Et selvforsynt USA resulterer i en mer volatil verden

Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen.

Vi var mange analytikere som hadde regnet på konsekvensene av en potensiell stenging av Hormuz-stredet forut for Israels og USAs angrep på Iran (se for eksempel undertegnedes Ukestart-artikkel fra juni 2025), men vi var omtrent akkurat like mange som konkluderte at dette ville være et «umulig» scenario. Hvorfor? Rett og slett fordi konsekvensene for verdens energiforsyning ville være for store og derfor ikke tillates: en stenging ville frarøve verden rundt 20 millioner fat pr. dag med olje (15 millioner fat råolje og 5 millioner fat raffinerte produkter), rundt 80 millioner tonn LNG (rundt 20 prosent av det globale LNG-markedet eller rundt 3 prosent av det globale naturgassmarkedet) og rundt 45 millioner tonn LPG som tilsvarer en tredjedel av global sjøbåren eksport og 10–12 prosent av det globale LPG-markedet.

Like mange konkluderte at dette ville være et «umulig» scenario. Hvorfor? Rett og slett fordi konsekvensene for verdens energiforsyning ville være for store.

Samtidig var det også godt kjent at Iran ville forsøke å stenge stredet dersom regimet ble hardt nok presset. Så det første spørsmålet som melder seg er: hvordan kunne verden risikere å incentivere Iran til å stenge Hormuz?

Ett steg i forsøket på å besvare spørsmålet er at dette er den første store Midtøsten-konflikten i moderne historie der USA er nettoeksportør av olje. Under Iran-Irak-krigen (1980–1988) importerte USA rundt 4 millioner fat råolje, tilsvarende rundt 20 prosent av innenlandsk oljeforbruk. Under Golfkrigen (1990–91) var nettoimport av olje rundt 6 millioner fat, og under Irak-krigen (2003–2011) fortsatte nettoimporten å vokse og USA importerte i gjennomsnitt 11 millioner fat pr. dag mens denne krigen pågikk. I samme periode var USAs forbruk av olje og oljeprodukter rundt 19 millioner fat pr. dag, dvs. en importandel på rundt 65 prosent.

En økning i oljeprisen på 10 dollar pr. fat ville i 2010 ha økt handelsunderskuddet med 46 milliarder dollar, en økning på rundt 6 prosent av underskuddet, da på 764 milliarder dollar. I dag ville den samme prisøkningen på 10 dollar pr. fat redusere det amerikanske handelsunderskuddet med 10 milliarder dollar, rundt 1 prosent av det totale handelsunderskuddet. Når dette skrives er oljeprisen opp rundt 40 dollar fra krigens start og økningen på rundt 40 milliarder dollar er da om lag en femtedel av finansieringen Pentagon har bedt om fra Kongressen til å betale for denne krigen.

Så, selv om den amerikanske administrasjonen åpenbart er bekymret for konsekvensene av høyere oljepris for sin velgerbase, innebærer nettoeksportposisjonen av olje at USAs fysiske forsyningssikkerhet ikke er truet, og det er et faktum at USA, kollektivt, er tjent med høy oljepris.

På motsatt side finner vi Kina og Europa. Kina er, med god margin, verdens største nettoimportør av olje med nettoimport på 10–11 millioner fat pr. dag eller rundt 60 prosent av innenlandsk forbruk – omtrent samme posisjon som USA hadde i 2010 – og landet mottar om lag halvparten av sine nåværende importvolumer fra land i Midtøsten. Europa har langt mindre direkte import fra Midtøsten, både av olje og gass, men er også om lag 8 millioner fat nettoimportør av råolje. Den soleklare vinneren er selvsagt Russland som nå selger mer olje til langt høyere priser.

Konsekvensene for shipping er fremdeles uklare. Dersom krigshandlinger ødelegger nok produksjonskapasitet vil det antagelig bli for mange skip som jakter for lite laster og rater kan falle dypt. Dette tror vi er nokså sikkert for LNG shipping hvor det nå mangler om lag 80 millioner tonn fra Qatar og det vil være begrensede erstatningsvolumer fra andre produsenter.

For tankfarten vil IEAs frislipp av 400 millioner fat fra lagre hjelpe. Av de 400 skal 172 millioner fat komme fra amerikanske strategiske reserver i løpet av 120 dager, dvs. gjennomsnittlig 1,4 millioner fat pr. dag. Dette vil antagelig kompensere for 4–5 millioner fat pr. dag bortfall fra Midtøsten når vi tar høyde for at disse volumene må reise om lag tre ganger så langt. Dersom dette kombineres med at Iran tillater noe olje (for eksempel til Kina?) ut av den Arabiske Gulf, kan det være tilstrekkelig for at tankrater holder seg, eller sågar går til nye høyder. Men det synes ikke særlig sannsynlig.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.