Et skjebneår for norsk reiseliv

(Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen).

Hittil har regjeringen høstet få lovord i debatten om hvordan turisme bør beskattes. Først feilet næringsminister Myhrvold i sine forsøk på å pålegge innkreving av såkalte besøksbidrag til allerede skatt- og momsbelagte overnattingsbedrifter. Deretter forsøkte man å utsette diskusjonen om den lenge forventede cruise-skatten. Her forventes tilbakespill fra myndighetene tidlig i høst, sies det.

Utsettelsen kommer godt med. Det ville være meningsløst å frakoble disse sakene fra hverandre, selv om mange kommuner har ønsket seg nye skatteinntekter – uansett kilde og formål – for å pynte på en skranten lokaløkonomi.

Men nå begynner det å haste. 

Nå begynner det å haste.

Skulle krangelen trekke ut i tid mellom dem som ønsker å prioritere beskatning av norske hoteller fremfor utenlandske cruiserederier, blir tapet for Norges natur- og kulturkapital desto større, fordi midler som trengs til vern og vedlikehold nok en gang vil bli satt på vent. 

Enda større og mer destruktiv blir slitasjen på – og omdømmet til – kystreisemål som lider under en hurtigvoksende masseturisme på kjøl.

«Forurenser betaler»-prinsippet må følges

Skal en turistskatt utløse gevinster og verdier, må den også styre og påvirke turiststrømmer dit den kan gjøre mest nytte og samtidig verne om verdier. 

Mens overturisme-trusselen bør reduseres på de mest etterspurte reisemålene, trenger andre å bli oppdaget. Uansett bør «forurenser betaler»-prinsippet fra Parisavtalen følges konsekvent.

Undertegnede deltok i juni på FNs gigantiske Ocean Summit i Nice, der i overkant av 20.000 delegater og mer enn hundre statsoverhoder diskuterte vern mot oppvarming og forurensning av havet. 

Overturismen langs klodens kystsoner var i fokus, og Norge viste ansikt på en rekke møter og i samtaler om fjordenes utsatte posisjon.

Reiselivsbransjens forgreininger til mange forskjellige næringer var også på agendaen. 

Turismeindustrien er en av verdens største – på størrelse med fiske.

Turismeindustrien er en av verdens største – på størrelse med fiske. I Norge har vi slått de to sammen til ett departement, Nærings- og fiskeridepartementet, som nå er pålagt ansvaret for å utforme den nye turistskattmodellen.

Den oppgaven bør ikke statsråd Cecilie Myrseth bære alene. 

Globalt har miljøeksperter i tiår vært enige om at reiselivets transportsektor representerer en av våre største klimautfordringer, og beskrives ofte som «turismens akilleshæl».

Norges omdømme på spill

For noen uker siden mottok Samferdselsdepartementet et betimelig brev fra Naturvernforbundet og interesseorganisasjonen Norsk Reiseliv, med krav om at statsbudsjettet for 2026 må legge større vekt på at «en mer bærekraftig transport i reiselivet inngår i satsingen på samferdsel». 

En slik innretning, heter det i henvendelsen, vil styrke Norges omdømme som bærekraftig reisemål og føre til inntektsstyring «i retning av destinasjoner med sårbar økologi og svak økonomi».

«Når det gjelder store cruiseskip,» argumenteres det i brevet, «kreves samtidig en nasjonal bærekraftstrategi som innbefatter turistskatt basert på ‘føre var’- og ‘forurenser betaler’-prinsippene.» 

Flere kommuner slutter seg til.

Vi trenger nasjonal drahjelp for å styre diskusjonen om turistskatt i riktig retning.Ordfører i Luster, Andreas Wollnick Wiese

– Vi trenger nasjonal drahjelp for å styre diskusjonen om turistskatt i riktig retning, sier ordfører Andreas Wollnick Wiese i Luster, innerst i Sognefjorden. 

– Forslaget om en avgift på overnattinger treffer ikke bærekraftmålet, som fremfor alt bør innbefatte cruisepassasjerer og bobiler, fortsetter han.

Norsk reiselivs fremtid står på spill i dette valgåret. Og den forutsetter et langt mer gjennomtenkt og tverrdepartementalt engasjement enn vi hittil har sett, spesielt på steder der klimaendringer i form av ras, flommer og nedbør forventes å påføre stadig større og kostbare skader – ikke minst på Vestlandets sårbare infrastruktur, i kommuner, på smale veier, ved omfangsrike fjorder og i nasjonalparker som bidrar til brorparten av Norges turismeinntekter.

Ingen tid å miste

Investeringer må til, også fra privat sektor, i nært samarbeid med statlige organer. 

– Vi trenger beslutninger, mer enn forskning, var omkvedet på et Blue Finance Forum i juni, der finans- og miljøeksperter syntes mer opptatt av hva som truer klodens kystsoner enn havdypet.

Trenger norske investorer og staten å bli minnet om at fjordene er en del av verdenshavet? Og at det er gevinster å hente på utfordringene vi står overfor i et land med ett av verdens lengste og mest attraktive kystlandskap? Neglisjerer vi kollektiv ferdsel i iveren etter å pynte oss for cruisegiganter, hvis fortjenester fordufter til fjerne skatteparadis?

Det er et oppsiktsvekkende paradoks at mens stadig større cruisefartøy trafikkerer norskekysten, trues tradisjonelle båt- og fergeruter med nedleggelse og konkurs. 

Turistbåten i Hardangerfjorden er et eksempel. 

Den betjener både næringsliv på land og norske så vel som internasjonale besøkende – i en sesong som nå strekker seg til seks måneder, ikke bare seks travle sommeruker.

Et annet interessant norsk eksempel er Northern Xplorer, som nå er i ferd med å finansiere en flåte med lavutslipps «expedition class»-cruisefartøy. 

Selskapets idé om å servere kun frokost og lunsj – for å anspore passasjerene til å nyte middagen på anløpsstedenes lokalrestauranter – har vekket oppmerksomhet.

Kan en nasjonal ressursskatt eller grunnrente pålagt de større cruiseskipene være det som må til for å begrense den totale belastningen på fjordreisemålene, og samtidig utløse betydelige midler til grønnere, konkurransedyktig ferdsel i sårbare regioner?

Man må våge å tenke både nytt og grundig for å finne vinn-vinn-løsningene som ligger og venter på å bli tatt i bruk i norsk reiseliv.

Fremfor alt: 

Det haster!

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.