Demens er en av vår tids største samfunnsutfordringer

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

I et podkastintervju jeg gjorde med helseminister Jan Christian Vestre i april, sa han direkte til meg: «Demensomsorgen er ikke bra nok.» Samtidig følger han opp med å si at ambisjonen hans er at vi skal ha «helse- og omsorgstjenester i verdensklasse.»

Likevel opplever jeg at det er vanskelig å få politikere og ledere i kommuner til å forstå at demens ikke bare er en helseutfordring, men at det er en av vår tids største samfunnsutfordringer.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Debatten er veldig generell når den omtaler de eldre som en «bølge» med mennesker som er i aldring. Det vi sjeldent snakker om, er at denne gruppen med eldre også er svært sammensatt. Noen er yrkesaktive til de er over åtti, og noen nyter å gå av med pensjon når de fyller 62. Noen er heldigitale og andre analoge. Noen er fysisk spreke, og noen er det legestanden kaller skrøpelige.

Noen får demens, og de fleste av oss unngår heldigvis det. Derfor synes jeg også at det er utfordrende at vi ikke skiller mellom begrepene «eldreomsorg» og «demensomsorg». La meg forklare.

Begrepet «eldreomsorg» omtaler alle våre aldrende eldre. Begrepet «demensomsorg», derimot, innebærer komplekse, kontinuerlige og helhetlige tjenester som må gis til alle med en demensdiagnose. Dette er helsetjenester som skal behandle, veilede, støtte og gi nødvendig omsorg til mennesker med de ulike diagnosene som finnes under den samlede betegnelsen «demens».

Og vi vet at vi i dag teller rundt 115.000 demenspasienter, og rundt mange av dem står det hundretusenvis av pårørende. Vi vet også at kun mellom 35,6 prosent av demenstilfellene er diagnostisert. Det er verdt å la hjernen din materialisere akkurat de tallene til å visualisere faktiske mennesker. For de er mange. 

Les også på Altinget: Sterke reaksjoner på Riksrevisjonens rapport om eldreomsorg: – Nå må alarmen gå

Den viktigste ressursen er mennesker

Jeg snakket nylig med en kvinne som er pårørende i en stor by i Norge, som har en mann som har fått Alzheimer. De bor fremdeles hjemme sammen i huset sitt. Hun jobbet tidligere med tildeling av avlastning og sykehjemsplasser i sin hjemkommune. Og hun sier det så godt: «Jeg skammer meg over de vurderingene jeg gjorde da jeg lagde vedtak på tildelinger, jeg hadde ikke nok kompetanse eller fagforståelse. Nå har jeg erfaring, og vet hva demenssykdommen faktisk innebærer.»

Er det der den berømte skoen trykker? Er det slik at politikere og ledere må ha hatt skoene på, for å forstå hvor krevende det er? Da kan man spørre seg – hvorfor blir da ikke pårørende og demensrammede involvert i tjenesteutvikling?

Vi må vi skru opp innsatsen og sette på flomlysene, for å få flere flinke folk inn i helse.

Jeg hører politikere og velferdsteknologer snakke om at teknologien skal være en stor del av løsningen. Og da må jeg bare være så ærlig å si at ja, den «friske» aldrende befolkningen vil kunne ha nytte av teknologi – men i demensomsorgen er det bare en ting som fungerer; menneskelig omsorg. Folk. Tid. Empati. Behandling. Ingen teknologi kan noen gang erstatte det å bli sett, hørt og forstått av et annet menneske. Og når du har kognitiv svikt, så finnes det ingen bedre medisin enn akkurat det.

Og når jeg, og flere med meg, sier at den viktigste ressursen i demensomsorgen er mennesker, så møtes vi nesten uten unntak med at mangelen på helsepersonell er en konstant faktor som er umulig å gjøre noe med. Som om det er opplest og vedtatt at vi aldri vil ha nok folk.

Det er en holdning vi må snu. 

Ja, det koster

Vi er alle enige om at vi ønsker oss flere flinke folk inn i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Og vi ønsker at de som har valgt seg bort og jobber andre steder, skal komme tilbake. Og vi ønsker at de unge skal velge utdanning innen helse.

Jeg fikk nylig høre, via en god venn, som fortalte om sin datter som tok helsefag på en videregående skole, som hadde sin praksistid på en lukket demensavdeling på et sykehjem. Uten tid til særlig opplæring eller oppfølging opplevde hun å bli spyttet på og slått etter den første uka. Dette var så avskrekkende at hun byttet studieretning like etterpå.

Vi må vi skru opp innsatsen og sette på flomlysene, for å få flere flinke folk inn i helse. Vi må ta vare på og stimulere de unge menneskene som faktisk vil inn i helse. Vi må gi en samlet kommunal helsetjeneste bedre arbeidsvilkår. Vi må gi dem bedre lønn. Vi må gi dem mer tid til å bruke sin faglighet og sin kompetanse. Vi må påse at de har bedre ledelse og arbeidskultur på jobb. Og det å jobbe med disse forutsetningene er et politisk ansvar.

Og jeg tør påstå at det å behandle, yte faglig og relasjonell omsorg til denne økende pasientgruppen er noe av det mest komplekse og spennende man kan jobbe med innenfor helsetjenesten. For dette handler ikke bare om pleie. Det handler om kompleks sykdomsforståelse, metodikk, miljøbehandling, relasjoner, kommunikasjon, aktivitet, trygghet og kontinuitet. Det handler om å bygge solide og forutsigbare tjenester rundt sårbare mennesker og deres pårørende. Så forslaget om å fjerne kompetansekravene er en fallitterklæring. Det vet vi som har skoene på.

Og ja, det kommer til å koste mange penger å løfte oss på dette området. 

Les også på Altinget: Kommunene er ikke forberedt på eldrebølgen: – Det er sjelden vi snakker med så store bokstaver som dette

Hva slags samfunn vil vi være?

Et anslag gjort av helseøkonom Jonas Minet Kinge ved Universitetet i Oslo viser at demens kan koste samfunnet opp mot 100 milliarder kroner årlig innen 2050. I år anslår vi at det koster oss ca 40. milliarder.

Det er en heftig økning. Men denne økningen på 175 prosent er bare småtterier i forhold til hva den kan bli, om vi ikke gjør de riktige grepene nå. I 2026 og 2027.

For kostnadene, ja, de øker for hver eneste dag. Selvsagt i lys av at vi blir flere og flere med demens. Men kostnadene kommer også i form av sykefravær blant pårørende og utbrente ansatte. Vi vet også at det er svært kostbart at mennesker blir sykere fordi hjelpen kommer for sent, og vi vet at familier som står alene i belastningene, faller ut av arbeidslivet. 

Jeg håper vi kan anerkjenne at denne samfunnsutfordringen utløser ansvarlighet og penger til å løfte demensomsorgen.

Hva slags samfunn vil vi egentlig være? Et samfunn som ser på demensomsorgen som en utgiftspost som skal effektiviseres?

Eller et samfunn som forstår at det å bruke våre oppsparte oljemidler til å ta vare på den generasjonen som nå rammes av demens, er en investering i de kommende generasjonene som skal vare på dem.

Derfor er forventningsbuen min spent til sitt strammeste nå som Demensplan 2030 skal lanseres i sommer. Jeg har en legitim forventning om at denne planen skal lukke gapet mellom den uverdige realiteten i demensomsorgen i de mange kommuner og hjem – og helseministerens mål om «helse- og omsorgstjenester i verdensklasse.»

Og jeg håper vi kan anerkjenne at denne samfunnsutfordringen utløser ansvarlighet og penger til å løfte demensomsorgen til et nivå som kan gjøre Norge til et foregangsland innen demenspolitikk. 

Les også på Altinget: Norge nær enighet med EU om helseunion: – Vi er ikke veldig langt unna

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.