KRONIKK

Det er økonomien, idiot!

Mens klimatoppmøtet COP31 pågår, bør Norge stille et avgjørende spørsmål: Investerer vi i energien verden vil trenge i morgen, eller den vi tjener penger på i dag?

Nesten to av tre dollar som investeres i verdens energisystemer, går til renere energiløsninger, skriver artikkelforfatterne.
Publisert

Denne kronikken ble først publisert i Finansavisen. 

Idet verdens ledere er samlet til klimatoppmøtet COP31 i Antalya i Tyrkia, vil oppmerksomheten igjen rettes mot politiske løfter, forhandlinger og uenighet. Det er viktig. Men kanskje bør vi etter mer enn tre tiår med internasjonale klimatoppmøter begynne et annet sted: Hvor går pengene?

Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) ventes verden å investere 2.200 milliarder dollar i ren energi, inkludert fornybar energi, kjernekraft, strømnett, lagring, elektrifisering og energieffektivisering i 2026, mot 1.200 milliarder dollar i olje, gass og kull. Nesten to av tre dollar som investeres i verdens energisystemer, går dermed til renere energiløsninger. Det er et historisk skifte i kapitalens prioriteringer.

Det grønne skiftet er ikke lenger bare et klimapolitisk prosjekt, det er en global økonomisk konkurranse om fremtidens verdiskaping.

Og det skjer ikke bare fordi verdens ledere er blitt enige om ambisiøse klimamål, det skjer fordi økonomien endrer seg.

Solkraft, vindkraft, batterier og elektriske løsninger har gjennomgått en teknologisk og industriell revolusjon. Ifølge Irena kunne 91 prosent av den nye, fornybare kraftkapasiteten i storskala som ble satt i drift i 2024, produsere strøm til lavere beregnet kostnad enn det billigste nye fossile kraftalternativet, det er et dramatisk konkurranseskifte.

Les også i Finansavisen: Klimaregnskaper redder ikke verden

USA illustrerer poenget. Til tross for Trump-administrasjonens kursendring i klimapolitikken, fortsetter utbyggingen av ren energi. Ifølge det amerikanske energibyrået EIA utgjør solkraft, vindkraft og batterilagring hele 93 prosent av den planlagte nye storskala kraft- og lagringskapasiteten i 2026. Etterspørselen etter elektrisitet vokser, ikke minst fra datasentre og ny industri. Markedet drives ikke bare av politikk, men også av teknologi, etterspørsel og økonomi.

Kina har gått enda lenger. Landet investerer massivt i solenergi, batterier, elektriske kjøretøy og strømnett. Ikke bare av klimahensyn, men fordi dette er fremtidens industrielle konkurransearenaer. Kina bygger produksjonskapasitet, sikrer verdikjeder og posisjonerer seg i globale vekstmarkeder.

Europa har på sin side fått en brutal påminnelse om hva fossil energiavhengighet kan koste. Energisikkerhet, industriell konkurransekraft og strategisk selvstendighet er blitt like viktige argumenter for omstilling som klimamålene.

Les også i Finansavisen: Konkurs for klimahoder

Det grønne skiftet er ikke lenger bare et klimapolitisk prosjekt, det er en global økonomisk konkurranse om fremtidens verdiskaping.

Betyr dette at politikken som utvikles på de globale klimatoppmøtene er blitt overflødig? Tvert imot.

Politikken har vært avgjørende for å utvikle markedene gjennom forskning, reguleringer, karbonprising og investeringsincentiver. Den må fortsatt håndtere markedsfeil, sikre infrastruktur og gjøre utslipp kostbare.

Investeringer i ren energi betyr heller ikke automatisk lavere fossil energibruk. Verdens samlede energibehov vokser fortsatt. Men investeringene forteller oss noe avgjørende om hvor teknologien, industrien og kapitalen ser fremtidige vekstmuligheter.

Det oppstår en kraftfull dynamikk når politiske ambisjoner møter teknologier som blir kommersielt konkurransedyktige.

Politikken setter retningen, økonomien skaper skala.

Les også i Finansavisen: Minus 0,2 prosent årlig avkastning: – Det er feil at vi har levert dårlig

For Norge burde dette være et strategisk varsko.

Vi har bygget vår velstand på å forstå verdens energibehov. Men vi risikerer å undervurdere hvor raskt konkurranseforholdene endres. Mens verden investerer tungt i elektrifisering og nye energisystemer, bruker vi fortsatt store deler av vår nasjonale oppmerksomhet på fremtiden til olje og gass.

Det betyr ikke at vi skal slutte å investere i lønnsomme petroleumsprosjekter. Det betyr at vi må ta den langsiktige markedsrisikoen på større alvor. Investeringer med flere tiårs levetid må vurderes mot en verden der teknologi, etterspørsel og energipriser kan endre seg betydelig.

Samtidig må vi investere langt mer målrettet i nye konkurransefortrinn: kraft, nett, energieffektivisering, digitalisering, kunstig intelligens og industrielle verdikjeder der Norge kan lykkes.

Les også i Finansavisen: Kraftig resultathopp for Ulltveit-Moe

COP31 trenger politiske resultater, men fremtidens energiøkonomi formes også hver eneste dag gjennom millioner av investeringsbeslutninger.

Norges største økonomiske risiko er ikke bare at verden omstiller seg for sakte. Det er at vi undervurderer hvor raskt den kan omstille seg, og investerer for sent i morgendagens verdiskaping.

Tre år før verdens første klimatoppmøte i Berlin i 1995 minnet James Carville i Bill Clintons valgkampstab om hva som ville avgjøre presidentvalget: «The economy, stupid.»

Trettifire år senere er budskapet like relevant for klimaomstillingen:

It's the economy, stupid!

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.