Dette er sprekkene i Stoltenbergs historie om oljefondet

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Sjokkbølgene har enda ikke lagt seg etter at finansminister Jens Stoltenberg (Ap) i forrige uke tok innersvingen på sine rødgrønne allierte, og sammen med Sp og høyresiden vingeklippet oljefondets Etikkråd.

Stoltenbergs historiefortelling er at det plutselig har gått opp for ham at rammeverket for ansvarlighet kan koste oljefondet, og dermed Norge, store summer. Flere av landets største aviser, blant annet VG og DN, slukte agnet rått. Men de som kjenner til forvaltningen av fondet og hvordan det etiske rammeverket fungerer i praksis, vet at Stoltenbergs historie i beste fall er krisemaksimering.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Det kan godt hende at Stoltenberg ønsker å beskytte fondet, men å vingeklippe Etikkrådet handler om mer enn som så.

20 års konsensus er over

Allerede i 2001 sa den gang statsminister Stoltenberg fra Stortingets talerstol at man ikke kunne la være å investere i alt vi ikke liker. Eksemplene den gang handlet om investeringer i selskaper som produserte tobakk og landminer. Stoltenbergs første regjering sprakk samme år, og innen han igjen var statsminister, hadde det etiske rammeverket kommet på plass. 

Stoltenberg har lyktes delvis fordi de færreste av oss vet hvordan oljefondet fungerer.

Dette er de lange linjene bak vedtaket Stortinget gjorde forrige uke. Vedtaket legger ikke bare opp til en revisjon av det etiske rammeverket, det hindrer også Etikkrådet fra å kunne foreslå uttrekk fra de største selskapene i verden. De skal heller ikke kunne foreslå noen uttrekk så lenge gjennomgangen av det etiske rammeverket pågår. Endringene er så dramatiske at Cecilie Hellestveit, som har vært medlem av Etikkrådet i 11 år, nå har trukket seg fra rådet.

Mandatet og sammensetningen av utvalget som skal gjennomgå det etiske rammeverket, sementerer inntrykket av et bestillingsverk fra Stoltenberg. Mandatet bærer tydelig preg av å ville innskrenke Etikkrådets rolle, og utvalget som er satt ned, har knapt noe kompetanse på etikk, ansvarlige investeringer, folkerett eller menneskerettighetsjuss. Alt ligger til rette for en svekkelse av etikken.

Sprekkene i Stoltenbergs fortelling

Finansministeren har lyktes med sin historiefortelling. På et par uker har narrativet gått fra at vi må unngå å gjøre oss selv ansvarlige for folkemord, til at alle landets økonomer og medier igjen snakker om hvor viktig det er å beskytte vår felles sparegris fra tapte inntekter.

Stoltenberg har lyktes delvis fordi de færreste av oss vet hvordan oljefondet fungerer, og fordi ingen journalister har stilt spørsmålstegn ved de åpenbare sprekkene i argumentasjonen. De har heller ikke sluppet til motstemmer som kunne gjort nettopp det.

For det første argumenterer Stoltenberg med at Etikkrådet skal se nærmere på de store tek-selskapene, og at vi derfor kan ende opp med å måtte ekskludere dem. Det vil igjen føre til store tapte inntekter for fondet. Med dette gis det inntrykk av at det er Etikkrådet som bestemmer hvilke selskaper vi skal eie, men slik har det aldri vært: Den avgjørelsen ligger hos styret i Norges Bank. Som Panorama avslørte i august, finnes det en rekke eksempler på at Etikkrådet har foreslått uttrekk, men at styret i Norges Bank har valgt en annen løsning.

Fellesnevneren for de tilfellene er at det er snakk om store selskaper hvor vi har plassert store summer. Det finnes altså allerede en sikkerhetsventil for det Stoltenberg frykter. 

Les også på Altinget: Dette er tek-selskapene Stoltenberg ikke vil selge seg ut av: Velger mål og styrer bomber for Israel

Uttrekket fra amerikanske Caterpillar trekkes frem som årsaken til Stoltenbergs åpenbaring. Men han vet godt at det ikke er automatikk i at eksklusjon av ett selskap vil føre til det samme for et annet. Etikkrådet gjør selvstendige vurderinger av hvert enkelt selskap. Caterpillar ble ikke ekskludert kun fordi de leverer bulldosere til Israel – de har heller ikke klart å overbevise Etikkrådet om at de gjør noe som helst for å hindre at deres produkter brukes til folkerettsbrudd, og de har til og med sagt at de vil gjenoppta aktiviteten.

Kort sagt: Et selskap skal være veldig innstilt på å bryte de etiske retningslinjene før det er aktuelt med en anbefaling om eksklusjon. Om Etikkrådet kom bankende på døren til Microsoft eller Google hadde de bare trengt å si, med en viss troverdighet, at vi jobber med saken, så ville anbefaling om uttrekk vært usannsynlig.

Til sist forsøker Stoltenberg å vise til at det aktive eierskapet fortsatt skal ivaretas av forvalterne i Norges Bank Investment Management (NBIM). Med dette fremstilles det som om Etikkrådet og NBIM nesten har samme oppgave, men dette er igjen feil. Etikkrådets funksjon er å trekke linjen i tilfeller der NBIM ikke lykkes med det aktive eierskapet. Det er denne muligheten Stoltenberg nå stenger døren for. 

Stoltenberg og hans allierte på Stortinget synes å mene at profitten skal trumfe etikken. 

Hvor går grensen?

De etiske retningslinjene eksisterer fordi det er bred enighet blant det norske folk om at det er noen ting vi rett og slett ikke kan tjene penger på, uansett hvor profitabelt det er. Etikkrådet skal sikre uavhengighet fra både politikere og forvaltere, det skal være rent etiske og menneskerettighetsfaglige vurderinger som ligger til grunn når rådet en sjelden gang foreslår å trekke pengene våre ut av et selskap.

Disse reglene må gjelde for alle. For hva hindrer egentlig et mindre selskap fra å gå til søksmål mot fondet dersom de ekskluderes for samme praksis som andre selskaper slipper unna med? Stortingets vedtak vil i praksis fjerne prinsippet om likebehandling fra fondets ansvarlighetspraksis. Det er den sterkestes rett som gjelder nå, vi som eiere må visst bare godta at allerede mektige selskaper kan ignorere det som finnes av internasjonale regler og rammeverk. Dette vil på sikt undergrave hele grunnlaget for det etiske rammeverket. Man kan lure på om ikke det også er poenget.

Spørsmålet man sitter igjen med etter den siste uken er: Hvor setter finansministeren grensen for hvor stort et selskap kan være for at de skal få fritak fra å følge helt grunnleggende prinsipper for ansvarlighet? Dersom det viser seg at en av tek-gigantene driver systematisk og utstrakt barnearbeid eller tvangsarbeid, skal vi fortsatt være investert? Det er nemlig det som er konsekvensen av Stortingets vedtak.

Stoltenberg og hans allierte på Stortinget synes å mene at profitten skal trumfe etikken. Det gjenstår å se om eierne av fondet, det norske folk, er enige med ham.  

Les også på Altinget: Riksrevisjonen med oljepengeadvarsel. Et 10 prosent fall kan koste 60 milliarder

---

For ordens skyld: Diego Alexander Foss er samboer med Altingets nyhetsredaktør Eira Lie Jor. Hun har ikke vært involvert i debattredaksjonens vurdering og arbeid med dette innlegget. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.