Den russiske okkupasjonens røtter gror stadig dypere

For tre år siden, i dag, annekterte Den russiske føderasjon de ukrainske fylkene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja. 

Et nærmere blikk på den russiske okkupasjonen avslører et utførlig erobringsmaskineri. Dette maskineriet har de siste tre årene transformert forholdene i de annekterte områdene, men samtidig har det også gjort det svært vanskelig med en eventuell tilbakeføring til Ukraina.

Det russiske okkupasjonsregimet i de ukrainske fylkene utgjør et kontinuerlig overtramp over folkeretten. Russland har bortført barn fra ukrainske barnehjem og sendt dem til barnehjem, fosterhjem og adoptivfamilier i Russland. Barn fra de okkuperte områdene blir sendt på klasseturer til russiske byer slik at de kan «bli kjent med sitt lands mangfoldighet». 

Det å forflytte en okkupert befolkning og ideologisk omskolere barn på okkuperte områder, er soleklare brudd på Genèvekonvensjonene og innbyggernes menneskerettigheter.

Allerede i tiden før fullskalainvasjonen stilte russiske styresmakter spørsmål ved Ukrainas legitimitet som statsdannelse og ved landets suverenitet i Øst-Ukraina. For eksempel, i en artikkel fra 2021 hevder Putin at «det moderne Ukraina fullt og helt er et avkom av sovjetperioden» og at «Vi vet og husker at [Ukraina] i betydelig grad har blitt dannet på bekostning av det historiske Russland». 

Han skriver at den ukrainske nasjonalbevegelsen ble kunstig dyrket frem av Russlands rivaler. Han påstår også at omfordelingen av territorier innad i Sovjetunionen, der det moderne Ukraina fikk sine grenser, var vilkårlig. Videre hevder han at ukrainske myndigheter helt siden 2014 har truet med etnisk rensning av Krym og fylkene i Sør-Øst-Ukraina. Maidanrevolusjonen kaller Putin et statskupp. 

Fra øverste hold blir dermed Ukraina fremstilt som en kunstig stat med en illegitim regjering, som ikke har historisk belegg for sine territorielle besittelser, og som attpåtil vanstyrer regionene Russland nå har okkupert. 

Denne retorikken er i første rekke rettet mot et russisk publikum. Formålet var å rettferdiggjøre troppeansamlingen på grensen til Ukraina, som allerede hadde begynt i mars 2021, og senere fullskalainvasjonen i februar 2022. 

Foruten de feilslåtte Minsk-avtalene appellerer den i liten grad til internasjonal folkerett. Den belager seg heller på interne Ukrainske anliggende og anklager om vestlige trusler og innblanding. Med denne argumentasjonen i hånd, og ved offisielt å erklære fylkene som «frigjorte» og fullverdige deler av Den russiske føderasjon, avviser Kreml anklagen om ulovlig okkupasjon.

I stedet for folkeretten bygges det i dag et nytt legitimitetsgrunnlag, og en ny juridisk presedens. 

Russiske presidentvalg, regionale valg og kommunevalg har blitt gjennomført. Samtidig har sosiale tjenester og administrative organer blitt reetablert i russisk regi. 

Innbyggerne i de okkuperte områdene må i dag anskaffe russisk statsborgerskap for å sikre sin eiendomsrett og bevegelsesfrihet. Uten russisk statsborgerskap risikerer man å ikke få tilgang til pensjon, trygd og grunnleggende helsetjenester. Argumenter om brudd på internasjonale avtaler, FN-pakten og menneskerettigheter bortfaller i en konstruert virkelighet der de okkuperte områdene defineres og behandles som russiske. Juridisk og politisk legitimitet hentes i stedet fra Moskva.

For hvert år som går gror røttene til den russiske okkupasjonen stadig dypere. 

I juni i 2023 ble det erklært en «fri økonomisk sone» i de fire okkuperte fylkene. I desember samme år opprettet myndighetene et statlig program for «gjenreisning og sosioøkonomisk utvikling» av områdene. Selskaper og investorer lokkes til de annekterte fylkene med billige tomter og store skatteletter – så lavt som 0 prosent etter avtale med myndighetene. 

I praksis innebærer disse tiltakene en masseekspropriasjon av ukrainsk eiendom, som i tur blir gjort tilgjengelig for russiske og utenlandske investorer. Eiendommene varierer fra næringsparker og fabrikker til jordbruksarealer og boligområder. Hele nabolag ligger ute på markedet.

Offentlige russiske lister over tilgjengelige tomter i de okkuperte områdene viser at rundt 33.000 km² ligger ute for salg. Det utgjør mer enn hele Vestland fylke. 

I landsbyen Tsjaplynka, med en førkrigsbefolkning på 9415 innbyggere og et landsbysentrum på 13 km², er hele 19 km² lyst ut til salg som boligtomter. I mange av de okkuperte byene har store deler av befolkningen for lengst flyktet, mange også til Russland. 

Byen Mariupul, som ble verdenskjent og nærmest pulverisert under en tre måneder lang beleiring i 2022 har i løpet av de siste tre årene gradvis blitt gjenoppbygget. Tilflyttere fra Russland har begynt å fylle tomme og nybygde leiligheter. De lokkes av billige eiendomspriser og lavrentelån. 

For hver familie som legger på flukt, og hver familie som flytter inn i en forlatt eller nybygd leilighet, må Ukrainas røtter i fylkene gradvis vike for det russiske inntoget. 

Undersøkelser gjennomført både før og etter begynnelsen av fullskalainvasjonen har vist at russere flest mener at Russland er pliktig til å beskytte russere og russiskspråklige i utlandet. Dette spilte Putin på da han kalte konflikten i Donbass et folkemord få dager før fullskalainvasjonen begynte. 

Hvordan kan regimet forsvare å forlate områder de har gjort til russiske, når man i årevis har næret ideen om at Russland må komme sine russiske frender til unnsetning? 

Det ville være å hoppe bukk over det velkjente russiske propagandaslagordet «vi lar ikke våre egne i stikken». 

Salget av eiendom til russiske investorer og selskaper har også forankret private næringsinteresser i fylkene. Dermed er et segment av den russiske økonomiske eliten blitt stakeholdere i et fortsatt russisk overherredømme. 

Ingen russisk president, hverken Putin eller en hypotetisk etterfølger, vil trolig kunne overleve en fredsavtale som gir tilbake de fire fylkene til ukrainske styresmakter. 

Ut ifra den systematiske inkorporeringen og koloniseringen av disse områdene er det heller ingen tegn som tyder på at dette er et alternativ som regimet i det hele tatt overveier.

Omfanget av inkorporeringen av fylkene i Den russiske føderasjon og forflytningen av russiske statsborgere til de okkuperte områdene må også sees på som et dilemma i en hypotetisk fremtid der den militære situasjonen skulle forandre seg til Ukrainas fordel. 

Det vil være en enorm oppgave å legge til rette for flyktningenes tilbakekomst. I tillegg må man nøste opp i eiendomstvister og konflikter, som garantert vil oppstå i de mangfoldige tilfeller der nybygg har blitt reist på ruinene av tidligere hjem, eller der nye familier har flyttet inn i fraflyttet eiendom.

I en slik situasjon er også ett spørsmål særlig presserende: 

Hvordan kan de russisktalende ukrainerne som fortsatt bor i de okkuperte fylkene – og som i mange tilfeller har bodd under russisk okkupasjon i over 10 år og ervervet russisk statsborgerskap – gjenforenes med resten av nasjonen, og bli fullverdige, stemmeberettigede borgere?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.