvåpen. Den liberale verdensordenen ble ikke bare bygget på normative prinsipper, men også på viljen til å bruke makt når det ble ansett som nødvendig.

Intervensjonen i Libya i 2011 ble presentert som et humanitært tiltak for å beskytte sivile, men resulterte i maktvakuum og langvarig ustabilitet. Under krigen mot terror brukte USA «Black Sites» og Guantánamo Bay for tortur, sivile ble drept, og Nato trakk seg ut av Afghanistan mens Taliban tok over landet igjen.

Dette viser ikke nødvendigvis hykleri, men et grunnleggende problem. Når sikkerhet, stabilitet og strategi er viktigst, blir normene presset. Idealene blir igjen i retorikken, mens det er maktbalanse og risikovurderinger som avgjør prioriteringene.

Normer eksisterer ikke uavhengig av makt; de håndheves av den.

Les også på Altinget: Hvordan si at Trump er en trussel mot Norge – uten å si det

En fragmentert verden

Så lenge én dominerende aktør setter rammene, kan normene virke stabile. Reglene virker universelle fordi noen har makt til å håndheve dem.

Når vi nå går inn i en periode hvor maktbalansen fragmenteres kan vi derfor forvente at idealer og normer nedprioriteres. Maktbruk og etterretning blir sentrale og små stater blir presset.

I en slik verden flyttes makt fra det formelle til det relasjonelle. Det viktigste er ikke bare hvilke regler som gjelder, men hvem som har tilgang, hvem som påvirker hvem, og hvilke avhengigheter som finnes under overflaten. Makt utøves gjennom de politiske, økonomiske, teknologiske og sosiale nettverkene som binder stater sammen.

Les også på Altinget: USAs oppførsel gjør Kina mer spiselig for Norge igjen

Småstatens dilemma

Makt handler ikke bare om militær styrke eller økonomi, men også om kontroll over relasjoner og informasjon. De som vet hvem som påvirker hvem og hvor sårbarhetene ligger, har en annen type makt enn de som bare teller soldater eller penger.

Dette er spesielt relevant for små og mellomstore stater.

I en fragmentert verdensorden kan ikke små og mellomstore stater stole på at normer alene gir beskyttelse og de kan heller ikke konkurrere på størrelse. Men de kan konkurrere om posisjon. Hvis en stat er strategisk plassert i et nettverk, enten geografisk, teknologisk eller informasjonsmessig, kan den bli mye viktigere enn størrelsen skulle tilsi.

Les også på Altinget: Europa må spille på flere atom-hester

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.