Derfor heiser jeg det norske flagget første mai

Første mai er staute karer i findressen i tog. Og unge folk som synger de samme sangene som unge folk sang for 70, 30 og 10 år siden. Flagg overalt, som man tar bilde av og sender til en eldre slektning, som sender bilde tilbake av det norske flagget på balkongen.

Diskuterer vi fortsatt om vi trenger første mai? Slutt med det.

I over hundre år har 1. mai vært en dag for å markere det politiske og sosiale framskrittet for arbeidsfolk, og det fellesskapet som er nødvendig for å få det på plass.

Norge har klart noe andre land bare drømmer om: sterk økonomisk vekst og relativt små forskjeller. 

Kortere arbeidstid, høyere lønn, trygghet på jobben. 37,5 timers arbeidsuke, lønnsvekst år etter år og arbeidsmiljøloven – det har ikke kommet av seg selv, men fordi de som gikk før oss tok kampen for det og sto i den lenge. Vi skylder dem å ta vare på det de har gitt oss.

Fagforeningene – uten dem var vi ingenting, heter det i et dikt fra poeten Stig Holmås. Ja, vi hadde i det minste vært et folk med bøyd nakke. Der hvor det var opp til hver enkelt å heve sin lille røst alene. Det ville betydd at de fleste også ville kommet dårligere ut.

nyheter

Ap-legende raser: – Helt ko-ko

Klart noe andre bare drømmer om

Norge har klart noe andre land bare drømmer om: sterk økonomisk vekst og relativt små forskjeller. Det hadde aldri gått uten at de fleste av oss var med i en fagforening. Fagforeningene gjør at vi sammen er sterke nok til å stille krav og ikke bare akseptere det som kommer.

Akkurat nå ser vi det spille seg ut i praksis i hotell- og restaurantnæringen, hvor de ansatte streiker for å få en lønn som er til å leve av, og sikre økonomisk trygghet ved sykdom. Uten mange organiserte, ville det bare vært opp til arbeidsgiverens velvilje å bestemme.

Det er ingen selvfølge med et samfunn som det norske. I Storbritannia er folk nå yngre og yngre når de dør. Ikke fordi landet er fattig, men fordi britene rett og slett ikke fordeler veksten ut til gode helsetjenester, selv om finanshovedstaden London går så det gviner. De får ikke til det som vi gjør: å både skape verdier og fordele dem.

Jeg er helt overbevist om at én av årsakene til at ytre høyre vokser i Europa, i Storbritannia og andre steder, er at mange vanlige folk opplever at de står igjen på perrongen.

Et vern

Det er lett å glemme hvordan et organisert arbeidsliv, sterke fagforeninger og gode velferdsordninger er et vern mot polarisering av samfunnet vårt. 

Vi har det godt her i landet, men vi må ikke lulle oss inn i å tro at det kommer av seg selv. 

Som historikeren Tony Judt har skrevet: Velferdsstaten ble bygget som en barriere mot det 1900-tallet Europa akkurat hadde opplevd, mot økonomisk krise, borgerkrig og ekstremisme. Vi var enige om at det skal vi aldri gå tilbake til. Aldri igjen. Første mai er også en markering av det.

Vi har det godt her i landet, men vi må ikke lulle oss inn i å tro at det kommer av seg selv. På første mai i år handler mange av fanene om nettopp det – at det er mye å miste: Ikke raser velferden vår, ikke kødd med sykelønna, stopp kutt i unges framtid.

Det er ikke et lite politisk prosjekt å ta vare på et samfunn som det norske. Men vi skylder hverandre også mer enn å bare ta vare på det. Vi må gjøre det bedre. For det er nettopp løftet om framskritt til alle, ikke bare de på toppen, som bærer tilliten i et samfunn som det norske.

Kanskje har mange blitt så gode og mette her i landet, at vi har glemt hva som gjør at framskrittet kommer: At folk organiserer seg.

Fellesskapet av folk som går sammen og krever fordeling og likeverd. Det er det første mai handler om. Uten det fellesskapet, rakner resten.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.