Den gode skolen i en aldrende stat

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Ifølge befolkningsframskrivinger vil det i løpet av det neste tiåret være flere personer over 65 år enn barn og unge (0–19 år) i Norge. SSB anslår at omtrent én av fem nordmenn vil være 70 år eller eldre i 2050, og at antallet personer over 80 år vil dobles innen samme år. Dette gir et dobbelt press: økte omsorgsbehov nå, og behov for høyere kompetanse og produktivitet senere – fordi færre i arbeidsfør alder må bære en større forsørgerbyrde.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Demografi er fakta. Politikk er tolkning. I sitt innlegg i Altinget peker Geir Røsvoll på at Danmark, Sverige og EU trekker andre politiske konklusjoner av den samme utviklingen enn vi gjør i Norge. Der brukes aldring som argument for å investere mer i utdanning. I Norge brukes den oftere som begrunnelse for omprioritering innenfor trangere rammer. Der de forstår det som kapasitetsstrategi, forstås det her som budsjettbalanse.

Systemteori forklarer hvorfor. Når flere blir eldre, øker trykket på helse og omsorg umiddelbart. Behovene er synlige og presserende. Politikere må levere på neste budsjett. Skolen opererer på en annen tidsakse. Effekten av investeringer i utdanning ser vi først om 10–20 år – i form av høyere sysselsetting, produktivitet og lavere utenforskap. 

Les også på Altinget: Stortinget lukker øynene

Stiavhengighet i praksis

OECDs Education at a Glance dokumenterer at høyere kompetanse gir høyere produktivitet. Utdanning er dermed ikke bare en tjeneste, men en investering i samfunnets bæreevne: Hvordan skal en mindre generasjon finansiere en større velferdsstat?

I et mer teknologidrevet arbeidsliv, der KI endrer arbeidsoppgaver raskere enn før, trenger vi en arbeidsstyrke som kan lære kontinuerlig, omstille seg raskt og beherske det OECD omtaler som fremtidens ferdigheter – problemløsning, samarbeid, kommunikasjon og skaperevne. Da kan ikke skolen svekkes. Den må forsterkes.

Niklas Luhmanns systemteori minner oss om at moderne samfunn er funksjonelt differensierte. Helse, utdanning og politikk opererer med ulike logikker. Helse reagerer på akutt behov. Utdanning produserer fremtidig kapasitet. Politikken fordeler ressurser her og nå. I et slikt system vinner kortsiktige behov nesten alltid over langsiktige investeringer – med mindre de bevisst beskyttes. 

Ambisjonene har økt. Arbeidsformen har i hovedsak stått stille.

Dette er stiavhengighet i praksis. Når budsjettet i økende grad bindes opp av rettigheter og løpende forpliktelser, blir det som fremstår som «fleksibelt», lettere å justere. Skole havner ofte der – ikke fordi den er mindre viktig, men fordi effekten ligger lenger frem i tid. Problemet er at det blir stadig vanskeligere å prioritere det langsiktige: tidligere bindinger gjør det politisk krevende å flytte ressurser mot utdanning, selv når behovene endrer seg.

Nettopp derfor blir skolen viktigere i en aldrende stat. Færre unge betyr høyere verdi per elev. Når arbeidsstyrken krymper, må kompetansen øke. Når forsørgerbyrden stiger, må produktiviteten per arbeidstaker opp. Utdanning er en del av samfunnets bæreevne.

Samtidig har vi utvidet skolens oppdrag kraftig. Skolen skal utvikle selvstendige, robuste mennesker med kritisk tenkning, digital dømmekraft og evne til livslang læring – det mange omtaler som growth mindset. Den skal også håndtere psykisk helse, sosial utjevning, inkludering og omfattende dokumentasjon. Ambisjonene har økt. Arbeidsformen har i hovedsak stått stille. 

Les også på Altinget: Hvorfor tenker våre naboer og EU annerledes?

Demografi tvinger oss til prioritering

Forskning fra OECDs TALIS-undersøkelse viser at lærere bruker betydelig tid på administrative oppgaver som ikke er direkte undervisning. I en KI-tid blir lærerens relasjonelle og dømmekraftige rolle viktigere, ikke mindre. Teknologi kan generere tekst og analysere informasjon. Den kan ikke bygge motivasjon, struktur og ansvar.

Vi kan ikke møte økt kompleksitet med uendret arbeidsdeling. Læreren forventes fortsatt å være fagformidler, sosial støtte, administrator og koordinator – innenfor samme ramme. Derfor er lærernormen ikke bare et spørsmål om bemanning, men om rolleforståelse og arbeidsstruktur. Skal skolen kunne bære en større del av samfunnets fremtidige bæreevne, må vi hjelpe lærere å levere på et mer komplekst oppdrag. 

Skolen er ikke en post vi kan justere ned fordi elevkullene blir mindre.

Skolene og lærerne trenger rettet utvikling – ikke investeringskutt og kompliserende utvidelser av dagens umulige oppdrag. Det betyr både systematisk avlastning for lærere og skarpere, ny rolleforståelse. Lærerrollen går fra formidler og kontrollør til veileder og partner – med ansvar for å legge til rette for deltakende og selvstyrt læring, der elever utvikler seg helhetlig gjennom erfaring, samarbeid og skapende arbeid. Administrative oppgaver, dokumentasjon og rapportering må i større grad støttes av digitale verktøy og kunstig intelligens. Hver time som frigjøres til kjerneoppgaven, er en reell kapasitetsøkning. Arbeidet må organiseres mer i team, med støttefunksjoner rundt læreren, og mindre individualisert ansvar for stadig flere krav.

Demografi tvinger oss til å prioritere. Men prioritering handler ikke bare om fordeling mellom sektorer. Det handler om å sikre at investeringer i fremtidig kapasitet ikke fortrenges av kortsiktige behov. 

Skolen er ikke en post vi kan justere ned fordi elevkullene blir mindre. Når befolkningen eldes, blir hver elev viktigere. 

Les også på Altinget: – Løper beina av seg hver eneste dag

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.