En destruktiv fordomsorgie forkledd i demokratiets drakt?

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

Det er valg og høysesong for spissformuleringer for å tydeliggjøre hvem som er «oss» og «dem». Vi kaster rundt ord som «velferdsprofitører», «sosialister», «nullskatteytere», «by-elskere», «de» fattige, «de» med hull i CV-en, «de» som kommer hit osv.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Det norske folk blir kirurgisk stykket opp i biter for å fange vår oppmerksomhet. Mens politikere og samfunnsdebattanter spiller på grupperinger for å posisjonere seg i forhold til hverandre, bruker vi tiden på å se det hele fra et fugleperspektiv, og spør: Er valgperioden en destruktiv fordomsorgie forkledd i demokratiets drakt?

Alle hater noen

Fordommer mellom grupper har eksistert så lenge menneskene har tuslet rundt på kloden. Uansett hvordan vi velger å pakke det inn, så er hjernen vår bygget for kategorisering. 

Selv om samfunnet har utviklet seg, er hjernen vår optimalisert til å overleve i steinalderen – der aksept fra egen gruppe og etterlevelse av felles normer var kritisk for overlevelse. 

Er det utelukkende en dum ting?

Selve «gudfaren» til fordomsforskningen er psykologen Gordon Allport, som allerede i 1954 ga ut i The Nature of Prejudice. Selv om mye har skjedd på forskningsfronten siden den gang, står grunnprinsippene fortsatt ved lag.

Boken trekker frem forskningsstudier som viste at så mye som 78 prosent av oss har fordommer, så lenge man lister opp nok grupper man kan mislike. Flåsete sagt: «Alle hater noen, så lenge man får nok alternativer». De fleste kan sikkert kjenne seg igjen i dette. Selv om du har et åpent sinn for mange grupper, er det garantert meningsmotstandere, faggrupper, politiske partier eller annet du ikke har like mye varme i hjertet for.

Når vi vet hvem «de andre» er, er det lettere å definere hvem «vi» er. Dette orkesteret spiller for full hals i valgkampen. Men er det utelukkende en dum ting? 

Les også på Altinget: Hvem skal du stemme på? Her er 10 spørsmål og svar om Altingets valgomat

Fordomsspill kan være greit

Før vi kan svare på det, må vi ta en sving innom begrepet «interseksjonalitet». Begrepet, opprinnelig brakt på banen av Kimberlé Crenshaw på 1990-tallet, handler om å tilhøre flere grupper samtidig. Det betyr i praksis at man får en større skyteskive på ryggen i takt med hvor mange grupper man tilhører. 

Tilbake til Gordon Allport, så kan det hende du tikker av på flere bokser som gjør deg til «de andre», og at misnøyen mot nettopp deg øker tilsvarende. Eller så tikker du av på en miks av «vi» og «de andre» boksene, som skaper blandede følelser. 

Fordomsspillet under valgkampen er helt greit så lenge alle går fra banen med ca. like mye dritt på seg.

Det kan bli lett å bli oppgitt over menneskeheten og lure på hvorfor det ikke går adskillig verre i samfunn rundt omkring i verden. Med en slik logikk burde vi kastet oss over hverandre på barbarisk vis med en gang vi fikk et snev av mangfold. Så hva er det som egentlig holder oss sammen, til tross for vårt biologiske tveeggede sverd? Er vi knyttet til hverandre på guddommelig vis, en slags universell sjel som ser forbi våre mangler?

Igjen, tilbake til Allport, så gir han en mindre spirituell forklaring. Han påpeker at grunnen til at man ikke samles for å angripe en gitt minoritet, er at fordommene er fragmenterte. Siden boken hans er nærmere 70 år gammel, gir han eksempelet der afroamerikanere som misliker katolikker, aldri vil alliere seg med den anti-katolske organisasjonen Ku Klux Klan, av åpenbare grunner.

De virkelig store problemene oppstår når vi kollektivt går etter visse grupper, eller at en gruppe ikke tikker av på noen av «vi»-boksene og utelukkende blir kategorisert som «de andre». Grunnen til at vi kommer oss gjennom valgkampen relativt helskinnet, er fordi det er god fragmentering i hvem som misliker hvem.

Det er også grunnen til at det er viktig at vi holder ytringsfriheten og perspektivmangfoldet hellig: Når vi ensrettes for mye, er det risikabelt for de som ikke havner innenfor den gjeldende meningskorridoren. Med andre ord så er fordomsspillet under valgkampen helt greit så lenge alle går fra banen med ca. like mye dritt på seg. 

Les også på Altinget: Solvang med upresis påstand under partilederdebatten – NRK avviser feil

Farlig når enkeltmarkører får vokse

Hvis vi kikker ut i verden er det tydelig at noen samfunn har fått en ensretting. Dette har Ezra Klein analysert i boken Why We’re Polarized. Han påpeker at det i amerikansk politikk gradvis har oppstått såkalte superidentiteter som tar presedens over alt annet – i hans sammenheng, hvorvidt man er republikaner eller demokrat. 

Andre mer fragmenterte identitetsmarkører som etnisitet, legning, klassetilhørighet, utdanningsnivå osv. blir irrelevante sammenlignet med hvilket parti man stemmer på. Det danner seg en stor og dyp kløft i samfunnet der ingen egentlig er i dialog med hverandre. 

Perspektivmangfoldet må få blomstre slik at samfunnet blir akkurat passe fragmentert.

Ting blir farlig når enkeltmarkører får vokse og bli definerende. Mennesker flatpakkes til en viss side av seg, og man slutter med kjatring om diverse uenigheter som egentlig sørger for at ingen overdriver hatet i en spesifikk retning. Kanskje slaget om formueskatten er det beste eksemplet på en superidentitet vi har fra denne valgkampen?

Hvorfor i all verden tar vi opp et slikt tema når arbeidet vårt handler om å bidra med mangfoldsfaget i norske organisasjoner? Her er det to sentrale punkter vi ønsker å trekke frem. 

Det ene er at vi mennesker alltid vil ha fordommer mot noen. Men det betyr ikke at man ikke kan være bevisst sine egne tankeprosesser og handle smartere for å samle organisasjoner og samfunn. 

Det andre er at perspektivmangfoldet må få blomstre slik at samfunnet blir akkurat passe fragmentert i alle retninger, fremfor at vi en dag våkner opp og er enige om hvilken gruppe alle fordommene peker mot.

Essensielt for et velfungerende demokrati

Valgkampen er definitivt en fordomsorgie, men det betyr ikke at den er utelukkende destruktiv. Vi kan irritere oss over at det finnes mektige småpartier, at vi gir for mye plass til småsaker, eller at samfunnsdebattanter og media kan belyse det andre anser som irrelevant. 

Men dette er ulike minoriteter sin stemme som hjelper med å bryte fordommer i fraksjoner. Og det er helt essensielt for et velfungerende demokrati. Superidentiteter kan ikke få muligheten til å vokse frem, verken i organisasjoner eller i samfunnet. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.