Er Mona Juul alt som er galt med kongeriket?

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

For ikke lenge siden fikk NAV-direktør Hans Christian Holte sparken. Han hadde lenge jobbet målrettet med å endre både system og kultur i NAV. Inkludert det å redusere frykten for å gjøre feil – noe ikke bare NAV, men hele vår offentlige sektor lider under i dag.

Men, det var nettopp en feil som skulle vise seg å «ta livet av Holte». I ett av utallige datasystemer var en duppeditt ikke påslått. Dermed måtte Holte gå, hvilket han gjorde på forbilledlig vis.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Spol fremover til i dag, og sparkingen av Holte fremstår enda mer absurd og graverende enn den gjorde da det skjedde. Det er ikke lenger duppeditter som ikke er påslått, men tidligere statsministre som får leiligheten sin gjennomsøkt av Økokrim.

Les også på Altinget: Høyre ble litt mer lilla, mørkeblått, konservativt og modigere

Men i et fragmentert samfunn hvor tiden flyr og spesialismen rår, forsvinner både helhet og sammenhenger. Vi har ikke tid eller kapasitet. Som samfunn er vi et fotballag hvor alle lagets spillere løper etter ballen samtidig, uansett hvor den er.

Et slikt fotballag vinner ingen kamper. Og et slikt samfunn har ikke lenger evne til å se hvordan ulike deler av samfunnet påvirker hverandre.

Tillit er å løse problemer

Få ting i et samfunnet treffes mer av dette enn tillit. For tillit i et samfunn er ikke først og fremst et resultat av feil ledere gjør, eller ikke. Tillit i et samfunn er i betraktelig større grad et resultat av hvordan folkets problemer løses – eller ikke løses. Dette viser både historie og forskning helt tydelig. For Norges del betyr dette at tillit til offentlig sektor og tillit til politikken henger tett sammen. Hvis folkets tillit til politiet, helsevesenet eller eldreomsorgen svikter, da mister også folket tilliten til politisk ledelse, styre og stell.

Tross dette vil politikere ofte skylde på byråkratiet, og byråkratiet vil skylde på politikere. Men de går altså opp eller ned, sammen. Og grunnet forhold behørig beskrevet i regjeringens perspektivmelding, er det dessverre ned sammen, som gjelder i tiden fremover.

Det handler om arbeidslivet – og lite annet

Mot dette bakteppet finner vi arbeidslivet i kjernen av alt. Diplomater går på jobb. Politikere går på jobb. Embetsfolk går på jobb. Offentlig ansatte går på jobb. Alle gjør det, i hvert fall de som jobber. Og vi formes av arbeidslivet vi deltar i. Altså av det systemet, den kulturen og de rammer som utgjør arbeidslivet der vi er. Derfor er det nødvendig å se forbi Mona Juul, Thorbjørn Jagland og Terje Røed Larsen.

For hva er det som skjuler seg, i arbeidslivet?

Å behandle kultur- og systemkriser som individfeil

«Organisasjonskulturen er preget av silotenkning, egenpromotering og manglende risikovilje.»

Dette høres kanskje ut som et sitat fra et oppgitt kommentarfelt på Facebook. Men det er det ikke. Det er fra evalueringen av Utenriksdepartementet, gjennomført av konsulentselskapet Deloitte på oppdrag fra regjeringen i 2021.

Når folk opplever at de kontinuerlig må kjempe for seg og sitt, begynner de å anta at alle andre gjør det samme

Evalueringen er på totalt 500 sider og tegner et tidvis lite flatterende bilde av UD. Ergo er det masse annet som kunne vært trukket frem, men sitatet om silotenkning, egenpromotering og manglende risikovilje er viktig fordi det gir oss en mer presis inngang til det som er samfunnets egentlige problem i dag: De menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene av nettopp silotenkning, egenpromotering og lav risikovilje.

Når alle tror alle andre spiller spillet

For det første; i slike miljøer oppstår en psykologisk effekt som sjelden diskuteres: Når folk opplever at de kontinuerlig må kjempe for seg og sitt, begynner de å anta at alle andre gjør det samme. Selv når de ikke gjør det. Dette gjør at tillit flytter fra å være noe grunnleggende, til å bli ytterst betinget.

Samtidig gjør det samarbeid mer taktisk enn tillitsbasert, åpenhet mer risikabel enn nyttig, og kritikk mer mistenkelig enn konstruktiv. Over tid er det ikke enkeltpersoners intensjoner som er problemet, men systemets logikk, som igjen former menneskene som deltar i systemet.

Et spill uten regler former deg – mye mer enn du former det

Spiller man et slikt spill for lenge, da er det ikke du som former spillet - men spillet som former deg. Da selekterer systemet for tilpasning, ikke for dømmekraft. Og det selekterer for lojalitet oppover, og ikke for integritet nedover. Mest av alt selekterer det for evne til å navigere makt, ikke for evne til å lede mennesker og skape resultater for Norge.

Utenrikstjenestens tilnærming til karriereutvikling tåler ikke demokratitesten. Prosesser mangler reelt innsyn. Kriterier er i beste fall uklare. Etterprøvbarheten svært svak. Og når kriterier er utydelige, blir det til slutt ikke leveranser som teller, men relasjoner. Hvem du kjenner og hvem du er lojal mot. Og ikke minst, hvem du lar være å utfordre! 

Utenrikstjenestens tilnærming til karriereutvikling tåler ikke demokratitesten.

Det finnes en rekke indikatorer på dette, også utover rapporten til Deloitte. UD hadde for eksempel i mange år et mål om at det skulle lønne seg å være utestasjonert. Måloppnåelsen uteble, for det viste seg at det var best å være i Oslo, nær beslutningstakere. UD hadde også som mål at det skal lønne seg å gjøre noe annet enn å være i UD. Ikke er det innfridd det heller. Internt i UD er det viden kjent at hvis ikke du er i UD, da spiller det liten rolle hvor du er. Noe som også fremkommer av Deloitte sin rapport.

Over tid blir ikke dette bare til svake prosesser, det blir også til svake utfall og resultater. Ikke fordi menneskene på innsiden er dårlige, men fordi systemet og kulturen former hva som lønner seg.

Et annet sted med lignende kultur, er i det politiske liv. Hvilket er skjebnens ironi, all den tid de saker som nå har oppstått gjelder politikere og diplomater. Ingen kulturer i offentlig sektor ligner mer på den vi finner i politikken enn UDs. Det er en kjent sak internt i departementet. I kjernen i dette ligger det faktum at akkurat som i politikken er diplomater også alltid «på valg». Du er ikke før ferdig med en runde om hvor du skal, før du er i gang med den neste.

Hvis du synes mot er farlig – prøv feighet..

Men det er likevel ikke slik at silotenkning, egenpromotering og manglende risikovilje automatisk leder til korrupsjon. På ingen måte. Alle som nå forventer at det skal ramle masse korrupte diplomater ut av UD, vil bli skuffet. UD er fullt av flinke flotte folk. Jeg har selv jobbet i utenrikstjenesten i 13 år, og var også redaktør i diplomatiets internavis. Dermed har jeg snudd mang en stein i diplomatiet. Man finner utvilsomt mye rart der. Men utstrakt økonomisk korrupsjon, nei, det er ikke et problem.

Det som imidlertid ER problemet, gjør det vanskelig å henge med. For da treffer vi noe av det som gjør samfunn krevende. For utenrikstjenestens største problem avstedkommer blant annet av den manglende risikoviljen. Det tredje aspektet i Deloitte sin beskrivelse av UD’s organisasjonskultur. Det er den utstrakte frykten for å gjøre feil. Feigheten, rett og slett. Som fører til at alt for mange diplomater gjør altfor lite.

Mest av alt selekterer det for evne til å navigere makt, ikke for evne til å lede mennesker og skape resultater for Norge

En høyt plassert leder i departementet sa til meg en gang at «halvparten av våre ambassadører er på ferie, på jobb». Det er en overdrivelse, selvsagt. Men det peker likevel på noe helt reelt: at feighet er mye farligere enn mot, og at kontroll aldri er en god erstatning for tillit og kultur.

Politisk feighet, byråkratisk feighet, embetsverkets feighet. Det er dette som i dag har tatt kvelertak på Norges offentlige sektor. Fordi det fører til utstrakt handlingslammelse og manglende utvikling. Når fravær av feil belønnes mer enn tilstedeværelse av resultater, blir det tryggere å ikke gjøre noe galt enn å forsøke å gjøre noe riktig. Dette er et budskap som i dag ropes ut fra toppledere i offentlig sektor rund baut. Det var også dette Holte forsøkte å gjøre noe med, før han fikk sparken fordi en feil ble gjort i hans organisasjon.

The Norwegian way – å feile seg frem til mer kontroll

Betyr dette at feil ikke skal forfølges? Skal Mona Juul og de andre bare slippe unna? Selvsagt ikke. Det må være lov å ha to tanker i hodet på en gang. At det nedsettes en granskingskommisjon som gjennomgår UD er en god ting. Men det er veldig lett å se for seg hva som kan komme til å skje.

Kommisjonen vil naturlig nok føle behov for å komme med konkrete resultater, det ligger i sakens natur. Og hva er vel mer konkret enn kontroll? For eksempel noen flere rapporteringsskjema, noen nye rutiner. Som at de ansatte i diplomatiet må svare på noen spørsmål når de har møter. På den måten blir det mer forarbeid, mer etterarbeid og enda mer kontroll. Og ikke minst – en illusjonen av et samfunn som løser problemer.

Det som egentlig skjer er bare mer frykt og enda mindre utvikling, enda mindre tempo. I en offentlig sektor som allerede i dag sliter mest av alt med dette.

Kontroll kan aldri erstatte tillit

Nettopp derfor er gode systemer som er levelig for mennesker avgjørende, sammen med en kultur som gir oss det utfall samfunnet trenger. Det er i dette både sammenhenger og helhet ligger. Derfor er det også dette en granskingskommisjon bør se på. De bør svare på hva som kan ta utenrikstjenesten fra silotenkning, egenpromotering, relasjoner og senioritetsprinsipp - til egnethet, innsats og resultater.

Mona Juul er altså ikke alt som er som er galt med kongeriket. Kanskje var hun en gang løsningen på problemet, før et liv levd i maskinen gjorde det stadig mer krevende å være menneskelig. Kanskje burde hun sluttet for lenge siden. Du vet - de flinkeste slutter.

Bare ikke Holte. Han fikk sparken.

Les også på Altinget: – Lønnsomheten tyter ut i bonuser og direktørlønninger

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.