Det er ikke første gang EU forsøker å danne en forsvarsunion

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

Europa må være klar til å ta ansvar for eget forsvar og sikkerhet. Det var et av punktene da Europakommisjonens president, Ursula Von der Leyen, holdt sin årlige State of the Union-tale i Strasbourg i september. Budskapet er ikke nytt. I fjor gikk Von der Leyen til valg på et program som sa at EU i de neste fem årene skal jobbe med å bygge en europeisk forsvarsunion. 

Det er en lang vei å gå for en aktør som lenge ble regnet som ubetydelig på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Her i Norge må vi håpe at EU lykkes. Det er viktig for vår forsvarsevne, det er viktig for vår forsvarsindustri, og det er viktig for at Europa skal bli i stand til å ta større ansvar i Nato. 

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

EU har også tidligere forsøkt å danne en forsvarsunion. Det skjedde helt i starten på det vi kaller den europeiske integrasjonen, i 1950. Bakteppet var den kalde krigen, og foranledningen var utbruddet av Korea-krigen i juni det året.

Krigen dreide USAs oppmerksomhet fra Europa mot Asia, og de europeiske landene fikk, som i dag, klar beskjed om å ta større ansvar for eget forsvar. Vest-Tyskland måtte gjenopprustes. Frankrike kontret med å foreslå at denne gjenopprustingen skulle skje via opprettelse av en integrert, europeisk forsvarsstyrke. Da det kom til stykket, viste dette seg for vanskelig for Frankrike selv, og Vest-Tyskland fikk i stedet ruste opp innenfor rammen av et Nato-medlemskap.

Kunne prioritere ned forsvar

I fortsettelsen, så lenge verden var bipolar, og deretter unipolar, og USA var villig til å ta et uforholdsmessig stort ansvar for europeisk sikkerhet, kunne EU, som Norge, prioritere ned forsvar. EUs hovedprosjekt ble utviklingen av det indre marked, som kan sies å være EUs fremste styrke. Det vi ser i dag, er at EU bruker potensialet som ligger i dette markedet, for å styrke sin forsvarsevne. 

Det er en lang veg å gå for en aktør som lenge ble regnet som ubetydelig på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. 

Dette er et arbeid som har pågått en stund. Nå er det straks ti år siden EUs daværende utenrikssjef, Federiga Mogherini, la frem en ny global strategi for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Strategien er interessant, fordi den viser nettopp hvordan EU søker å bruke det indre marked for sikkerhets- og forsvarspolitiske formål.

Det sentrale begrepet i strategien er «strategisk autonomi». Det betegner evnen til å handle på egen hånd, uten å være avhengig av andre land, på områder som vurderes som strategisk viktige for EU. Strategien fra 2016 slår fast at Europas evne til å handle selvstendig og en troverdig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk krever en bærekraftig, innovativ og konkurransedyktig europeisk forsvarsindustri.

Vil kreve ti år med høy innsats

Eksperter anslår at det vil ta Europa opp mot ti år med høy innsats å oppnå strategisk autonomi innen forsvar. Det vil kreve en betydelig styrking av evnen til å utføre militære operasjoner, av evnen til å avskrekke, og av evnen til koordinering og arbeidsdeling. Her er det både lang vei å gå og mange snublesteiner, men EU har, i kjølvannet av strategien fra 2016, tatt flere grep som bidrar til å styrke evnen til å handle selvstendig.

Et av disse grepene er opprettelsen av PESCO i 2017, som er et fordypet, frivillig, forsvarssamarbeid mellom EU-land.

PESCO inkluderer blant annet et program for militær mobilitet som handler om å fjerne hindre for militære forflytninger.

Norge er et av flere tredjeland som deltar i dette programmet. Et annet eksempel er Det europeiske forsvarsfondet fra 2021, som er et program for forskning på, og utvikling av, forsvarsindustri. Norge deltar også her. 

Les også på Altinget: Mørk avsløring i ny bok om undervurderte og overvurderte Odvar Nordli

Felles krisehåndtering

EU-samarbeidet har i samme periode vært sterkt preget av behovet for å håndtere kriser, som flyktningkrisen, Brexit, og Covid. Fordelen med krisehåndteringen er at den har styrket EUs evne til å respondere. 

Da fullskalakrigen i Ukraina var et faktum var derfor EU i stand til å handle overraskende raskt, og samlet. Det har resultert i en lang rekke sanksjonspakker, som er et tradisjonelt virkemiddel for EU – men også i et EU som leverer våpen til et land i krig, et EU som trener styrker som er involvert i konflikt, og et EU som har funnet veier for å omgå sitt eget forbud mot å finansiere felles sikkerhets- og forsvarspolitiske operasjoner over EU-budsjettet. 

Eksperter anslår at det vil ta Europa opp mot ti år med høy innsats å oppnå strategisk autonomi innen forsvar. 

Siden 2022 har også utviklingen av EU som en forsvarsindustriell aktør skutt fart. Problemet for EU på dette området er ikke bare en langvarig underinvestering i forsvar. Det er også et problem at de midlene som brukes på forsvar er lite koordinerte, og derfor lite effektive. Europa holder seg for eksempel i dag med 17 ulike typer stridsvogner, mens USA produserer bare én.

Nye initiativ, som EDIRPA og ASAP, har som mål å gjøre noe med dette. EDIRPA fra 2023 er et instrument som skal styrke den europeiske forsvarsindustrien gjennom felles anskaffelser.

Norge har tilgang som følge av EØS-avtalen, og utgiftene til norsk deltakelse dekkes av den militære delen av Nansen-programmet. ASAP, også fra 2023, er et program hvor produsenter av ammunisjon og missiler kan søke om støtte til å utvide produksjonskapasitet. Norge er eneste land utenfor EU som deltar i programmet. ASAP og EDIRPA er to eksempler på en utvikling som vil fortsette. Hvitboken om europeisk forsvarsberedskap 2030 fra i vår sier at EUs medlemsstater må bruke forsvarinvesteringene bedre, at de må jobbe sammen, og at de må prioritere europeiske selskap. 

Les også på Altinget: 6 A-er til ny Stoltenberg-bok: Oppsiktsvekkende innblikk i dramaet bak Natos lukkede dører

Mange skjær i sjøen også i dag

Det kan gå galt. Selv om dagens forsvarsunion er vesensforskjellig fra det samarbeidet EU-land forsøkte å stable på beina i 1950, er det mange skjær i sjøen også i dag. EU-skeptiske partier er på fremmarsj, og de vil fortsatt hente næring fra dyrtid og forverrede levekår. Det er også godt kjent at EU-land ser ulikt på forholdet til Russland og støtte til Ukraina. I dag er situasjonen uansett at EU er en viktigere sikkerhetsaktør, og en viktigere partner for Norge, enn det EU var for ti år siden. 

Det kan gå galt. Selv om dagens forsvarsunion er vesensforskjellig fra det samarbeidet EU-land forsøkte å stable på beina i 1950, er det mange skjær i sjøen også i dag.

Det er ingen motsetning mellom norsk samarbeid med EU og det faktum at norsk sikkerhetspolitikk hviler på Nato-medlemskapet. Tvert om. EUs samarbeid på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området utfyller Nato-samarbeidet. Et uttrykk for dette er Norges avtale om sikkerhets- og forsvarssamarbeid med EU fra i fjor, som har som mål å styrke samarbeidet på områder som krisehåndtering, forsvarsindustri, romsamarbeid, kritisk infrastruktur og hybride trusler. EUs forsvarsindustrielle samarbeid kan på sin side bidra til å bevare Nato-samarbeidet. Amerikanske administrasjoner har over tid blitt stadig tydeligere på at europeiske Nato-land må bruke mer midler på forsvar.

EUs forsvarsindustrielle tiltak for større og mer effektiv produksjon av forsvarsmateriell vil sette Europa bedre i stand til å dra sin del av lasset i Nato. I dag har Norge tilgang til mange av de nye sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidene i EU via EØS-avtalen. Tiden for å tenke på EØS-avtalen som en ren handelsavtale er for lengst over.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.