Denne plakaten oppsummerer tingenes tilstand i Frankrike

Lørdag 17. oktober 2026: Det er en vakker helgemorgen i Paris, med nesten folketomme avenyer som er kledd i høstens gylne farger.

Vi retter snuta mot favorittgata Rue du Nil for å handle inn til kveldens middag; En maisfarget kylling som slakteren parterer og renser for innmat, lokalt sanket sopp hos grønnsakshandleren, varme baguetter fra bakeren. Og ost fra fromageriet med nøye utvalgte myke og faste delikatesser fra alper og bondeland. Butikken har bare plass til fire kunder om gangen.

Det er et Paris som vi drømmer om og vil tilbake til.

Stille før stormen

På vei hjem er den vanligvis stappfulle metroen nesten tom i vår retning. På motsatt side, der togene går mot Place de la République, står folk tettpakket. De fleste er kledd i svart, enkelte bærer plakater.

Noe ulmer.

En demonstrasjon er varslet fra klokka 14, tilfeldigvis samme tidspunkt som vi har bestilt lunsj på en tradisjonsrik bistro med lange ventelister.

På vei dit møter vi dusinvis av politiets største biler i høy fart, med tente blålys og sirener som sprenger i ørene. Det ser nesten ut som om de markerer revir før demonstrasjonen.

Vi er tidlig ute til lunsjavtalen og stikker innom sjokoladebutikken på hjørnet.

– Dere som er turister, trenger ikke føle dere truet, beroliger innehaveren. – Dette skjer to–tre ganger i året. Det er sånn Paris er blitt.

Han har latt resten av staben ta fri. Delvis for å beskytte dem. Dessuten, når verken buss eller metro går, synes han det er vanskelig å kreve at de stiller på jobb. Og det er tross alt ikke mange kunder å betjene i dag.

Allerede før demonstrasjonen har begynt, har den fått en pris.

Fra idyll til krigssone

Inne på bistroen går livet som vanlig:

Familier i tre generasjoner nyter langtidskokt kjøtt i rike sauser, de skråler, ler og skåler i enkel Rhône-vin. Folk sitter så tett at servitørene skubber borti hver gang de skal forbi.

L’Ami Jean er en oase i kaoset som nå utspiller seg i nabolagene.

Vi har leid elsykler og tar en omvei hjem, langs brosteinspromenadene ved Seinen og gjennom smågatene i Saint-Germain. Så over til Concorde-plassen og opp Champs-Élysées mot Triumfbuen, før vi setter kurs mot leiligheten.

Plutselig hører vi en serie smell. Tykk, svart røyk velter opp fra gata og driver mellom husfasadene. Lukten av brent gummi river i nesa.

I neste kvartal møter vi en voldsom folkemengde. Mange har ansiktet tildekket. Folk vifter mot oss og gestikulerer at vi må snu.

Et par hundre meter lenger bak kommer politifolk i formasjon, løpende med skjold, tåregass og køller. De dekker hele gatas bredde og bruker vannkanoner mot demonstranter som ikke flytter seg.

På sin frammarsj må politiet stoppe for å rydde bort en haug med brennende elsparkesykler som er stablet midt i veien.

Det ser ut som en krigssone.

Skader for milliarder

Lørdagens demonstrasjoner samlet nær 800.000 mennesker over hele Frankrike.

Elever møtte opp for å kreve bedre forhold i skolen. Andre protesterte mot høye levekostnader og dårlige offentlige tjenester.

Mange demonstrerte fredelig. Andre plyndret butikker, gjorde hærverk og angrep politiet.

Ifølge myndighetene ble nær 2400 mennesker pågrepet og rundt 1000 politifolk, sju av dem alvorlig.

Luksusbutikker som Dior, Hermès og Burberry ble tømt for varer. Også småbutikker og vinhandlere ble rammet. Myndighetene anslo mandag at minst 3000 butikker var skadet eller plyndret.

Handelsorganisasjonen FCD anslår skadene til flere hundre millioner euro.

Allerede nå sirkulerer oppfordringer til en ny aksjonsdag lørdag 24. oktober på sosiale medier. Hvor mange som møter opp, og hvordan dagen vil forløpe, er uavklart.

For innehaveren av sjokoladebutikken må faren for ny uro inn i ukeplanen.

Skal de holde åpent? Sende ansatte hjem? Sikre vinduene og flytte varer?

60.000 politifolk var ikke nok

Natt til tirsdag ble det innført portforbud ved Place de la République og i handelsområdet Les Halles i Paris.

Innenriksminister Laurent Nuñez tilbød seg å gå av som følge av helgens opptøyer. Macron sa nei, men krevde åpenhet om svakheter i planleggingen og etterretningen før opptøyene.

Nuñez oppga at 60.000 politifolk og gendarmer var mobilisert over hele Frankrike under opptøyene. Likevel mistet myndighetene kontrollen.

Det enorme politioppbudet jeg ble vitne til i Paris, var altså ikke nok.

Politiet møter kritikk for maktbruken. Flere demonstranter har fått varige skader under protestbølgen de siste ukene. En 17-åring mistet lørdag en hånd i Saint-Étienne.

Politiforskeren Sebastian Roché trekker overfor AP fram de alvorlige skadene fra politivåpen som noe som skiller denne protestbølgen fra tidligere.

Myndighetene må nå svare for begge deler: At de ikke klarte å beskytte folk mot vold og plyndring, og om politiets egen maktbruk har vært forsvarlig.

Det spisser seg til.

Lett å samle, vanskelig å forhandle

Gateprotester har formet Frankrike siden revolusjonen i 1789, da kvinner marsjerte til Versailles for å kreve brød og tvang kongefamilien til Paris. Heller ikke plyndring under opptøyer er noe nytt.

Men måten folk samles på, er i endring.

Le Monde sporet tidlige oppfordringer til denne demonstrasjonen tilbake til en TikTok-video om bensinpriser, fra en person uten åpenbar tilknytning til en politisk bevegelse. Flere grupper sluttet seg senere til.

Fagforeninger og elevorganisasjoner deltar, men representerer langt ifra alle som møter opp.

Sosiale medier evner å samle hundretusener som ingen organisasjon har myndighet til å inngå en avtale på vegne av. Et kompromiss med fagforeningene er derfor ingen garanti for at gatene tømmes.

Likevel er det her regjeringen må begynne. Statsminister Sébastien Lecornu har invitert fagforeningene til samtaler onsdag 21. oktober og partiledere dagen etter.

Han møter en mistillit Macron selv har bidratt til. I 2023 presset regjeringen gjennom pensjonsreformen uten en avsluttende avstemning i nasjonalforsamlingen, tross store protester. Nå krever elever svar på lærermangel og dårlige skolebygg, og er usikre på om noen hører protestene deres.

Regjeringen har lovet et støttefond til rammede butikker. Hjelpen er nødvendig, men løser ikke problemene som fikk de fredelige demonstrantene ut i gatene.

Regjeringen tydelig må si hva den vil endre, og hva den avviser. Organisasjonene trenger resultater å vise fram hvis de skal overbevise flere om at forhandlinger nytter.

Les også: Massivt politioppmøte i franske byer neste helg

Macrons dilemma

Jeg vet ikke hva menneskene vi møtte, tenkte.

Noen kan ha vært ute etter enkelt tilgjengelig tyvegods av dyreste sort, eller en anledning til å gjøre hærverk uten personlige konsekvenser. Andre ønsker nok oppriktig en ny politisk kurs.

Et tildekket ansikt sier i seg selv ingenting om troen på demokratiet.

Men den som bruker vold for å tvinge fram politiske endringer, forkaster samtidig demokratiske spilleregler.

Trusler og makt kan ikke få avgjøre hvem som får gjennomslag. Hvis myndighetene først lytter etter at gatene brenner, risikerer de å bekrefte at vold virker.

Macron må vise at fredelig protest kan føre fram. Plyndrerne får politiet håndtere.

Tillit er ferskvare

Lørdagskvelden tilbrakte vi i leiligheten med vinduene lukket. Utenfor hørte vi hyppige smell, rop og sirener. Røyk fra brannene drev forbi.

Jeg tenkte på kontrastene til Norge.

Visst hisser nordmenn seg opp over høye bensinpriser, bompenger og skolenedleggelser. Vi klager på Facebook, samler underskrifter og kontakter lokalavisa. Noen starter en aksjonsgruppe. Fagforeningene forhandler og tar om nødvendig medlemmene ut i streik.

Vi gjør det fordi vi tror protestene kan gi resultater. At noen vil høre på oss, og at en dårlig avgjørelse kan reverseres.

Partene blir ikke alltid enige. Men vi har organisasjoner og folkevalgte som kan forhandle og finne løsninger flere kan leve med.

DFØs innbyggerundersøkelse 2026 viser at tilliten til regjeringen og Stortinget steg fra 2023. Samtidig falt tilliten til offentlig forvaltning.

Men norske politikere bør være forsiktige med å ta tilliten for gitt. Tillit er ferskvare.

Folk fortjener å bli tatt på alvor og få forståelige svar, spesielt i vanskelige tider. Og noen ganger må faktisk protestene føre fram. Ellers blir det vanskeligere å tro at det er verdt å delta.

Dagen derpå

Søndag morgen tuslet jeg ut for å kjøpe ferske baguetter til frokost.

Deler av byen var knapt til å kjenne igjen, med utbrente biler og knuste butikkvinduer. Et tomt kassaapparat lå slengt på fortauet. Murstein, glass og bålrester lå strødd i områder som dagen før virket idylliske.

I veien lå en plakat med ett ord i fete røde bokstaver: «Merde!»

Det oppsummerer lørdagen ganske greit. Folk er forbanna og oppgitt.

Trenger et håp

Jeg tenker på butikkinnehaveren som lot de ansatte bli hjemme. Nå må han allerede vurdere bemanning og åpningstider for neste lørdag.

Han må budsjettere for at myndighetene igjen kan miste kontrollen.

Macron må gi ham grunn til å holde åpent. Og de fredelige demonstrantene grunn til å tro at de kan bli hørt uten at gatene må brenne.

Tiden er knapp. Dette kan fortsatt eskalere.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.