Durek-alarm!

Jeg så nettopp Netflix-dokumentaren om Durek og Märtha, og fikk et akutt behov for å kaste opp noen setninger.

For nå har vi fått en ny husånd i kongehuset. En fyr som klarer å gjøre hver eneste opptreden til en offerfestival dynket i spirituelt kvakksalveri.

La meg starte med en presisering: Jeg tror ikke på alternativ behandling, steinmagi, kosmisk energi, guder, astrologi, engler, auraer, sjamaner eller julenisser. Min filosofi er enkel: det finnes mindre mellom himmel og jord enn folk tror. Naturlover trumfer vibrasjoner. Medaljonger helbreder ikke covid.

Durek tar det hele til «next fucking level».

Men jeg respekterer mennesker jeg er glad i som finner trøst i krystaller, horoskop og healing. Eller Gud. De gjør det med varme og overbevisning, og jeg skjønner at det kan føles trygt i en verden som stadig virker mer kaotisk. Det er menneskelig.

Så nei, det er ikke Dureks tro jeg reagerer på. Det er Durek.

Hans uendelige selvmedlidenhet. Hans sutrete fremtoning. Hans grenseløse selvbilde, smurt utover Netflix i en luksusutgave av offerrollen. Og hans evne til å tolke enhver kritisk bemerkning, uansett hvor saklig eller velfortjent, som rasisme, forfølgelse og mobbing.

Durek Verrett er ikke først og fremst en «alternativ behandler». Han er en voksen mann som hevder å ha reptilgener fra Andromeda, og som i fullt alvor antyder at kong Harald, dronning Sonja og kronprins Haakon ikke visste hva rasisme var før han dukket opp i kimono og cowboystøvler.

Ja, du leste riktig. ifølge ham måtte kongefamilien oppleve ham for å skjønne begrepet.

Han sammenligner seg selv med Meghan og Harry, uten å skjønne forskjellen på britisk kolonialisme og høflig, norsk skepsis til helbredende smykker på internett og private seanser til 20.000 kroner timen.

Når de møter Durek med mer tålmodighet enn han noen gang har vist oss, er det et tegn på deres raushet.

Jeg kjente Ari Behn litt. Ikke godt, men nok til å se hvor tøft han hadde det. Folk kalte ham pompøs, jålete, en posør. Han ble sett på som en fremmed påfugl i et stivt kongehus. Men han bar det med stolthet og en dose selvironi. Ari var sårbar, men aldri selvmedlidende. Han krevde ikke at kong Harald skulle beklage for en spydig anmeldelse. Han lagde ikke Netflix-dokumentar der han gråt over at ingen hadde forklart ham hvordan man skulle være prins.

Durek, derimot, tar det hele til «next fucking level».

Misforstå meg rett: Rasisme finnes i høyeste grad også i Norge. Det vet vi. Men å feiltolke saklig kritikk av helbredende bling og oppdiktet visdom, en selvsentrert offerrolle og absurde påstander som «rasisme» er å gjøre en alvorlig sak til et PR-triks.

Folk har vært skeptiske til Durek, ikke fordi han er svart. Men fordi han er en sjarlatan. En selvutnevnt helbreder med dårlig skjult kommersiell agenda, som etter hvert ser ut til å ha gått full scientologi med et dryss Kardashians og en dæsj «konspi» på toppen.

Nordmenn elsker kongefamilien. Når de møter Durek med mer tålmodighet enn han noen gang har vist oss, er det et tegn på deres raushet. Ikke hans offerstatus.

At Durek føler seg dårlig behandlet av pressen og folket, er en følelse han selvsagt har rett til. Men å pakke den inn som Netflix-drama, med antydninger om at kongefamilien bare «tolererer» ham, er intet annet enn utakknemlighet forklart med åndelig selvskryt.

Og mest oppsiktsvekkende: at en mann med så mye «spirituell visdom» ikke klarer å skille mellom kritikk og forfølgelse mens han tar seg fett betalt for å spille offer på skjermen.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.