Denne uken må Europa velge mellom å handle – eller å bli irrelevant

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Torsdag er Giorgia Meloni, Tysklands kansler Friedrich Merz og Belgias statsminister Bart De Wever vertskap for et uformelt EU-toppmøte i det vakre slottet i Bilzen-Hoeselt i Flandern. Med seg har de Mario Draghi og Enrico Letta – arkitektene bak de to mest toneangivende rapportene om EUs konkurranseevne og fremtid. 

Målet er todelt – og ambisiøst. På den ene siden ønsker vertskapet å få med alle EU-lederne på å stake ut kursen mot et langt mer konkurransedyktig EU. For å konkurrere med USA og Kina må EU slå sammen nøkkelsektorer som bank og kapitalmarkeder, investeringer, telekom, industri og forsvar. 

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Tiden der amerikanske betalingskort, software og digitale plattformer når som helst kan lamme oss, skal tilhøre fortiden. På den andre siden, for å kutte «red tape», vil de gi medlemslandene større kontroll og fleksibilitet, særlig når det gjelder å redusere det de opplever som en stadig tyngre regulativ byrde.

Her kommer det mest kontroversielle grepet som ligger på bordet: gi enkeltland mulighet til å trekke i nødbremsen. Mener et land at et regulative tiltak – innen f.eks klima, energi eller nye markedsområder – ikke passer deres nasjonale situasjon, skal forslaget sendes tilbake til Kommisjonen. Konseptet har fått navnet «review, reduce and restraint», men den politiske sprengkraften er betydelig. 

Frankrike er påfallende fraværende i opptakten til Bilzen-Hoeselt-møtet.

Dersom ca. seks store medlemsland støtter innvendingen, skal forslaget sendes tilbake til Kommisjonen for ny behandling. Dette er et markant brudd med EUs etablerte praksis om kvalifisert flertall, hvor man forhandler til minst 16 av 27 land – representerende 65 prosent av befolkningen – er enige. I stedet for å presse frem kompromisser, åpnes det nå for institusjonalisert bremsing. 

Denne nye fleksibilitetsmekansimen kan meget godt gi grobunn for nettopp hva EU-traktaten åpner for: At landene integreres i forskjellig tempo på forskjellig nivå. Et flerhastighets-Europa. Samtidig er Meloni, Merz og De Wever klar over at dette vil kunne åpne en Pandoras eske av stridigheter og sågar kunne ta livet av det indre markedet de er så sterke tilhengere av. 

Les også på Altinget: Den finske presidentens nye verdensorden byr på gamle tanker og nye problem

Vil unngå Trump-provokasjon

Også i handelspolitikken varsles et linjeskifte. Kommisjonens slagord om «kjøp europeisk» tones ned, til fordel for «kjøp transatlantisk». Hensikten er å unngå å provosere en mulig ny Trump-administrasjon. Samtidig vil EU akselerere handelsavtaler med India, Australia og ASEAN-landene i Sørøst-Asia.

Åpenbart vil det utløse dragkamp internt. På den ene siden står liberale og konservative – stadig mer populistiske – toppledere som gjør konkurranseevne til nærmest altoverskyggende mål. På den andre siden finner vi land som insisterer på at Europas modell også handler om velferd, sosial utjevning og ansvarlighet overfor natur, miljø og klima. Spørsmålet er ikke bare hva EU vil bli bedre til, men hva EU er villig til å gi slipp på.

Observante lesere vil også merke seg at Europas fremtid ikke lenger springer ut fra det tradisjonelle tysk-franske tandemet. Frankrike er påfallende fraværende i opptakten til Bilzen-Hoeselt-møtet. Kanskje er det nettopp derfor blikket allerede er rettet mot München dagen etter. 

Les også på Altinget: Forskrekket over Norge 

Macron girer opp

På sikkerhetskonferansen i München ventes Frankrikes president Emmanuel Macron å holde en tale av historiske dimensjoner. Enda mer eurosentrert enn den ikoniske – og solbrillekledde – «for sure»-talen i Davos. Macron vil at EU skal akselerere oppbyggingen av egen industri- og forsvarsevne, denne gangen uten ydmykende Trump-smigring. Samtidig følger han Draghi-rapportens logikk: Europas konkurranseevne kommer gjennom avkarbonisering, ikke på tross av den.

For å få dette til, vil Macron etablere et finanspolitisk verktøy som hittil har vært forbeholdt nasjonalstatene – og USA. EU-institusjonene skal ta opp lån gjennom felles obligasjoner i det internasjonale kapitalmarkedet. Erfaringene fra gjenreisningsfondet etter covid-krisen viser at markedet, inkludert det norske oljefondet, har sterk tillit til EUs evne til å betjene felles gjeld. Pengene skal brukes til forsvar og til nye energiløsninger som bringer Europa i retning av klimamålene. 

EUs ledere har ikke lenger luksusen av å velge mellom konkurranseevne, sikkerhet og klima.

«Dette har vi hørt før», vil noen si. Ja, vel. Men aldri i denne konteksten. Aldri med et Europa som er presset fra alle kanter – geopolitisk, teknologisk, økonomisk, sikkerhetspolitisk og klimamessig – samtidig. EUs ledere har ikke lenger luksusen av å velge mellom konkurranseevne, sikkerhet og klima. De må levere på alt, på én gang.

Det er derfor denne uken betyr noe. Ikke fordi alle svarene kommer nå, men fordi EU i realiteten har kommet til et punkt hvor valget ikke lenger står mellom ulike veier fremover. Valget står mellom å handle – eller å bli irrelevant. 

Les også på Altinget: Hegseth kan droppe Nato-møte: – Alltid viktig og bra at alle deltar

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.