De lave forventningers tragedie

(Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med). 

Starten på voksenlivet skal ikke markeres med beskjed om at fremtiden består av varig uføretrygd og at fremtidsdrømmene kan legges bort.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

I Altinget 8. august slår Nav-direktør Hans Christian Holte seg på brystet fordi «ungt utenforskap ikke har økt».

Vi må ha høyere ambisjoner enn som så. 

Moralsk fallitt og økonomisk idioti 

18-årsdagen skal feires som en inngang til voksenlivet, det skal ikke være starten på et liv på sidelinjen. Likevel er det realiteten for altfor mange unge. Det kan skyldes skader som er medfødt eller som skyldes alvorlig sykdom eller skade.

Det skorter likevel ikke på evne eller vilje til å bidra. Men systemet har for lave forventninger og for få verktøy for å finne alternativer til uføretrygd. Det er moralsk fallitt og økonomisk idioti. Og det krever politisk handlekraft å endre. 

Mange av disse ungdommene trenger først og fremst én ting: Å bli møtt av noen som tror og heier. 

For altfor mange unge med en funksjonsnedsettelse er dette realiteten. Ikke fordi de mangler evner. Ikke fordi de ikke vil bidra. Kroppen og hodet fungerer. Men det fungerer litt annerledes. Og da sier systemet at løsningen er å bli ufør.

Utilgivelig unnasluntring 

I Sunnaasstiftelsen møter vi barn som har fått skader som endrer alt. Veien fremover er usikker. Systemet har lave forventninger til hva de kan klare. 

Da blir den enkleste løsningen for Nav at de uføretrygdes. Selv om det er den verste løsningen for dem det gjelder. At lovgiverne tillater det, er utilgivelig. 

Vi må stille krav

Vi snakker ofte om å stille krav. Om å forvente.

Men mange av disse ungdommene trenger først og fremst én ting: Å bli møtt av noen som tror og heier. Som ser hva de kan bli, ikke bare hva de har vært gjennom.

Les også på Altinget: Ikke økende utenforskap viser Nav-tall

Skape fellesskap

På Brain Camp Yng, et tilbud til barn og ungdom som fått en alvorlig skade eller sykdom, ser vi gang på gang at noe endres når de møter andre i samme situasjon. Og får veiledning av likepersoner – mentorer – som har gått den samme veien før dem. Når mestring ikke handler om karakterer, men om å tørre å sove borte fra mamma. Når de opplever å være del av et lag som heier. Når de ikke lenger er den eneste i skolegården som er litt annerledes.

Altfor ofte handler det om kompensering, skjerming og reduksjon. Ikke om styrking. Ikke om forventning. Ikke om å utruste dem til livet.

Vi må ta i bruk tilbudene og verktøyene som finnes

Barn og unge trenger verktøy – for å møte samfunnet, forstå seg selv og bygge et liv. Verktøy som gjør at de står stødigere i møte med fordommer, barrierer og praktiske utfordringer. Verktøy som gir dem bevissthet om egne ressurser og hva de faktisk kan bidra med.

Disse verktøyene får du ikke utdelt på sykehuset. Og du finner dem sjelden alene, men de finnes.

Systemet kan ikke fortsette å gi barn med skader et livslangt fraværskort.

Erfaringene fra målrettede tiltak som camper, mentorprogrammer og aktiv rehabilitering viser at det virker. Når ungdom får lov til å delta i meningsfulle aktiviteter, får støtte av rollemodeller og får tro på at det nytter, ser vi en ny fremtid ta form.

Nå trenger vi politisk vilje og handlekraft

Mitt håp er at vi etter valget får politikere og en regjering som sier klart og tydelig at folk med funksjonsnedsettelser skal møtes med høye forventninger, og få reell mulighet til å delta og bidra – ikke fordi det er snilt, men fordi det er riktig, rettferdig og nødvendig. 

Vi i Sunnaasstiftelsen skal fortsette å vise hva som er mulig, men vi trenger at den kommende regjeringen og det nyvalgte Stortinget er med på laget og tar ansvar for at flere får sjansen:

• Flere må få ta del i eksisterende tilbud: Det må sikres bedre og mer stabile rammer for tilbud som faktisk virker – som camper, fysiske møteplasser og oppfølging gjennom likepersoner. I dag er dette ofte forbeholdt de få.
• Opplæring av NAV-ansatte, kommuner og næringsliv: Ved å la ansatte delta i kurs og fagsamlinger sammen med brukere og fagpersoner, kan de utvikle bedre forståelse for målgruppen og deres behov – og gi mer relevant veiledning.
• Organiserte praksisplasser for studenter: La lærerstudenter, helsepersonell og sosialarbeidere få praksis i feltet – på camper og i prosjekter hvor de møter barn og unge med skader i reell livsmestring, ikke bare teori.
• Rehabilitering må inkludere opplæring i livsmestring som standard: Det er ikke nok å trene på å gå eller snakke. Barn og unge trenger opplæring i hvordan delta i skole, relasjoner og fritid – og hvordan forstå og styrke sin egen rolle i samfunnet.

Hvis vi virkelig mener at alle skal ha like muligheter, kan ikke systemet fortsette å gi barn med skader et livslangt fraværskort.

For det er ikke skaden som dømmer dem til utenforskap. Det er mangel på forventninger og tillit til at de kan få til noe. Kall det gjerne de lave forventningers tragedie. 

Les også på Altinget: Falske løsninger på innbilte problemer

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.