Registrer deg for å bli med i debatten
Registrerte brukere kan skrive egne innlegg, og delta i debattene.
Dette debattinnlegget ble først publisert i Finansavisen.
Peder Weidemann Egseth i Corporate Communications hevder at oppdrettsnæringen allerede gjør det den kan, og at en tapsavgift er en urimelig straff. Det stemmer dårlig med virkeligheten.
For hvis markedet faktisk «gjorde jobben», slik han hevder, ville vi ikke sett det vi ser i dag: vedvarende høy dødelighet år etter år. Toppnivåer så sent som i 2023, og en total dødelighet som fremdeles er høyere enn for tre, fire og fem år siden.
Når verdens største oppdrettsselskap kan betale ut milliardutbytter, er det åpenbart at det finnes økonomisk handlingsrom.
Det vi ser, er at tapt fisk i økende grad flyttes mellom kategorier. Dødeligheten går ikke nødvendigvis ned, den omdefineres. Samtidig fraskriver flere aktører seg ansvar for stadig større deler av tapet, særlig når det gjelder hendelser som involverer naturlige forekomster av alger og maneter.
Dette er ikke hendelser utenfor oppdretters kontroll. Havforskningsinstituttet påpeker at alger og maneter er kjente risikoer som oppdretter må ta høyde for. Når man velger å plassere fisk i områder med kjent risiko, er det et valg som medfører ansvar.
Oppdrettsfisk er ikke ville dyr. De er satt i merder uten mulighet til å rømme fra fare. Da gjelder norsk dyrevelferdslov fullt ut: Dyreeier har plikt til å beskytte dyrene sine. Det ansvaret kan ikke skyves over på naturen.
Les også i Finansavisen: Over 54 millioner døde laks: – Åpenbart at økonomi er en viktig del av dette
Egseth, med sin bakgrunn fra Sjømat Norge, fremhever i sitt innlegg at næringen foretar store investeringer. Men det hjelper lite å vise til innsats når resultatet fortsatt er at millioner av dyr dør før de når matfatet. Det er resultatene som teller.
Samtidig vet vi at med dagens system er det ikke alltid slik at god fiskevelferd lønner seg. Det kan i noen tilfeller faktisk være betydelig mer lønnsomt å akseptere økt dødelighet enn å forebygge den.
Det er nettopp derfor en tapsavgift er nødvendig.
En slik avgift vil:
Avgiften må gjelde all tapt fisk, uavhengig av kategori. Hvis ikke, vil vi bare fortsette å se at fisk «forsvinner» fra én statistikk og dukker opp i en annen.
Det er også vanskelig å ta Egseth på alvor når han hevder at oppdrettsnæringens påståtte kostnadsbyrde bør være et argument mot regulering. Når verdens største oppdrettsselskap kan betale ut milliardutbytter, er det åpenbart at det finnes økonomisk handlingsrom.
Å klage på kostnader ved gjenfiske av rømt oppdrettsfisk blir også skjevt. Villaksen har allerede betalt prisen for rømmingene. Oppdretter må rydde opp etter seg, det er ikke urimelig – det er selvsagt.
Les også i Finansavisen: – Sjømatsektoren står i en brytningstid
Det samme gjelder lakselus. De høye lusenivåene langs kysten er et resultat av intensiv oppdrettsaktivitet. Grunnleggende biologi: Jo flere verter, desto flere parasitter.
Å fremstille tiltak mot dette som en urimelig byrde, blir å snu årsak og virkning på hodet.
Realiteten er enkel:
I dag koster det ikke nok.
Oppdrettsnæringen er en høyrisikonæring som opererer i fellesskapets natur. Da må vi også stille krav. Klarer man ikke å håndtere risikoen på en forsvarlig måte, må man enten forbedre driften eller akseptere at kostnadene øker.
Den foreslåtte tapsavgiften er ikke urimelig. Den er nødvendig.
Den vil bidra til å flytte incentivene i riktig retning: bort fra tap og bortforklaringer til ansvar, overlevelse og bedre dyrevelferd.
Derfor bør Stortinget innføre en tapsavgift som omfatter all tapt fisk. Hvis ikke viderefører vi et system der dårlig dyrevelferd ikke får reelle konsekvenser.
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.