Er angrepet på Iran lovlig etter folkeretten?

Denne kronikken ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Utgangspunktet i folkeretten er klart: Stater har som hovedregel ikke lov til å bruke militær makt mot hverandre. Dette følger av artikkel 2(4) i FN-pakten. Forbudet er bredt og grunnleggende.

Det er to anerkjente unntak: Maktbruk autorisert av Sikkerhetsrådet etter kapittel VII i FN-pakten, som gir rådet myndighet til å vedta bindende tiltak – også militær makt – for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, og selvforsvar etter artikkel 51. Etter artikkel 51 kan en stat bruke makt i selvforsvar dersom den blir utsatt for et aktuelt væpnet angrep. Ukrainas selvforsvar mot Russlands angrep er et eksempel.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Israel og USA beskriver en fremtidig utvikling

Noen stater – særlig Israel og USA – hevder at selvforsvar etter artikkel 51 også kan utøves dersom et væpnet angrep er umiddelbart forestående. Dette bygger på en omstridt tolkning. Terskelen er høy: trusselen må være konkret, overhengende og etterprøvbar.

USA og Israel har vist til en slik meget vid tolkning av artikkel 51. De hevder at angrepet var nødvendig for å avverge et umiddelbart forestående iransk angrep med droner og missiler, og omtaler dette som et forkjøpsangrep der hensikten er foregripende selvforsvar. 

At en stat har evne til å angripe, betyr ikke at et angrep er umiddelbart.

Ser man nærmere på offisielle uttalelser, er de imidlertid formulert annerledes. Israel og USA beskriver ikke et konkret iransk angrep som var i ferd med å bli iverksatt. De beskriver en fremtidig utvikling: økt iransk militær kapasitet (atomvåpen, missiler, droner) og en mulig gjengjeldelse dersom Iran selv ble angrepet.

USAs utenriksminister, Marco Rubio, har blant annet uttalt at Iran om ett til halvannet år ville være «immune», med så stor kapasitet at «ingen kunne gjort noe». Han har også sagt at dersom Iran ble angrepet, ville de straks slå tilbake, og at man derfor gikk «proaktivt inn på en defensiv måte».

Dette er en begrunnelse basert på forventet kapasitetsvekst og mulig fremtidig risiko. Det er ikke det samme som et konkret og nært forestående væpnet angrep. At en stat har evne til å angripe, betyr ikke at et angrep er umiddelbart. 

Les også på Altinget: Kritiseres for manglende fordømmelse av både USA, Israel og Iran: – Vi foretar et valg av ord

Foregripende selvforsvar vs. preventiv krig

Folkeretten skiller mellom foregripende selvforsvar mot et overhengende angrep og preventiv krig mot en mulig fremtidig trussel. Bare det første kan – etter en omstridt tolkning – omfattes av artikkel 51.

I juridisk teori trekkes dette skillet tydelig opp. Den israelske folkerettsjuristen Yoram Dinstein, en stor autoritet på fagfeltet, skriver i boken War, Aggression and Self-Defence at foregripende selvforsvar bare kan aksepteres dersom trusselen er konkret og umiddelbar. 

Fremtidig styrkeoppbygging eller generell maktbalanse er ikke nok. Selv etter en vid tolkning av artikkel 51 må altså faren være overhengende og konkret. Hvis begrunnelsen først og fremst handler om å svekke en motparts fremtidige kapasitet eller styrke egen avskrekking, faller det utenfor selvforsvarsretten i FN-pakten. 

Selvforsvar i artikkel 51 kan ikke tolkes så utvidende at det undergraver selve systemet FN-pakten etablerer. 

Folkeretten åpner heller ikke for å bruke militær makt for å legge politisk press, endre maktbalansen eller hindre en mulig fremtidig utvikling. Selvforsvar er et snevert og strengt avgrenset unntak fra maktforbudet – ikke et generelt politisk handlingsrom.

Det må nødvendigvis være slik. Selvforsvar i artikkel 51 kan ikke tolkes så utvidende at det undergraver selve systemet FN-pakten etablerer. Dersom selvforsvar ble forstått som et bredt politisk skjønn, ville maktforbudet miste sin rettslige funksjon og reduseres til en politisk anbefaling. FN-systemet er skjørt nok som det er.

Rettslig vurdering av angrepet på Iran

Så når vilkårene for selvforsvar ikke er oppfylt, vil maktbruken være i strid med artikkel 2(4). Slik Israels og USAs egne uttalelser er formulert, er det ikke dokumentert at terskelen for selvforsvar er nådd. Også FNs generalsekretær, António Guterres, har lagt til grunn at maktforbudet står sentralt og at unntaket må tolkes restriktivt.

Spørsmålet avgjøres derfor ikke av politiske narrativer eller strategiske vurderinger, men av om de rettslige vilkårene faktisk er oppfylt. 

Når Israels chargé d’affaires i Norge, Eytan Halon, uttaler at «angrepet er i henhold til folkeretten», er det – slik saken fremstår på bakgrunn av tilgjengelige opplysninger – umulig å se at denne påstanden har tilstrekkelig rettslig dekning.

Forbudet mot bruk av militær makt er en av de mest grunnleggende og viktigste folkerettsreglene, og dette gjelder desto mer for den alvorligste formen for bruk av slik makt, nemlig aggresjon. Nürnberg-domstolen uttalte at aggresjonskrig (militært angrep uten rettslig hjemmel) er en internasjonal forbrytelse; den alvorligste forbrytelsen. 

Les også på Altinget: Slik blir krig gjort rimelig

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.