Det er ikke gravide som er problemet – det er holdningene til dem

Debatten har rast etter at Navs sjeflege Marit Hermansen kalte det et samfunnsproblem at sykefraværet blant gravide øker.

Budskapet hennes – at arbeidsgivere må bli bedre på tilrettelegging – er riktig og viktig. Men det forsvant bak uttalelser som:

• «Det er ikke nå du skal realisere deg selv.»

• «Mannen må ta mer ansvar hjemme.»

• «Det er ikke farlig å være sliten.»

Resultatet? En bølge av sykemeldingsskam. Kvinner som allerede kjenner på skyld og press, føler seg nå også dømt av landets øverste lege. I etterkant har Hermansen beklaget at uttalelsene hennes ble tolket slik.

Det er fint, og gir oss en anledning til å ta debatten et steg videre. 

Sjokkerende historier fra arbeidslivet

Via mine sosiale medier får jeg daglig meldinger med sjokkerende historier fra kvinner i arbeidslivet.

En fortalte at hun gråt av smerter til og fra jobb på grunn av bekkenløsning. Men hun tvang seg selv på jobb fordi hun hadde hørt: «Graviditet er ingen sykdom». Resultatet? Et ødelagt bekken, en kropp som ikke klarte å bære sønnen etter fødsel, og en tung periode med psykisk sykdom.

Og hun er ikke alene. Kvinner forteller om sjefer som reagerer med irritasjon, bagatellisering – og i noen tilfeller ren trakassering – når de blir gravide. 

En kvinne som jobbet på et legekontor løp mellom pasienter og toalettet for å spy, fordi hun visste at hennes kvinnelige leder mislikte sykemeldinger. Det endte med at hun spontanaborterte på jobb og blødde gjennom. Da ble hun skjelt ut av sjefen fordi hun hadde skapt forsinkelse på pasientlisten.

Hennes kvinnelige leder svarte at «kvinner som blir slått i hjemmet føder friske barn, så det er ingen grunn til å få tilrettelagt».

En annen kvinne ba om å få tilrettelegging fordi hun jobbet på lukket demensavdeling med risiko for slag og spark. Hennes kvinnelige leder svarte at «kvinner som blir slått i hjemmet føder friske barn, så det er ingen grunn til å få tilrettelagt».

«Det føltes feigt»

Nylig fikk jeg føre om en som jobbet som lærer på byggfag da hun ble gravid. I sjuende måned fikk hun bekkenløsning og ble sykmeldt i 30 prosent. Arbeidsgiveren hennes mente det innebar at hun skulle droppe alt kontorarbeid og bare undervise. 

Med andre ord: hun måtte fortsatt stå og gå hele dagen, men uten å kunne sette seg ned for å planlegge timene.

Naturlig nok ble plagene verre. Hun endte til slutt med å bli 100 prosent sykmeldt, selv om det var det siste hun ønsket.

«Det føltes feigt», sa hun. «Men det var lettere enn å kjempe for tilrettelegging de siste ukene før permisjon».

At kvinnene må kjempe for god tilrettelegging sier mye om hvorfor sykefraværet øker.

Jeg har også fått høre om ledere som foreslår å sette ut kondomer i fellesområdet og putte p-piller i kvinnenes kaffe «fordi det er så mye graviditet blant de ansatte nå».

Dette skjer i et samfunn som skriker etter økt fødselstall. Det er dette debatten burde handlet om.

Få kjenner til svangerskapspenger

Tenk hvor mye samfunnet kunne spart i behandlinger, medisiner, oppfølging, sykepenger og langvarig psykisk behandling om de gravide heller hadde blitt sett, ivaretatt og behandlet bra fra dag én?

Vi vet at tilrettelegging virker. Likevel velger mange arbeidsgivere det bort – fordi det er enklere og billigere å få legen til å skrive en sykemelding.

Da må vi se på strukturen. Gi arbeidsgivere insentiver til å tilrettelegge. Innføre sanksjoner mot dem som ikke gjør det. Og – kanskje viktigst – informere bedre om alternativene i de tilfellene kvinnene faktisk er friske, men sykmeldes fordi arbeidsgiver ikke ønsker eller klarer å tilrettelegge.

Hvorfor bruker leger som Marit Hermansen heller tiden på å moralisere over gravide i arbeidslivet, enn å opplyse om denne lovfestede rettigheten?

Altfor få kjenner til svangerskapspenger – en rettighet du har hvis jobben er fysisk krevende eller risikofylt, og det ikke lar seg tilrettelegge.

Det er økonomisk gunstig for både arbeidsgiver og -taker, kan tas ut gradert og påvirker ikke sykepengerettigheter. Det krever ingen diagnose, – bare en ærlig vurdering fra jordmor om at arbeidet utgjør en risiko, og at det ikke lar seg tilrettelegge godt nok.

Hvorfor bruke tiden på å moralisere?

Vi kunne spart mange kvinner for unødvendig sykmelding og redusert sykmeldingstallene dramatisk, om vi bare snakket mer om dette. Så hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor bruker leger som Marit Hermansen heller tiden på å moralisere over gravide i arbeidslivet, enn å opplyse om denne lovfestede rettigheten?

Denne debatten burde ha handlet om hvordan vi kan endre arbeidsgiveres holdninger, fjerne sykemeldingsskammen og få ut bedre informasjon om svangerskapspenger.

Før vi kommer dit, vil kvinner fortsette å bli behandlet så dårlig og pushe seg så langt at de både føder prematurt og spontanaborterer. Når skal vi begynne å snakke om det?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.