En fungerende liberal internasjonal orden er umistelig for et fritt samfunn

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Den liberale idétradisjonen innen internasjonal politikk ble nylig aktualisert av Canadas statsminister, Mark Carney, og den bokaktuelle finske presidenten, Alexander Stubb. Bak begrepet «verdibasert realisme» formidler de begge en dyp verdsettelse av Vestens liberale verdier og institusjoner.

Som den tyske forfatningsjuristen Udo di Fabio har uttrykt: Mister vi den normative fortellingen om Vesten, om friheten og menneskeverdet, rettsstaten og demokratiet, da mister vi alt. Ordene falt rett etter lanseringen av di Fabios bok om Weimarrepublikkens historie.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Det går en forbindelseslinje helt tilbake til filosofen Immanuel Kants visjon fra 1784 om «et rettsforvaltende samfunn av verdensborgere», som kilde til fred, menneskelig fremgang og sikring av en fri forfatning i det enkelte land, til Mark Carneys tale i Davos, med tydelig referanse til Alexander Stubbs tanker om «Vestens siste sjanse».

Med truende global uorden som bakteppe, samt med et regime i USA som opptrer som en antiglobalistisk opprørsbande, fremstår de samstemte kontrabudskapene fra Carney og Stubb som forbilledlige og håpefulle. 

Les også på Analyse: La ned Nato til stående applaus

Trygghet for liberale demokratier

Carneys og Stubbs verdibaserte og pragmatiske tilnærming til internasjonalt samarbeid føyer seg inn i en anerkjent tolkning av liberal internasjonalisme. En fremtredende eksponent for denne idéretningen i dag er statsviteren G. John Ikenberry ved Princeton University.

I Ikenberrys tolkning søker den liberale internasjonalismen å fremme internasjonal orden på en måte som beskytter og fremmer liberale demokratiers sikkerhet, velferd, samt menneskelige, sosiale og økonomiske fremskritt. Den liberale internasjonalismen kan derfor lettest forstås som et pågående prosjekt for å gjøre verden trygg for liberale demokratier. 

Viktige kjennetegn er åpenhet, multilateralisme, demokratisk solidaritet, samarbeid om forsvar og sikkerhet, samt spilleregler som underbygger økonomisk og sosial fremgang.

I sin bok A World Safe for Democracy (2020) betoner Ikenberry hvor sterkt en liberal internasjonal orden er betinget av en kritisk masse av stabile og velfungerende liberale demokratier. Denne sårbarheten er høyst reell: Ifølge V-Dem var antallet registrerte fullverdige liberale demokratier i verden, i 2024, tilbake på nivået fra 1990 (29).

Åpne samfunn og internasjonal åpenhet innebærer også sårbarhet for utpressing.

Fra sårbarhet til motstandskraft

En viktig innsikt og motiverende drivkraft for liberal internasjonalisme, helt tilbake til Franklin D. Roosevelts snuoperasjon i amerikansk utenrikspolitikk på slutten av 1930-tallet, står fortsatt sentralt: Åpne samfunn og internasjonal åpenhet innebærer også sårbarhet for utpressing.

Derfor kan liberale demokratier kun oppnå trygghet og effektiv motstandskraft mot ytre press, gjennom samarbeid med likesinnede land – aldri gjennom alenegang. Takket være at Roosevelt-administrasjonen forstod at dette også gjaldt for USAs vedkommende, inntok USA en ledende rolle i utviklingen av en regelbasert internasjonal etterkrigsorden. Resten er historie.

I dag kommer de største truslene mot det liberale demokratiet fra autoritære stormakter. At USA nå viser seg å være en av dem, sier litt om hvor mye som nå står på spill for Europa, for Norge og for «the rest of the West». Foreløpig har dobbeltpresset mot Europa, fra Russland og USA, bidratt til å skape et mer forent Europa og EU. 

Les også på Altinget: Den finske presidentens nye verdensorden byr på gamle tanker og nye problem

Samtidig later Norge til å befinne seg i en dyp tornerosesøvn, uten vilje til å ta konsekvensene av de dystre kreftene som omgir oss og truer oss på flere kanter.

Hva skal til for at ledende politikere i de toneangivende partiene i Norge skal ta motet til seg og innse verdien av å reorientere Norges forhold til EU?

Indre sårbarheter

Men all motstandskraft starter på hjemmebane.

Dersom samfunnskontrakten på hjemmebane brister, blir det vanskelig å sikre bred støtte for en liberal internasjonal orden. Når tilstrekkelig mange føler på sosial utrygghet, tap av sosial status og mangel på fremtidsperspektiver, skaper det grobunn for innadvendthet, nasjonalisme, fremmedfiendtlighet og autoritær populisme. Både Brexit og Trump kan forstås som symptomer på dette problemet.

Velfungerende liberale demokratier forutsetter derfor et pågående engasjement for å fornye og styrke samfunnskontrakten på hjemmebane, som for øvrig er et gjennomgangstema i Mark Carneys bok Values – Building a Better World for All (2021). 

Norge later til å befinne seg i en dyp tornerosesøvn.

Nye muligheter

Et viktig spørsmål i en tid preget av internasjonal splittelse, institusjonell forvitring og radikal uforutsigbarhet er hvordan et mellomstort land som Canada, eller små land som Finland og Norge, best kan navigere sine liberale demokratier i urolig farvann, når mulighetene for å inngå brede, multilaterale samarbeidsavtaler krympes av rivaliserende stormakter med nasjonalistiske tilbøyeligheter.

Også her gjenspeiler Carneys og Stubbs offensive pragmatisme en modell som Ikenberry har beskrevet, i form av en skrittvis fremrykkingsstrategi på to fronter: Gjennom dypere integrasjon med likesinnede land der det er mulig og ønskelig (eksempelvis EU og Nato), og/eller gjennom å invitere til smalere saksorienterte samarbeidskoalisjoner av villige land, også land med avvikende styresett, der det er forsvarlig: Et eksempel på sistnevnte er den plurilaterale og WTO-harmoniserte Information Technology Agreement (ITA), som startet med 29 land i 1996 og som i dag teller 82 signaturland.

En siste utvei er å inngå bilaterale avtaler, slik som Canada nylig har underskrevet med Kina på utvalgte områder innenfor handel, teknologi og sikkerhet. 

Liberalismen, riktig forstått, er og blir et stort positivt sumspill – både nasjonalt og internasjonalt.

Ingen orden uten positive sumspill

Fellesbudskapet fra Carney, Stubb og Ikenberry er at den liberale internasjonalismen kan bevege seg fremover og kanskje legge grunnlaget for mer omfattende fremganger på et senere tidspunkt, hvis tilstrekkelig mange liberale demokratier ikke sitter stille, men handler – basert på verdibasert pragmatisme med liberale kjennetegn. Stikkord: Liberal plurilateralisme.

På denne måten kan en liberal internasjonal orden aktualiseres på nytt, mot alle odds. Gjennomtenkte bidrag i denne retningen vil kunne bidra til å løfte opp Vestens normative fortelling som en levende påminnelse om dens umistelige verdi – for vår frihet og vårt demokrati.

Liberalismen, riktig forstått, er og blir et stort positivt sumspill – både nasjonalt og internasjonalt. Nasjonalisme er i beste fall et nullsumspill. 

Les også på Altinget: Er tiden inne for en nordisk atombombe?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.