Det store beredskapsbedraget

Det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa har endret seg dramatisk det siste tiåret. Da jeg i 2017 skrev om langtidsplanen for Forsvaret og «keiserens nye klær» i norsk forsvarspolitikk, var poenget ganske enkelt: Langtidsplanene så bedre ut på papiret enn de gjorde ute i virkeligheten.

Mye har skjedd siden da. Fra de «små grønne mennene» på Krim i 2014, via Nato-toppmøtet i Wales samme år, til Russlands fullskalainvasjon i 2022, har utviklingen gått i én retning. Russland har innrettet seg på en langvarig konfrontasjon med Vesten, og Norge bruker historisk mye penger på Forsvaret.

Dette er både bra og ikke minst helt nødvendig.

Hvorfor mangler vi likevel folk?

Men mens milliardene går til fregatter, kampfly, missiler og ammunisjon, er det verdt å løfte blikket mot den andre halvdelen av totalforsvaret. Den delen som handler om oss andre.

For hva hjelper et sterkere forsvar dersom den sivile beredskapen fortsatt har hull store nok til å kjøre en lastebil gjennom?

Ta for eksempel tilfluktsrommene.

Norge har i underkant av 20.000 av dem, med rundt 2,5 millioner plasser. Det gir dekning for omtrent 44 prosent av befolkningen. Vi ligger dårligst an i Norden.

Enda mer oppsiktsvekkende er utviklingen etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Samtidig som antallet tilfluktsromsplasser gikk ned med rundt 160.000, økte Norges befolkning med rundt 236.000. Dekningsgraden falt dermed fra nær 49 prosent i 2022 til rundt 44 prosent i 2026. Man skulle kanskje tro at utviklingen gikk motsatt vei.

Det gjør den altså ikke.

Absurd historie

Historien bak er nesten absurd. I 1998 ble plikten til å bygge tilfluktsrom midlertidig suspendert mens man ventet på et nytt beskyttelseskonsept. Det skulle med andre ord være en overgangsordning.

Den overgangen har nå vart i 28 år.

Regjeringen har selv erkjent problemet. I Totalberedskapsmeldingen slo den fast at det ville være «uforsvarlig» å videreføre ordningen. I mai 2025 vedtok Stortinget at den midlertidige dispensasjonen skulle oppheves når nytt regelverk og nye kriterier var på plass.

Så langt, så bra.

Men i juni i år kom forslaget til ny forskrift om tilfluktssteder. Og fortsatt innføres ingen ny byggeplikt. Tanken er blant annet at parkeringskjellere og andre underjordiske konstruksjoner i større grad skal kunne brukes som dekningsrom. Kommunene får samtidig et betydelig ansvar for å planlegge kapasiteten.

Jeg har ingen problemer med at vi bruker den infrastrukturen vi allerede har. Tvert imot. En solid parkeringskjeller kan åpenbart være en ressurs i en krigssituasjon.

Men etter 28 år med en «midlertidig» ordning begynner tålmodigheten å bli tynnslitt. På et tidspunkt må planlegging ende i faktisk beredskap.

Kan ikke løses med ett budsjett

Oslo kommune har i det minste begynt å ta grep.

Byrådet setter av nær 400 millioner kroner til beredskap de neste fire årene. 330 millioner skal gå til oppgradering og rehabilitering av tilfluktsrom.

Det fortjener honnør.

Samtidig avdekker Oslo-satsingen et problem som ikke kan løses med ett kommunebudsjett. For hva med kommunene som ikke har de samme økonomiske musklene?

Beskyttelsen av sivilbefolkningen kan ikke avhenge av postnummer. Staten kan heller ikke legge stadig større beredskapsoppgaver på kommunene og bare håpe at regnestykket går opp.

Så kommer spørsmålet om rommene vi allerede har.

Der blir det virkelig interessant.

Alvoret har ikke gått helt inn enda

Kommunerevisjonen i Oslo undersøkte tilstanden i 2023. Flere tilfluktsrom var ikke holdt i forsvarlig stand. Ingen av de undersøkte virksomhetene hadde tilfredsstillende rutiner for nødvendig vedlikehold. Det var også uklarhet om hvem som skulle bistå Sivilforsvaret med å få offentlige tilfluktsrom klare.

Slike rom kan brukes til andre ting i fredstid, men skal kunne klargjøres innen 72 timer når myndighetene krever det.

Syttito timer – det er tre dager, det!

Greit nok på papiret. Men prøv å se for deg situasjonen dersom alvoret først er der.

Hvem har nøkkelen?

Hvem kan ventilasjonsanlegget? Virker det i det hele tatt? Hvor kommer vannet fra? Hvem ordner sanitærforholdene? Og hvem skal bære ut bildekk, sykler, lagerreoler og alt mulig annet som gjennom årene har fått plass der nede? Og, det hjelper ikke bare å vite hvor tilfluktsrommet er. Folk må faktisk kunne komme seg dit.

Det er først når vi stiller slike banale spørsmål at forskjellen mellom en beredskapsplan og faktisk beredskap blir ubehagelig tydelig.

Og dette handler om langt mer enn tilfluktsrom.

Riksrevisjonen slo i 2025 fast at sivile aktører ikke er godt nok forberedt på å støtte Forsvaret og allierte styrker dersom Norge rammes av en sikkerhetspolitisk krise eller krig. Oppfølgingen fra både Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ble vurdert som kritikkverdig.

Dette er alvorlige ord fra Riksrevisjonen.

Sivilsamfunnet har dårligere evne enn Stortinget har forutsatt til å støtte Forsvaret og samtidig opprettholde nødvendig motstandskraft i samfunnet.

Likevel advarte statsminister Jonas Gahr Støre denne uken mot at frykten for Russland skal utvikle seg til «massehysteri».

Jeg er enig i at Norge ikke trenger panikk. Selvfølgelig ikke.

Men jeg synes vi har konstruert et merkelig motsetningsforhold mellom det å være rolig og det å ta trusselbildet på alvor.

Vi kan fint gjøre begge deler.

Les også: Oslo ruster seg for krig og krise

Bør få jobben gjort

Etterretningstjenesten beskriver et Russland som innretter seg på langvarig konfrontasjon. PST har advart om russisk etterretningsaktivitet, cyberoperasjoner, påvirkning og mulig sabotasje.

Betyr det at russiske stridsvogner kommer over grensen i morgen?

Nei.

Betyr det at folk skal gå rundt og være redde? Det skal vi heller ikke.

Men det betyr at vi bør få gjort jobben mens vi ennå har den luksusen det er å ha tid. Vi må ligge i forkant av begivenhetene og være forberedt. Det er nettopp det beredskap handler om.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har gjentatte ganger understreket hvor avhengig Forsvaret er av et fungerende sivilsamfunn dersom Norge havner i en alvorlig krise eller krig. Det er selve ideen bak totalforsvaret.

Da blir det merkelig dersom vi teller nye fregatter, soldater og missiler, men behandler den sivile siden som et tillegg vi kan ordne senere.

Senere har en lei tendens til å komme fortere enn man tror.

Regjeringen må få regelverket på plass. Vi trenger en avklaring om hvor det igjen skal bygges tilfluktsrom. De rommene vi allerede har må kontrolleres, vedlikeholdes og faktisk kunne tas i bruk. Og kommunene må få ressurser som står i forhold til oppgavene staten forventer at de skal løse.

Ja, det vil koste penger.

Men akkurat penger er neppe Norges største problem. Og dersom det ikke er pengene det står på, må det være viljen. Det er våre folkevalgtes forbannede plikt å sørge for at vi har en beredskap som faktisk virker, og at sikkerheten til sivilbefolkningen er ivaretatt.

Det vi virkelig ikke har råd til, er å stå der om noen år og oppdage at alle kjente til svakhetene, alle hadde lest rapportene og alle visste omtrent hva som burde vært gjort.

Men ingen fikk det gjort.

For når alarmen først går, er det litt sent å begynne å lete etter beredskapsplanen.

Da bør noen vite hvor nøkkelen er.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.