Det er fortsatt håp i hengende snøre for klimaet

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

Skuffelsen var til å ta og føle på da EUs klima- og energiministre den 18. september mislyktes i å enes om nye utslippsmål; Verken et delmål for 2035 – som Parisavtalen krever innen utgangen av september – eller et 90 prosents kutt innen 2040 – som EUs egen klimalov forutsetter – kom på plass.

Resultatet ble kun en vag intensjonserklæring: et kutt på mellom 67 og 72 prosent i 2035, mens diskusjonen om 2040-målet ble skjøvet til toppmøtet i slutten av oktober.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Ikke bare for klima, men for investorer, industri og finansnæringen reiser dette ett avgjørende spørsmål: Hvor alvorlig er tilbakeslaget – og finnes det fortsatt håp om at EU vedtar Kommisjonens forslag om 90 prosent utslippskutt innen 2040? 

Les også på Altinget: Borgerlig oljeadvarsel: – En tragedie for kysten og landet

Klimapause

Det er ikke bare EUs klimadiplomatiske troverdighet som står på spill. Enda viktigere er signalene til markedene. Dersom EUs Grønne giv vakler på oppløpssiden, undergraves forutsigbarheten for bedrifter som satser tungt på fornybar energi, batteriproduksjon, hydrogen og annen grønn industri. Svekket momentum kan bety forsinkede investeringer, høyere kapitalkostnader og redusert innovasjonstakt.

Med en tysk økonomi i stagnasjon og et klimabudsjett som ennå ikke har gitt effekt, frister det å dempe tempoet.

Motstanden mot Kommisjonens forslag kommer ikke bare fra de tradisjonelle klimaskeptikerne Polen og Ungarn. Nå har også Frankrikes president Emmanuel Macron tatt til orde for å «sette klimapolitikken på pause» med henvisning til kostnader for industri og arbeidsplasser. Det samme har Tysklands forbundskansler Friedrich Merz argumentert for. Med en tysk økonom i stagnasjon og et klimabudsjett som ennå ikke har gitt effekt, frister det å dempe tempoet. Allikevel bærer Macron og Merz’ manøvrering preg av innenrikspolitisk taktikk mer enn et reelt brudd med EUs langsiktige klimakurs.

Interessant nok uttrykte land som Italia, Sverige, Finland, Belgia, Tsjekkia, Østerrike, Slovakia og Nederland – flere med populistiske og klimaskeptiske regjeringskoalisjoner – klar støtte til 90-prosentmålet under miljørådsmøtet. Uenigheten handler primært om virkemidler og fleksibilitetsmekanismer: bruk av kvoter fra det globale sør (Artikkel 6), mekanismer for måling av karbonopptak, revisjon av kvotemarkedet og anerkjennelse av teknologinøytralitet. Dilemmaer det danske EU-formannskapet beskriver godt i diskusjonsnotatet her.

Grunn til forsiktig optimisme

Et nøkkelspørsmål er hvordan klimavedtaket nå skal fattes. Skal EUs toppledere bli enige, kreves enstemmighet, hvor Polen og Ungarn vil tvinge frem utvanning og svekkelse. Polen har allerede foreslått å redusere 2040-målet til 83 prosent. De ønsker også å skjerme forsvarsindustrien fra klimakrav. Klimakommissær Wopke Hoekstra gjorde det allikevel klart at 2040-målet formelt skal vedtas i miljørådet – det vil si av Ministerrådet for miljø, og da med kvalifisert flertall. Det betyr at forslaget trenger støtte fra minst 16 land som representerer 65 prosent av EUs befolkning.

Et nøkkelspørsmål er hvordan klimavedtaket nå skal fattes.

For næringslivet handler dette om mer enn politikk. Det handler om å vite hvilke rammevilkår som gjelder de neste 10–15 årene. Usikkerhet kan bremse investeringer i fremtidens energi- og klimateknologi og svekke Europas konkurranseevne i kappløpet mot Kina og USA, slik Draghi-rapporten har løftet frem.

Likevel er det grunn til forsiktig optimisme. Målet er å kombinere høye klimakutt med sterkere industristøtte. EUs toppledere forventes å bevilge økte midler til virkemiddelapparatet som EUs Innovasjonsfond, Ren industri-pakken og etablering av en ny bank for avkarbonisering av industrien. Likeledes oppmyking av statsstøttereglene som vil tillate høyere statlig støtte, les subsidier. Det vil gi europeisk industri insentiver til å støtte gjennomføringen av den krevende omstillingen.

I forhandlinger mellom så mange EU-land, enten på toppleder- eller ministernivå, spiller Europakommisjonen og det ambulerende formannskapet sentrale roller. I inneværende periode leder Danmarks statsminister Mette Fredriksen forhandlingene i Det europeiske råd sammen med rådspresident Antonio Costa. Med på laget har de den danske energikommissær Dan Jørgensen, kjent for sitt ambisiøse klimaengasjement. Det er svært erfarne og dyktige EU-forhandlere som nyter stor respekt blant sine EU-kollegaer.

Så når stats- og regjeringssjefene møtes i slutten av oktober, er det fortsatt et håp i hengende snøre – for klimaet, for Europas industri og for investorene som satser på den grønne omstillingen. Vi må bare smøre oss med tålmodighet.

Les også på Altinget: EU-land klarer fortsatt ikke bli enige om klimamål. I stedet forsøker de å avspise FN med en «hensiktserklæring»

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.