En epoke er over

Denne kronikken ble først publisert i Finansavisen. 

Neste år er en lang epoke i norsk økonomi over.

Norges Banks siste anslag er at styringsrenten blir høyere enn lønnsveksten, for første gang siden 2002. Det markerer slutten på en periode der stigende lønninger og lave renter har gjort mye av jobben med å håndtere husholdningenes stadig større gjeld.

En av måtene vi vurderer stramheten i pengepolitikken er å se på realrenten, altså renten fratrukket prisveksten. Den har vært positiv de siste årene noe som betyr at det har blitt dyrere å låne, også i reelle termer. Men et boliglån betales ikke med konsumprisindeksen, det betales med lønn.

For husholdningene er derfor forholdet mellom lønnsvekst og rente mer interessant. 

Men et boliglån betales ikke med konsumprisindeksen, det betales med lønn.

Strengt tatt er det boliglånsrenten etter skattefradrag som er relevant. Etter siste rentevarsel fra banken min ligger den svært nær styringsrenten og de to har fulgt hverandre tett over tid. Derfor kan vi for enkelhets skyld sammenlikne styringsrenten direkte med lønnsveksten.

Hvor mye man kan låne, er regulert i utlånsforskriften. Hvor mye man er villig til å låne eller spare, avhenger også av hva fremtidige inntekter er verdt i dag. Når lønningene vokser raskere enn renten, er fremtidige inntekter mer verdt i dag. Da blir det mer attraktivt å låne mot fremtidig inntekt og mindre attraktivt å spare. Når renten passerer lønnsveksten, snur dette forholdet. 

Det var det første som skjedde gjennom store deler av 2000-tallet. Lønnsveksten avtok, men rentene falt mer. Husholdningene gjorde det naturlige og lånte opp. Gjelden steg fra 130 prosent av disponibel inntekt i 2001 til 230 prosent i 2021. Det var også året da avstanden mellom lønnsveksten og renten var på sitt største.

Siden har regnestykket blitt mindre gunstig. Rentene har steget kraftig, mens lønnsveksten ikke har holdt følge. Lønningene har riktignok fortsatt å vokse raskere enn renten, men avstanden har krympet. Samtidig har kredittveksten vært lavere enn lønnsveksten. Gjeldsgraden er nå nær 200 prosent, det laveste på ti år.

Hvorfor skiftet neste år betyr noe, kan illustreres med et eksempel. Så lenge lønningene vokser raskere enn renten, kan husholdningene teoretisk sett låne til hele renteregningen og likevel få lavere gjeldsgrad. Vokser gjelden med fire prosent fordi rentene lånefinansieres, mens inntektene vokser med fem prosent, faller gjeldsgraden likevel.

Når renten blir høyere enn lønnsveksten, går ikke det regnestykket lenger opp. Dersom hele renteregningen lånefinansieres, vokser gjelden raskere enn inntekten. Skal gjeldsgraden holdes stabil, må en del av renteregningen dekkes av løpende inntekt. Skal gjeldsgraden videre ned, må husholdningene betale enda mer selv.

Det kan bli viktig, for selv om gjeldsgraden har falt, er andelen av inntekten som går til renter og avdrag den høyeste siden målingene startet i 1980. Husholdningene har fått en lavere gjeldsgrad, men gjelden er blitt dyrere å betjene. Hvis renten blir liggende høyere enn før, kan lavere gjeld være en måte å få gjeldsbetjeningen tilbake mot mer normale nivåer.

Så langt har tilpasningen først og fremst skjedd gjennom mindre låneopptak og investeringer. Kredittveksten har vært lavere enn inntektsveksten, og boliginvesteringene har falt kraftig. Det løpende forbruket har klart seg langt bedre, særlig etter at reallønnsveksten kom tilbake.

Men kanskje er dette i ferd med å endre seg. Husholdningenes konsum var svakt i første halvår i år, samtidig som sparingen økte. Det skjedde til tross for at kjøpekraften fortsatte å bedre seg. Det er interessant fordi det samme regnestykket som gjør det mindre attraktivt å låne mot fremtidig inntekt, også gjør det mer attraktivt å spare dagens inntekt. Når renten stiger relativt til lønnsveksten, belønnes det å utsette konsum.

Det er ikke utviklingen Norges Bank ser for seg. Sentralbanken venter at gjelden vokser omtrent i takt med inntektene de neste årene, samtidig som forbruket tar seg opp igjen. Det innebærer i praksis at nedgangen i gjeldsgraden stopper opp. 

Med et vanlig boliglån innebærer det at høyere nominelle renter også gir raskere reell nedbetaling av gjelden.

Det er ikke opplagt. Som Gisle Natvik ved BI har pekt på, låner folk i liten grad mer for å kompensere for høyere renteutgifter. Med et vanlig boliglån innebærer det at høyere nominelle renter også gir raskere reell nedbetaling av gjelden. Noe av nedbelåningen skjer dermed uten at husholdningene aktivt velger den. Men nedbelåningen kan samtidig ha kommet kortere enn det ser ut til.

Gjeldsgraden har falt de siste årene, men høyere renter har redusert nåverdien av fremtidige inntekter enda mer. I et regneeksempel der vi ser på de neste 30 årenes inntekter, har gjelden målt mot dagens verdi av fremtidige inntekter faktisk økt, inntektene som lånet faktisk skal betjenes med. Den vanlige gjeldsgraden kan dermed gi et for pent bilde av hvor langt husholdningene har kommet i nedbelåningen.

Det kan gi husholdningene grunn til å redusere gjelden videre. Samtidig gjør høyere rente relativt til lønnsveksten det mer attraktivt å spare og utsette konsum.

Hittil har investeringene tatt mye av støyten. Nå kan forbruket stå for tur.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.